Da begrepet transmedia for alvor ble kjent for fem år siden, ble det mest av alt diskutert som et nytt format, et som skulle omfatte film, spill og web – med et giga-narrativ og med mulighet for hver eneste kinogjenger til å bidra i produksjonene.

I fullt alvor diskuterte vi hvor mange plattformer som skulle til for at noe var «ekte» transmedia – og var nå egentlig virkeligheten en egen plattform?

Heldigvis er den tiden forbi. Nå handler debatten om transmedia heller om hvordan vi skal lage film i et marked hvor det blir stadig vanskeligere for filmene å finne sitt publikum.

Allikevel hører jeg fortsatt filmprodusenter og konsulenter spørre: Hvordan skal man finansiere alle de der «transmedia»greiene? Som om man har et valg, som om det å tenke på kanaler, kommunikasjon og å engasjere publikum bare er en ettertanke eller en bonus.

Det er nemlig ikke tilfelle. Følgende er sant for deg som lager film i dag

** Når gamle forretningsmodeller forvitrer, mister produktet ditt verdi

** Når markedsføring blir en del av utviklingsfasen, blir alle deltakere i produksjonen markedsførere

** Når produksjon og distribusjon av innhold er nærmest gratis, blir konkurransen om oppmerksomhet gigantisk

Og når konkurransefeltet blir bredere, endres også måten man finner talenter på. I sin underholdende og anekdotiske bok «Sleepless in Hollywood» forteller Lynda Obst om sin oppfatning av industriens hamskifte. Der man før ble kalt inn til studioene for å pitche et nytt prosjekt, møter man i dag en vegg av franchisekonsepter, samt 25 år gamle executives som sitter og surfer på Youtube etter neste oppdagelse. Det som allerede er kjent, innebærer lav risiko for investorer.

Nordisk Talentspotting
De to siste ukene har jeg hatt gleden av å snakke om denne problematikken med mange filmstudenter, både gjennom min årlige workshop i publikumsengasjement for filmstudentene på Westerdals og under pitchene jeg modererte på Nordic Talents, Nordisk Film & TV Fonds bransjetreff og arena for talentspotting.

Det er ingenting i veien med skaperevnen og -viljen til disse talentene, men de må likevel ut i det landskapet Lynda Obst beskriver. De skal kjempe med talenter som kanskje ikke kan kunst, men som kan kommunikasjon.

Nordic Talents er også en pitchekonkurranse, og Nordisk Film & TV Fonds delte ut 250.000 i utviklingsmidler til den beste pitchen. Vinneren, regissøren Thordur Palsson, uttalte at han var glad for å ha gått på en filmskole hvor han helt fra starten ble fortalt at når han en gang ble uteksaminert, skulle han ha flere prosjekter i utvikling. Kunsterisk talent må suppleres av evner som kommunikatører og forretningsforvaltere.

Studentene skal nok klare seg. Kanskje den største utfordringen i fremtiden blir for de nasjonale filmskolene. For eksempel arrangerer den svenske filmskolen seminaret «Amazing Bergman» fra 7. – 9. september, om hva filmbransjen kan lære av spill- og interaktive produksjoner. Den store utfordringen er imidlertid å få disse diskusjonene til å leve i gangene på nordiske filmskoler hele skoleåret.

For selv om etablerte statushierarkier og kvalitetsmarkører ikke vil forsvinne over natten, må endringer i bransjen nødvendigvis også skape utfordringer for filmutdannelsene. Før var en eksamen fra filmskolen en investering man kunne profittere på, både i kredibilitet og i kroner (en investering som også veide opp for studielånet og tiden man brukte på filmvitenskap eller på folkehøyskoler før man kom inn). Nå finnes det derimot raskere veier til oppmerksomhet og utvikling.

Hvordan sikrer filmskolene seg at de villeste hodene fortsatt ønsker seg den tradisjonelle veien til suksess?

Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.