– Jeg skulle gjerne åpnet denne filmen i Tromsø. Jeg har vist to av mine filmer på Tromsø filmfestival, og hadde et veldig fint opphold der.

Sist gang jeg traff Asif Kapadia var han ikke en av verdens mest etterspurte og omdiskuterte dokumentarfilmskapere. Den gangen, i Tromsø, hadde han nettopp spilt inn sitt arktiske kjærlighetsdrama Far North (2007) på Svaldbard og var kjent som en lovende regissør av episk anlagte periodefilmer med et unikt øye for brutale, vakre landskap. Hans spillefilmdebut The Warrior hadde fått kritikerne til å trekke paralleller til Sergio Leone og John Ford, noe man ikke hadde forventet av en lavmælt og urban britisk-indisk regissør fra Nord-London.

Men Kapadia er en mann full av overraskelser. Med sin neste film, Senna, skulle han ikke bare forlate fiksjonsuniverset han behersket så godt, men sparke liv i en hel sjanger: Ved bruk av arkivmateriale bragte han avdøde Formel 1-kjører Ayrton Senna tilbake til livet i det som skulle bli en av tidenes mest populære dokumentarfilmer. Men Kapadia forlot ikke fiksjonen på veien til dokumentaren, som han selv sier det: han tok den isteden med seg og fordypet det dokumentariske. Det viste seg å være en metode som åpnet manges øyne for mulighetene som ligger i bruk av arkivmateriale. Og det ga ham hans neste jobb: oppdraget med å lage dokumentaren om Amy Winehouses tragiske liv.

– Det startet med at lederen for Universal Music hadde sett Senna. Han likte filmen så godt at da han møtte min produsent James på en middag spurte han om vi ville være interessert i å lage en film om Amy Winehouse. James ringte meg og spurte hva jeg mente om saken. Etter Senna hadde jeg fått en rekke tilbud om å lage dokumentar om personer innen idrettsverdenen. Men den verdenen er egentlig ikke noe jeg er så opptatt av. Da tilbudet kom om å lage film om Amy, var timingen perfekt i forhold til andre prosjekter jeg hadde holdt på med. Og det føltes så nært: Amy vokste opp i Nord-London. Jeg er fra Nord-London, jeg bor der fortsatt, og for meg ble det som å lage film om ei jente fra nabolaget. Det virket som en befriende avveksling etter å ha laget film i India (Warrior), Norge (Far North) og Argentina (Senna). Amy bodde under en kilometer fra min dørstokk.

For å kunne lage den definitive filmen om Amy innså han tidlig at det ville bli helt avgjørende at han fikk full tilgang, ikke bare på musikken, men alt plateselskapet hadde av videoopptak.

– Jeg var tydelig på det overfor plateselskapet og alle som var involvert: ingenting skulle holdes tilbake, jeg skulle få full tilgang på det som tilgjengelig av opptak og musikk. Vi kjenner alle til de tragiske sidene ved livet hennes og det som ledet til den hjerteskjærende slutten. Derfor var det viktig at dette ikke ble pyntet på eller lagt lokk på. Så jeg fikk full frihet og full tilgang. De lot meg være i fred mens jeg lagde filmen.

Amy Winehouse tilhører den første generasjonen artister som hele tiden filmet seg selv og omgivelsene. Først med videokameraer, så med mobilkameraer. Det skulle vise seg å bli uvurderlig for måten Amy ble laget på, både metodisk og estetisk. Men den første, store utfordringen var å få hennes nærmeste i tale.

– I starten var det ingen som ville snakke med meg. De fleste var fortsatt i sorg, noen var opprørte og sinte. Alle klandret hverandre og det var mye som ikke var bearbeidet. Det tok tid før noen i det hele tatt ville snakke, men de gav etter, én etter én. Det ble helt avgjørende at jeg fikk Amys første manager, Nick Shymansky, i tale. Heldigvis for meg var han en stor fan av Senna. Han fortalte meg at han ved en tilfeldighet hadde gått på kino sammen med kjæresten da det begynte å regne, og de hadde sett Senna. Ingen av dem brydde seg om motorsport, men de ble overrasket over at de ble så beveget av filmen. Etterpå hadde han faktisk spurt kjæresten om det ikke hadde vært en god idé om noen lagde en sånn film om Amy en dag!

– Men da jeg ringte ham første gangen sa han at det var for tidlig å lage en film om Amy. Men han gikk med på å møtes. Jeg sa til ham at jeg ikke kjente noe særlig til Amy fra før, heller ikke hennes musikk og karriere, så min spørsmål i starten var helt elementære og enkle: hva slags låter hun sang i starten, hvem hun spilte sammen med i den og den perioden, osv. Vi snakket en hel del sammen og gradvis lot han seg overtale til å medvirke i filmen.

