Er filmbransjen klar for VR-revolusjonen?

Er filmbransjen klar for VR-revolusjonen?

Den norske filmbransjen kan ikke vente på at den internasjonale filmindustrien skal leke seg ferdig med VR-teknologien – vi må også ta del i utforskingen.

Foto: Carne y Arena som hadde verdenspremiere i Cannes i mai.

Virtual Reality sto lenge i fare for å havne på årtusenskiftets historiske skraphaug, som en påminner om de første hyper-optimistiske årene av den digitale tidsalder. Men de siste årene har VR, i likhet med 3D, tatt noen avgjørende steg videre gjennom blant annet filmbransjens mer aktive utnyttelse av mulighetene. I den nye utgaven av Rushprint gjør vi opp status for denne utviklingen.

Denne vinteren og våren har VR gjenoppstått på internasjonale festivaler som Tribeca, Berlinalen og Cannes med ny relevans for filmskaperne. New York Times har allerede vist potensialet ved å utvide totalopplevelsen av krigsdokumentaren, med 360 graders horisont for leserne/brukerne.

Den største opplevelsen for undertegnede fant sted under årets Cannesfestival, der Alejandro González Iñárritu hadde verdenspremiere på sin VR-installasjon Carne y Arena.

Jeg er blant de som i årevis har sett på VR som en vits, en overhypet gimmick som aldri vil nå filmen til knærne i uttrykksnivå. Men i en hangar like utenfor Cannes fikk jeg en grundig leksjon fra Inarritu som har brukt fire år på å lage den første VR-filmen som har fått delta det offisielle programmet i Cannes.

Før visningen av Carne y Arena fikk jeg streng beskjed om å ta av meg skoene og sokkene, og overgi alle mine eiendeler. Så ble jeg ført inn i en svart boks på størrelse med en stor kinosal der det var mørkt. Jeg kjente sand under føttene og vind i håret, men før jeg rakk å spørre hadde to menn satt på meg VR-brillene. Jeg befant meg brått helt alene om natten i grenseområdene mellom USA og Mexico. Men så kom de gående ut av det store intet, én etter én, små og store mennesker på flukt, og jeg ble blendet av lyskasterne fra den amerikanske grensepatruljen.

Carne y Arena

Hvordan VR rent industrielt vil påvirke filmbransjen, er fortsatt for tidlig å fastslå. Det er i rivende utvikling og berører så mange andre tilstøtende bransjer innenfor opplevelsesindustrien. Og det er tross alt ikke filmbransjen som har vært mest drivende for utviklingen.

Derfor er det kanskje ikke så rart at den norske filmbransjen er avventende. Som det kommer fram i nyeste utgaven av Rushprint er viljen til å utforske VR laber blant film- og tv-skaperne. Men å være passiv er ikke måten å tilnærme seg en så nært beslektet og ekspansiv teknologi og uttrykksform. Det har Den norske filmskolen innsett. I fjor fikk DNFS støtte fra Nokut for å etablere et ”Senter for fremragende utdanning” der man skal ”fokusere på digital teknologi og interaktivitet som et kunstnerisk virkemiddel”.  De neste fem årene får senteret  4-8 millioner kroner årlig for å teste ut VR og andre digitale medier for innovativ historiefortelling. Skolen bidrar med et like stort beløp.

Senteret står overfor en stor utfordring: hvilke ledende miljøer der ute skal det knytte seg til? Hvilke ressurser her hjemme er det mest nærliggende å samarbeide med?

Elin Festøy mener i sin artikkel i Rushprint at senteret ikke trenger å se lengre enn til det nye nabofakultetet for audiovisuelle fag, som samler blant annet tv- og spillutdanningen i Høgskolen i Innlandet. Spillstudiemiljøet i Hamar etablerer nå VR-rettede studier som nylig fikk en ekstrabevilgning på  to millioner i revidert nasjonalbudsjett. Vi står dermed overfor en betydelig VR-satsing i regionen som kan lede an i den viktige utforskingen og utvekslingen av mulighetene.

Norske Halibut: verdens første app-lanserte fiksjonsfilm i 360 grader.

Hvor VR er på vei, vet ikke jeg, og det nye senteret vil måtte prøve og feile. Mandatet legger jo opp til det. Og motstanden er allerede formulert, blant annet fra filmkritikerne og filmbransjen i Cannes som spør om dette er film. Jeg tror ikke spørsmålet er veldig relevant, for film har vel aldri heller vært…helt film.

Som langfilm- og tv-dramakonsulent Ståle Stein Berg også skriver i nye utgaven av Rushprint, så har filmen alltid vært en bastard. Som en forsmak på en samtale han skulle moderere mellom NRKs dramasjef Ivar Køhn og HBO Nordics Hanne Palmquist, der overskriften var ”Kan TV-serier anvende ambisjonene til Spillefilmen?”, ba jeg ham utdype akkurat det.

Hans konklusjon er en hyllest av ”det ureine avkom, som korkje er det eine eller det andre. Bastarden”. Løsgjengeriet mellom formene er et ideal, en styrke, mener han: ”Det ureine er ei velsigning. «Cinema has not yet been invented» skriv Bazin ein eller annan plass i What is Cinema? Vol.1. Det som definerer filmen, herunder dramaserien, er alt og ingenting. Så lenge vi held den tanken varm, tenkjer eg det går greitt med begge formene”.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Les mer om innholdet i nyeste papirutgaven av Rushprint

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er filmbransjen klar for VR-revolusjonen?

