Foto: «Søsken til evig tid – Amerikareisa», som går godt på kino

Leif Holst Jensen stiller spørsmålet om hvor det blir av dokumentarstemmene i den offentlige diskusjonen, nå som film- og kringkastingsmeldinger behandles på Stortinget.

Svaret er til syvende og sist enkelt: Dokumentarfilmskaperne og produsentene er busy.
De er ute og skaper dokumentarfilm, og de selger den. De skaper filmer som konkurrerer med de sterkeste og beste filmene som lages internasjonalt, og filmene selges i hele verden.

Denne delen av bransjen skaper ifølge Ryssevikrapporten 2,3 årsverk for hver fast ansatt, og kun 38 prosent av finansieringen kommer fra offentlige støtteordninger. Så selv om det fortsatt er tøffe kår i bransjen, er det vel investerte offentlige kroner.

Ja, vi trenger å jobbe for bedre vilkår, det er de færreste selskaper som har en solid økonomi, marginene er meget beskjedne, og det er en stor utfordring å ha kontinuitet i produksjonen.

Vi har til tider også vært flinkere til å rope ut om utfordringene, og kanskje til tider vært flinkere til klage enn å fortelle om våre bragder.

Dokumentaren fikk bedre kår under den rødgrønne regjeringen. Kulturløftet til Trond Giske ga bedre rammer for dokumentaren med dens produksjonsselskaper og frilansere. Nå ønsker den sittende regjeringen å skape mer forutsigbarhet i filmbransjen, noe man skal ønske velkommen, så lenge det er reelle insentiver som blir brukt.

I dag, i forlengelsen av Kulturløftet, kan vi konstatere følgende:

– Kinodokumentarer har til tider like stor, og av og til større, suksess enn spillefilmene (om vi ser bort fra de markedsstøttede sjangerfilmene). For eksempel hadde Amerikareisa, oppfølgeren til Søsken til evig tid, etter ti dager på kino solgt formidable 17.000 billetter, og har nå med over 23.000 solgte billetter passert Louder Than Bombs.

– Internasjonal distribusjon av norsk dokumentar har økt betraktelig de siste årene, enkelte filmer selges til over tretti land (Tvillingsøstrene, Drone, Ballettguttene), A-festivaler som Berlinalen, IDFA (priser til Tvillingsøstrene og Varicella) og Sundance viser flere og flere norske dokumentarer. Flere dokumentarfilmer lanseres på kino i utlandet (Drone er nettopp lansert i New York med gode kritikker i amerikanske medier).

Morsomt (og veldig hyggelig) var det forøvrig at Drone ble en hedret kinofilm på Spillefilmkonventet i Drammen tidligere i år.

Den uavhengige dokumentarens rolle, som politisk, demokratisk og kulturell aktør i det norske samfunnet, burde være helt fremme i diskusjonen når det er snakk om film og distribusjon av denne (Medieoperatørene og Indie Film satte nylig et solid eksempel på sin evne til fokus på et vesentlig helsetema med Flink pike og Idas dagbok).

Vi har store utfordringer. Filmene bør bli flere, og de bør bli lettere å få realisert. Det tar i dag fra 2–4 år å gjennomføre et dokumentarprosjekt, mye på grunn av at det er for mange og for små finansiører i hver film. Ofte kan vi snakke om over femten finansiører for å få fullfinansiert et prosjekt.

Noen løsninger er:

– TV-stasjonene, kanskje spesielt NRK og TV 2, bør betale en større andel av dokumentarenes budsjett (av NRKs totale utlegg er det ifølge Kringkastingsmeldingen i underkant av 7 prosent som gis til dokumentar). Dette er fordelt på lineær-TV og VOD. VOD (Sumo og NRK.no) bør ha større og uavhengige innkjøpsbudsjetter.

– Satsningen på dokumentar hos NFI bør økes. Dokumentar representerer kun 10 prosent av NFIs budsjett, og behovet til enkeltstående dokumentar og serier er større enn som så.

I tillegg er tilgjengelighet til publikum helt vesentlig:

– Distribusjon og lanseringsarbeidet/samarbeidet må styrkes, spesielt nasjonalt. Støttesystemet henger etter i forhold til utviklingen. Sammen med TV-kanalene må dokumentarprodusentene finne bedre felles lanseringsløsninger som gir best mulig tilgjengelighet overfor publikum. Her må man også avklare hvilke rettigheter TV-kanalene skal/bør ha på filmene som kjøpes, hvor mye det skal koste, og hvordan de faktisk utnytter disse best. At NFI innfører et salgsinsentiv for dokumentar à la etterhåndsstøtten, er et ypperlig forslag (som vi må kjempe for nå), et forslag som ikke trenger å koste mer enn 2–3 millioner kroner årlig, og som vil være et solid verktøy for å øke distribusjonen av dokumentar ytterligere.

Selv om den norske dokumentaren går som en kanonkule verden over, og filmene nyter formidabel suksess, er det et paradoks at det ikke er mer politisk oppmerksomhet rundt dokumentaren.

Vi må bli flinkere til å kommunisere våre behov og rammevilkår her hjemme.

Erling Borgen blir hørt, Margreth Olin blir hørt, og Ulrik Rolfsen går til høyesterett for å bli hørt. Vi andre må lære av disse, heve stemmen og engasjementet noen hakk, så blir det vei i vellinga.

Så kjære dokumentarfilmskapere,

Dokumentarkonventet 2015 skal i gang neste uke. Min oppfordring er: bruk anledningen til å samle sterke ideer og argumenter til Stortinget og Kulturkomiteen nå!

Carsten Aanonsen
produsent, Indie Film