Amandakomiteen har sviktet i sin rolleforståelse. Beslutningen om å flytte tildelingen av prisen for beste regi vekk fra hovedkategoriene, selv om det forhåpentligvis var et engangstilfelle, peker på at komiteen har blottlagt en uforstand eller manglende styrke i å ivareta tildelingen av vår nasjonale filmpris. Noen av medlemmene sier at de ikke visste, andre sier at de visste men at beslutningen ble tatt et annet sted. Noen holder munn.
Lørdagens tildeling av Amandaprisene gledet mange. Velfortjente priser og diskutable priser.
Jeg er imponert over den enorme innsatsen som legges ned for å få en festival på bena og det faktum at vi trenger en nasjonal filmfestival av denne størrelsen. Likeledes trenger vi også å samles rundt en årlig gjennomgang av det fremste norsk film har skapt. En pris som har legitimitet og respekteres for hva den er.
Gjennom lengre tid er det gradvis etablert en praksis for å redusere regissørenes rolle og ansvar som filmens fremste premissleverandør i den norske filmoffentligheten. Det gjenspeiles i støttesystemene og i den filmpolitiske offentligheten.
Ansvaret for dette ligger hos flere. Vi må selv gjennom ord og handling stå ansvarlig for at dette ikke skjer. Men i premissene som legges i avtaleverk, tilskuddsordningene og tildelingspremisser ser vi år for år at forståelsen for filmens rettmessige opphavsperson blir utfordret.
Det innholdsmessige ansvaret, på godt og vondt, skal først og fremst bæres frem av én sentral og avgjørende premissleverandør: Filmens regissør.
Jeg vil i denne anledning ikke legge noe av ansvaret for å redusere regissørens rolle i norsk film på Amandakomiteen eller den Norske filmfestivalen, naturligvis, utover denne hendelsen. De har i lang tid vist både interesse og gjennom handling trukket fram regissørene som nettopp de primære premissleverandørene for film i Norge.
Men så skjer det som ikke lar seg forklare.
Filmfestivalen og Amandakomiteen har åpenbart i flere år vært under press for å avklare overfor bransjen, pressen og den til enhver tid aktuelle kringkaster av Amandaprisen sin legitimitet. Hvor langt kan et tv-show sin formatering endre og omskrive prisenes betydning? Hvor langt kan strikken strekkes?
Jeg vil hevde at strikken røk på fredag kveld. Jeg vil også hevde at prisen trenger en sterkere og mer kompromissløs beskytter enn dagens Amandakomité. Da er ikke bare et lederbytte tilstrekkelig. Lederen av Norske filmregissører, lederen av Norsk filmforbund med flere bør vurdere sin rolle i komiteen.
Av ulike årsaker har komiteen gitt sin tilslutning til å flytte tildelingen av årets beste regi til de tekniske kategoriene og utenfor hovedseremonien der de selv har delt opp prisene i to kategorier: De viktige prisene og hovedprisene.
At komiteen har valgt å tillate at beste regi ikke er hovedpris betyr etter mitt skjønn at den ikke oppfyller sitt mandat. At ikke alle medlemmene av komiteen var informert om beslutningen gjør ikke bildet noe bedre av komiteens arbeid.
Det er filmfestivalen som setter sammen komiteen. Ikke bransjen. Det er også filmfestivalen som uttalt uttrykker at de er den norske filmfestivalen. Altså, vår felles festival og festivalen som representerer oss. Da vil jeg rette spørsmålet til filmfestivalens ledelse om de står bak sin egen komité og om dette er deres forståelse av ansvarsforholdet ved filmproduksjon i Norge? Det bør festivalens ledelse raskt og tydelig uttale seg om.
Skulle festivalens nybakte leder Tonje Hardersen selv være den som står bak denne beslutningen er dette enda mer oppsiktsvekkende. Da har vi en komité som har blitt satt til side, og en festivalsjef som i sitt første år viser en umusikalitet eller manglende forstand på premissene bak tilblivelsen av film. Da har vi en festivalsjef som velger å eliminere troverdigheten til sin egen Amandakomité og til prisen festivalen selv arrangerer.
Skulle dette være tilfelle er det lite Hardersen fikk med fra arbeidet som dyktig programsjef for samme festival.
Troverdigheten bak beslutninger gjort av komiteen for å sikre seg tv-overføring av vår nasjonale filmpris har vært mer og mer diskutabel, år for år. Tiden er inne for å hevde at Amandakomiteen ikke lenger oppfyller sitt mandat. Enten fordi de ikke står opp for prisen eller står opp mot festivalens leder.
Tiden er inne for en overordnet gjennomgang av hva prisen skal være.
At tre av de aller fremste representantene for mitt regi-kollegium blir skjøvet ut av den offisielle delen av Amandatildelingen framstår som et av de mest åpenbare feilgrepene i filmprisens historie. Det fjerner i helhet legitimiteten for tildelingene og gjør selv de beste intensjoner ufrivillig komiske.
Hva skal vi med en nasjonal filmpris som viser totalt uforstand med premissene for hvordan film skapes. Hva skal vi med en Amandakomité eller en festivalleder som totalt viser uforstand i måten de håndterer ansvaret for at et minimum av anstendighet ivaretas overfor filmens premissleverandører.
Dette var ikke dråpen som fikk begeret til å renne over, men en hel desiliter som ble helt opp i en ganske full kopp og fikk den til fullstendig å velte.
Måtte den besluttende del av komiteens medlemmer våkne opp til en blåmandag og innse at dette var fryktelig klønete, enda mer pinlig og vurdere sin rolle som beskytter av vår nasjonale filmpris. Eller stille seg selv spørsmålet om betydningen av å sitte i en komité om denne viser seg å være umyndiggjort.
Erik Poppe, fimregissør
Les også Kjetil Lismoens kommentar: Joachim Triers tomme registol
Legg igjen en kommentar