For de medvirkende må opptaksfasen ha fortonet seg som underlig: de ble invitert til opptak i studio, men der var det ingen kameraer! Det ble bare de og Kapadia, sittende alene og snakke intimt og lavmælt sammen, uten særlige instruksjoner, men med noen gode mikrofoner.

– Vi bare satte oss ned og snakket om det de hadde på hjertet. Det var ingen klar plan, bortsett fra at dette ble vår research. Alle stemmene du hører i filmen kommer fra disse intervjurundene, der vi ikke brukte kamera. Arkivopptakene var noe som fulgte senere, det hele startet med disse stemmene. Og etter hvert som jeg fikk tillitt hos intervjuobjektene gjennom samtalene fikk jeg også tilgang på deres private opptak med Amy.

Filmen ble til underveis. Amy sammenliknes ofte med Senna, det er det naturlig å gjøre, men prosessen var likevel helt annerledes, forteller han.

– Jeg har aldri jobbet på den måten før. Det forelå ikke noe manus, ikke noe var skrevet ned. På Senna hadde vi i det minste en outline og et slags manus, men her skjedde alt gjennom samtalene med Amys samarbeidspartnere, venner og familie. Det var utifra dette at historien foldet seg ut. Det var ganske eksperimentelt. Hva de måtte finne på å si, ble det styrende for den videre historien, jeg visste ikke hvor det bar. Og den ene samtalen ledet til den neste, ettersom nye navn dukket opp, og etter en stund hadde jeg snakket med hundrevis av personer.

Kapadia har kalt denne tilnærmingen for ”true fiction”.

– Det betyr at filmen blir til mens jeg går. Jeg bruker utelukkende arkivmateriale, ingen talking heads, og jeg visste ikke om jeg ville greie å få det til å fungere. Ikke mange, om noen, har fått det til før. Senna var mye mer en actionfilm, vi betraktet det på avstand, her blir vi mye mer dratt inn i dramaet. Mange som har sett filmen opplever den ikke som en tradisjonell dokumentar i det hele tatt. Jeg har villet fortelle historien med bildene og engasjere på et emosjonelt plan, selv om vi allerede kjenner til slutten. Jeg har ønsket å få fram drama og følelser slik vi opplever det i en fiksjonsfilm. Det var der jeg startet som filmskaper, og det preger min tilnærming.

Han har fått noe kritikk for at filmen ikke har mer musikk. Noen mener at artisten Amy her må lide for å få fram hva hun slet med som menneske, og det dramaet som utfoldet seg på det private plan tar over historien. Men Amy er ingen musikkfilm, understreker Kapadia. Han har vært mer opptatt av å vise hvordan livet og musikken smeltet sammen, hvordan de smertefulle erfaringene i livet påvirket den musikken hun lagde.

– Det vil alltid være noen som blir misfornøyd, fordi vi må ta noen valg. Denne filmen er laget for kinolansering, og har derfor klare begrensninger i forhold til hva vi kan få med. Jeg hadde en tidligere versjon som var mer kompleks, mye rikere, den hadde mer musikk, men vi kunne ikke lansere en tre-fire timers kinofilm. Dette er ikke et tradisjonelt artistportrett. Vi opplever isteden hvordan enkelte sanger oppsto som følge av ting hun gikk gjennom i sitt eget liv. Jeg tror ikke filmen ville blitt så engasjerende på et emosjonelt plan om fokuset skulle være på hennes musikalske karriere. Det ville blitt en annen film.

Filmen handler også om vår rolle som kikkere. Om Amy Winehouse selv utleveres ganske brutalt, så er det heller ikke vanskelig å få øye på den pekefingeren som rettes mot vår rolle som passive betraktere av hennes tragiske fall. Vi var alle vitne til det, men gjorde ingenting for å stanse det, konstaterer Kapadia.

– Hun ble et utsatt mål for de britiske tabloidene, uansett hvor hun beveget seg. Hun ble noe folk kunne le av og holde narr av, en slags karikatur. Selv da hun ble veldig syk, var det ingen som protesterte overfor den inhumane behandlingen hun fikk, vi ble på en måte delaktig i den. Dette sammenfalt med medienes voksende behov for å fylle sine nye digitale flater med nyheter døgnet rundt, slik at det kunne virke som hun var nyhetsstoff hele tiden. Det var en veldig aggressiv periode i britisk media, med ulovlig avlytting av kjendiser som ofte var fritt vilt. Og da hun slo igjennom i USA ble dimensjonene over dette bare mye, mye større. Det var gjennom de bildene at de fleste ble kjent med Amy. Som hennes første manager, Nick, sa det til meg: Hun var en briljant, talentfull artist, men det ble tegnet et bilde av henne i mediene som hun var av laveste sort. Det var langt fra den personen hun var i virkeligheten. Jeg synes vi med filmen får fram dette paradokset, ved å fortelle om hvem hun var og hvilke problemer hun slet med.