Illustrasjon: Lone Rasmussen.

Det var ikke bare Norge som fikk ny filmmelding i forrige uke – den svenske kulturministeren sendte også utkastet til en ny statlig filmpolitikk ut på høring, etter at Filmavtalet ble sagt opp i mai.

Jeg ser frem mot en dybdelesning av begge omfattende dokumenter, ikke minst for å undersøke hva det står om publikum, som berøres av langt mer enn et kapittel om ’distribusjon’. Enn så lenge merker jeg meg at kinoens endrede rolle er sentral i begge utspill. I Sverige først og fremst gjennom en høyning av momsen fra ”kulturmomsen” 6% til 25%. I Norge gjennom å ta fra Film & Kino inntektsgrunnlaget. Og i begge meldinger gis det signaler om at kinoens særstilling som visningsvindu må forandres.

Det norske og svenske kinosystemet er som kjent forskjellig: På tross av salget av Bergen Kino og Oslo Kino er det norske kommunale kinosystemet fortsatt strukturelt annerledes enn i Sverige, hvor SF dominerer. Det er også derfor Film&Kino kan kalle filmmeldingen ”Det store kinoranet” på vegne av norsk kulturpolitikk og filmproduksjon.

Men felles for Norge og Sverige er at kinoen har brukt sin tradisjonelt sterke rolle til å kjempe imot nødvendige og viktige endringer i vinduspolitikken. I Sverige, gjennom fireårige hestehandler som undergraver den nødvendige fleksibiliteten, i Norge gjennom enkeltsaker som trusselen om boikott ovenfor ”Jakten på Berlusconi”.

Vem såg filmen?

Jeg kunne ønske meg en lignende utredning som den Svenska Filminstitutet presenterte under filmfestivalen i Gøteborg: Vem såg filmen? 

Med utgangspunkt i 11 svenske filmer – som spenner fra braksuksessen Hundraåringen som klev ut genom fönstret til mer eksperimenterende film som Anna Odells Återträffen – har det blitt undersøkt hvor publikum har tatt del av fortellingene:

Dette er en interessant undersøkelse fordi den er mindre opptatt av ”hvor godt det går for svensk film” målt som markedsandeler på kino, enn av hvor folk ser film i dag.

Og det er en interessant studie på grunn av flere av funnene:

• Hele 97% av konsumet av svensk film skjer utenfor kinoen.

• Tilbud som publikum opplever at de betaler direkte for utgjør mellom 26% og 54% , alt etter hvordan man tolker ”web-tv” og ”filmkanal i tv” (og hvis vi holder tv-lisensen utenfor). Så det svenske publikumet er åpenbart villige til å betale for å se svensk film også før ordinær tv-visning.

• ”Ulovlige” kanaler utgjør bare 12%. Dette er nok ikke representativt for filmkonsum generelt, det er neppe svenske titler som er motoren bak Pirate Bay eller Swefilm. Det er likevel interessant at tallene er så lave, tatt i betraktning de skandinaviske diskusjonene om at teledistributørene skal delta i filmfinansieringen på grunn av denne ’hallikvirksomheten’.

I rapportens publikumsanalyse viser det også at de to publikumsgruppene som ser mest film (’de medvetna’ og ’de äventyrliga’) også er de to gruppene som er mest tilbøyelige til å benytte illegale distribusjonskanaler. Legg til at flere av de ’smalere’ filmene i utvalget (”Vi är bäst” og ”Återträffen”) ligger i topp på illegal nedlastning og man kan spørre seg om denne virksomheten skyldes publikums uvilje til å betale – eller deres manglende mulighet til å betale.

Med de gode markedsandelene for norsk film og det norske kinosystemet er det grunn til å tro at kinotallene i Norge er bedre. Heldigvis, for noen filmer er faktisk best på kino. Men det er samtidig stor grunn til å tro at hovedtrendene for de andre distribusjonsformene vil se omtrent like ut på det norske markedet.

Jeg håper også at det norske kinomangfoldet bevares. Men hvis rapportens tall også er relevante for Norge så må en levende kinokultur må finne fotfeste i bedre argumenter enn i distribusjonen og finansieringen av norsk film.

Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.

Tidligere innlegg av Stranger-Thorsen