Er filmbransjen klar for VR-revolusjonen?

Den norske filmbransjen kan ikke vente på at den internasjonale filmindustrien skal leke seg ferdig med VR-teknologien – vi må også ta del i utforskingen.

Foto: Carne y Arena som hadde verdenspremiere i Cannes i mai.

Virtual Reality sto lenge i fare for å havne på årtusenskiftets historiske skraphaug, som en påminner om de første hyper-optimistiske årene av den digitale tidsalder. Men de siste årene har VR, i likhet med 3D, tatt noen avgjørende steg videre gjennom blant annet filmbransjens mer aktive utnyttelse av mulighetene. I den nye utgaven av Rushprint gjør vi opp status for denne utviklingen.

Denne vinteren og våren har VR gjenoppstått på internasjonale festivaler som Tribeca, Berlinalen og Cannes med ny relevans for filmskaperne. New York Times har allerede vist potensialet ved å utvide totalopplevelsen av krigsdokumentaren, med 360 graders horisont for leserne/brukerne.

Den største opplevelsen for undertegnede fant sted under årets Cannesfestival, der Alejandro González Iñárritu hadde verdenspremiere på sin VR-installasjon Carne y Arena.

Jeg er blant de som i årevis har sett på VR som en vits, en overhypet gimmick som aldri vil nå filmen til knærne i uttrykksnivå. Men i en hangar like utenfor Cannes fikk jeg en grundig leksjon fra Inarritu som har brukt fire år på å lage den første VR-filmen som har fått delta det offisielle programmet i Cannes.

Før visningen av Carne y Arena fikk jeg streng beskjed om å ta av meg skoene og sokkene, og overgi alle mine eiendeler. Så ble jeg ført inn i en svart boks på størrelse med en stor kinosal der det var mørkt. Jeg kjente sand under føttene og vind i håret, men før jeg rakk å spørre hadde to menn satt på meg VR-brillene. Jeg befant meg brått helt alene om natten i grenseområdene mellom USA og Mexico. Men så kom de gående ut av det store intet, én etter én, små og store mennesker på flukt, og jeg ble blendet av lyskasterne fra den amerikanske grensepatruljen.

Carne y Arena

Hvordan VR rent industrielt vil påvirke filmbransjen, er fortsatt for tidlig å fastslå. Det er i rivende utvikling og berører så mange andre tilstøtende bransjer innenfor opplevelsesindustrien. Og det er tross alt ikke filmbransjen som har vært mest drivende for utviklingen.

Derfor er det kanskje ikke så rart at den norske filmbransjen er avventende. Som det kommer fram i nyeste utgaven av Rushprint er viljen til å utforske VR laber blant film- og tv-skaperne. Men å være passiv er ikke måten å tilnærme seg en så nært beslektet og ekspansiv teknologi og uttrykksform. Det har Den norske filmskolen innsett. I fjor fikk DNFS støtte fra Nokut for å etablere et ”Senter for fremragende utdanning” der man skal ”fokusere på digital teknologi og interaktivitet som et kunstnerisk virkemiddel”.  De neste fem årene får senteret  4-8 millioner kroner årlig for å teste ut VR og andre digitale medier for innovativ historiefortelling. Skolen bidrar med et like stort beløp.

Senteret står overfor en stor utfordring: hvilke ledende miljøer der ute skal det knytte seg til? Hvilke ressurser her hjemme er det mest nærliggende å samarbeide med?

Elin Festøy mener i sin artikkel i Rushprint at senteret ikke trenger å se lengre enn til det nye nabofakultetet for audiovisuelle fag, som samler blant annet tv- og spillutdanningen i Høgskolen i Innlandet. Spillstudiemiljøet i Hamar etablerer nå VR-rettede studier som nylig fikk en ekstrabevilgning på  to millioner i revidert nasjonalbudsjett. Vi står dermed overfor en betydelig VR-satsing i regionen som kan lede an i den viktige utforskingen og utvekslingen av mulighetene.

Norske Halibut: verdens første app-lanserte fiksjonsfilm i 360 grader.

Hvor VR er på vei, vet ikke jeg, og det nye senteret vil måtte prøve og feile. Mandatet legger jo opp til det. Og motstanden er allerede formulert, blant annet fra filmkritikerne og filmbransjen i Cannes som spør om dette er film. Jeg tror ikke spørsmålet er veldig relevant, for film har vel aldri heller vært…helt film.

Som langfilm- og tv-dramakonsulent Ståle Stein Berg også skriver i nye utgaven av Rushprint, så har filmen alltid vært en bastard. Som en forsmak på en samtale han skulle moderere mellom NRKs dramasjef Ivar Køhn og HBO Nordics Hanne Palmquist, der overskriften var ”Kan TV-serier anvende ambisjonene til Spillefilmen?”, ba jeg ham utdype akkurat det.

Hans konklusjon er en hyllest av ”det ureine avkom, som korkje er det eine eller det andre. Bastarden”. Løsgjengeriet mellom formene er et ideal, en styrke, mener han: ”Det ureine er ei velsigning. «Cinema has not yet been invented» skriv Bazin ein eller annan plass i What is Cinema? Vol.1. Det som definerer filmen, herunder dramaserien, er alt og ingenting. Så lenge vi held den tanken varm, tenkjer eg det går greitt med begge formene”.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Les mer om innholdet i nyeste papirutgaven av Rushprint

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY