Filmen NRK ikke våger å vise

Filmen NRK ikke våger å vise

I «The Bolivian Case» retter dokumentarist Violeta Ayala sterk kritikk mot norske medier og myndigheters håndtering av den såkalte Bolivia-saken. Men hovedfinansiøren av filmen, NRK, vegrer seg for å vise filmen. – Jeg mener filmen er viktig for den norsk offentligheten, sier Ayala.

Den såkalte Bolivia-saken var en av de mest omtalte og tabloidiserte rettsprosessene i Norge i moderne tid. Bakgrunnen var tre unge norske kvinner som i 2008 ble tatt på en flyplass i Bolivia med betydelige mengder kokain i bagasjen. De ble alle fengslet i Bolivia, men en av dem, kjent som ”Jenta fra Lillesand”, klarte å rømme landet før rettssaken startet. De to gjenværende kvinnene, Stina Brendemo Hagen og Madeleine Rodriguez, ble dømt til over ti års fengsel i Bolivia. Hagen slapp ut mot kausjon i 2011, og klarte, ved hjelp av det norske magasinet Alfa – og mer kontroversielt: ved hjelp av norske utenriksstasjoner – å ta seg ulovlig ut av landet og tilbake til Norge.

En opprulling av en ”liga” i Norge ledet til en rettsprosess mot et knippe unge mennesker, alle med det til felles at de var klønete småfisker som visste lite om den store narkotikaindustrien de var blitt en del av. Det mener i hvert fall Violeta Ayala som nettopp er ferdig med sin dokumentarfilm om The Bolivian case. Filmen gikk for fulle hus under Hot Docs i Toronto, og var i utgangspunktet en coproduksjon med NRK og norske Mediamente. Men så gikk den norske coprodusenten konkurs.

– Så vi gjorde en direkte avtale med NRK som besluttet å investere enda mer i filmen. Odd Isungset fra NRK kom ned til Bolivia og var klar på at de ville ha et perspektiv fra en boliviansk filmskaper på prosessen.

Ayala - versjon 2
Violeta Ayala

Men da Ayala ville vise ansiktet til ”Jenta fra Lillesand”, også kjent som Christina, fra under rettssaken, oppsto det uoverenstemmelser. Dette er bare én av mange sider ved hele affæren der Ayala har en annen innfallsvinkel enn norske medier. Hun mener at de tre jentene ble utsatt for en forskjellsbehandling – fra de ble fengslet i Bolivia til de ble stilt til ansvar av det norske rettssystemet – godt hjulpet av mediene som kjøpte historiene til de mest ressurssterke.

– Jeg er kritisk til norske mediers dekning av rettsprosessen og mener det ikke er noe galt å vise ansiktene til alle hovedpersonene, inkludert Christinas. Vi har valgt å lage filmen på denne måten, og nå er det opp til NRK å ta stilling til hva de vil foreta seg. Vi har aldri lagt skjul på hva slags film vi ønsket å lage. Det vil framstå som merkelig om en nasjonal kringkaster som NRK som har investert 160 000 dollar i filmen, bestemmer seg for å ikke vise den. Andre har bragt fram i lyset ulike sider ved Christina, men vi er de første som har sammenfattet det. Vi viser egentlig ikke noe nytt.

Ayalas interesse for saken oppsto ikke i sitt hjemland, Bolivia, men under et besøk på Kortfilmfestivalen i Grimstad i Norge.

– Jeg var på kortfilmfestivalen med min forrige film Stolen og satt i en jury. Der spurte folk meg om jeg visste hva som foregikk med disse norske jentene i Bolivia. Det trigget nysgjerrigheten. Jeg sjekket ut nyhetsoppslagene i Norge via Google Translate og syntes det var en underlig opplevelse. Det var tydelig at hovedskylden ble lagt på den ene jenta, mens de to andre fikk en annen behandling.

– Jeg kjente til fengselet jentene satt i fra en tidligere film jeg hadde laget om den bolivianske kokainindustrien. Jeg dro tilbake til Bolivia der jeg traff jentene, og snakket en god del med Stina. Først sa hun at om jeg ville snakke med henne, så kunne jeg ikke snakke med Madeleine. Men vi endte opp med å snakke med begge. Og da Stina rømte ble det helt vilt. Det var da jeg innså at jeg måtte lage en film av det. Jeg innså at det som foregikk i det bolivianske fengselet ikke var det sentrale, men snarere det som skulle utspille seg i de norske mediene og rettssalene.

Madelaine Rodriguez_versjon 2
Madeleine Rodriguez, den eneste av de tre jentene som ikke kom seg ut ved hjelp av norske støttespillere.

Du fikk en tilgang til hovedpersonene som norske medier ikke hadde, eller ikke benyttet seg av. Hvordan oppnådde du det? Jeg regner med at de var mistenksomme i starten?

– Jeg var veldig åpen på hva jeg ville. Dessuten snakket jeg med dem på en måte de kunne forholde seg til, de var fortsatt tenåringer og jeg forsøkte å sette meg inn i deres verden. Som tenåring reflekterer du ikke mye over hva du gjør, du handler ofte uten å tenke, på skjødesløse måter. Jentene var småfisker. De kan kaste dem i fengsel i Bolivia eller Norge, og neste dag er det tyve andre tenåringer som gjør akkurat det samme. Det er stupiditeten ved den såkalte krigen mot narkotikaen. Jeg oppsøkte dem ikke med noen vedtatte oppfatninger, for meg er du ikke skyldig selv om du lever utagerende, har tatoveringer eller bruker dop. For meg var de tenåringer som gjorde noe veldig dumt og havnet i en svært vanskelig situasjon.

Medienes rolle

Bolivia-saken er også en historie om hvordan media skapte så mye støy rundt en sak at det ble ekstra komplisert å komme til bunns i hva som egentlig hadde skjedd. De anklagede solgte hver sin historie og inngikk egne avtaler med mediene. Stina Brendemos avtale med magasinet Alfa om både rømningen og finansieringen av den var det mest oppsiktsvekkende eksemplet på det. Ayala var klar over sjansen for å bli manipulert av jentene, til å fremme deres perspektiv og forsøkte derfor å trå varsomt. Hun var også oppmerksom på hvor sårbare de var.

– Stina virket i starten veldig fornøyd med å medvirke i filmen og bruke den for alt den var verd. Hun var alene i et boliviansk fengsel og her kom en filmskaper som ikke var sikker på hva slags film hun ville lage, som først ville prate. Hun trenge meg, på en måte. Hun var i et fremmed land, i fengsel, og det var usikkert hva som ville skje med henne. Derfor ble jeg en slags garantist. Men da hun kom til Norge ville hun ikke bli filmet mer. Da hadde hun inngått denne eksklusive kontrakten med Alfa. Hun anklaget meg for å ha lurt henne til å la seg intervjue, men hun hadde underskrevet på at det var ok. Det er klart at du er redd for å bli misforstått, det er forståelig. Jeg sitter med masse opptak av alle sammen, jeg har bare brukt 10 prosent av dem. Noen av de mer private og personlige øyeblikkene har jeg valgt å ikke bruke.

Var du noensinne redd for å bli en del av problemet du kritiserer i filmen? For det er en medrivende historie, der det kunne blitt fristende å skjerpe dramatikken og bli revet med av kampen mellom jentene i mediene.

– Selvsagt var jeg redd for det. Jeg satt ikke på den fullstendige oversikten. Jeg snakket med alle de involverte i denne saken for å kunne danne meg et bilde. Men ikke en gang jeg vet hva sannheten er. Det vet heller ikke politiet. Det tok oss fire år å lage denne filmen. Vi har brukt mye tid på å undersøke og etterforske. Derfor har det vært en veldig vanskelig film å lage. Det ville vært enklere å lage en film om bare de tre jentene. Men det ville blitt en repetisjon av hva mediene fokuserte på. For meg handler denne saken også om klasse, penger og etnisk tilhørighet. Med penger kan du påvirke rettssystemet mer effektivt, du kan skaffe deg en advokat som behersker mediene bedre.

Stina Brendemo_TBC_2 - versjon 2

Norges ”narkomafia”

I filmen peker Ayala på medienes stereotype framstilling av hovedpersonene i dramaet: Christina ble framstilt som the latina traficker, mens de to andre, som hadde foreldre som bidro med å få dem ut av Bolivia, slapp lettere unna. ”Kvinnen fra Lillesand” ble framstilt som en uskyldig jente fra Sørlandet, osv. For Ayala var dette et kynisk spill der de uten ressurser ville tape.

– Dette er veldig symptomatisk for krigen mot narkotikaen. Det ble tydelig for meg at de ressurssvake betalte en høyere pris enn de som hadde ressurser i ryggen. Det eneste beviset i saken var at hver jente hadde sju kilo kokain i bagene sine. Alle som fulgte rettssaken vet at det var hårfine grenser mellom hvem som ble funnet skyldig og ikke. Madeleine var i samme situasjon som de to andre jentene, men ble straffet mye hardere. Det som skjedde har fått tragiske følger. Madeleine har fått livet ødelagt. En av de unge mennene er i dag død.

Ayala mener det var komfortabelt for Norge å kunne peke på at man hadde fanget en ”narkomafia”.

– Da jeg hørte norske medier kalle det en ”narkomafia”, måtte jeg le. Skulle disse tenåringene representere mafiaen? Jeg tror ikke det var noe mediene gjorde bevisst, men det blir gjerne slik når noen kommer utenfra og ikke forstår kodene innenfor kulturen. Når jeg viste filmen til de to journalistene i Dagbladet og VG som dekket saken, så likte de den godt. Og de syntes det var litt pinlig at framstillingen i norske medier var så lite nyansert.

Måten Stina og Madeleine ble vurdert på vitnet også om fordommer i den norske befolkningen som advokatene spilte på, mener hun.

– En norsk representant for en institusjon jeg var i kontakt med sa til meg at de to jentene kom fra ”the wrong side of the tracks”. De ble kalt for white trash. Men som utlending hadde jeg ikke den tilnærmingen, jeg kunne ikke høre at de ikke snakket ”riktig” norsk.

Norske myndigheters rolle

Det rettes sterk kritikk i filmen mot hvordan norske utenriksstasjoner i Bolivia og Brasil bidro til å få de to jentene ut av landet. Ayala mener det er tydelig at de har vært nødt til å bryte loven for å få dette til.

– Det er den bolivianske statsadvokaten som kommer med denne kritikken. Den norske konsulen i Bolivia utstedte nye pass for de to jentene. Jeg forsøkte å få intervju med konsulen en rekke ganger, og da vi dukket opp på kontoret hans i La Paz truet han med å tilkalle politiet. Han sa på telefonen at Christina klarte å rømme landet fordi hun hadde en god advokat. Men han endret navnet til jentene på passene uten å varsle bolivianske myndigheter.

– Se for deg tre bolivianske jenter som blir tatt med kokain i Norge og havner i fengsel. Noen betaler kausjon for den ene, den bolivianske konsulen skaffer henne nytt pass med annet navn og så rømmer hun landet. Et boliviansk magasin hjelper så den andre jenta med å rømme…. Jeg kan love deg at reaksjonen fra norske myndigheter ville vært sterk.

”Den bolivianske saken” er kanskje i enda større grad en norsk sak. Derfor mener Ayala at filmen er viktig for nordmenn å se.

– Mesteparten av filmen utspiller seg i Norge, vi hadde ikke kunnet lage den uten NRKs medvirkning. Men jeg vet at advokaten til Christina har lagt press på NRK for at de ikke skal vise den. Vi ser an hva NRK vil gjøre, kanskje er det andre muligheter, også. Vi er også i dialog med kinodistributører og tv-kanaler i USA og UK. Og så fortsetter filmen på festivalrunden som startet med Hot Docs. Den får kinolansering i Columbia, Danmarks radio er veldig interessert. Vi har mange tilbud.

– Jeg mener filmen er viktig for den norsk offentligheten. Vi filmet under rettssaken, men jeg kan ikke se at det skulle gjøre filmen vanskelig å vise. På den danske filmen Ambassadøren brukte de skjult kamera og filmet under falsk flagg, likevel fikk den kino og tv-premiere i Norge. Hvis vi snakker om ytringsfrihet så bør Norge være konsistent og ikke operere med noen dobbelt standard. Dette er en unik anledning til å debattere de mekanismene som påvirket denne spesielle saken.

NRKs TILSVAR:

Odd Isungset i Brennpunkt NRK mener det er etiske og juridiske utfordringer ved å vise The Bolivian Case i sin nåværende form.

– Da vi gikk inn i dette prosjektet for flere år siden syntes jeg det bolivianske perspektivet var veldig spennende. Det synes jeg fortsatt, men jeg ser at filmen har en del utfordringer i forhold til vær varsom-plakaten.

Det Isungset tenker på er Ayalas valg om å vise ansiktet til flere av de involverte, både av de som ble dømt og ”Lillesand-kvinnen” som ble erklært uskyldig. Han vil ikke si noe mer konkret om hva de er uenige med Ayala om, og forteller at de om noen dager skal ha et Skype-møte der han håper å få avklart flere ting.

– Vår avtale var at hun skulle lage en 45 minutters versjon – og det er hva vi jobber mot. Vi har diskutert ulike versjoner fram og tilbake en god stund, så jeg håper vi finner noe som kan tilfredsstille begge parter.

I avtalen med NRK heter det at tv-kanalen skal lage en 15-minutters oppfølgingssak. Den kommer i så fall til handle om norske myndigheters problematiske rolle, som var en vesentlig årsak til at Isunget ble interessert i prosjektet i utgangspunktet.

5 kommentarer til Filmen NRK ikke våger å vise

  1. Morro artikkel, Vet dere noe om grunnen til at Kristina Øygarden kalles «Jenta fra Lillesand»? Hvilke viktige personer er dette datteren eller slektning av, siden hu var den første den Norske Regjeringen fikk smuglet ut av Bolivia så hun skulle unnslippe å sone under slike jævlige forhold Madeleine nå har sonet under i 8 år?
    Kansje dette fremkommer i filmen, og er grunn til NRK ikke vil vise den blant annet? Kan ikke aent enn og spekulere i en sak slik denne hvor staten pisser Bolivia i ansiktet 2 ganger og smugler folk ut av landet mens de er domfelt, men de lar den siste bli sittende igjen..
    Hvilke prominente personer er Øygarden og Brendemo Hagen døtre av så får slik en særbehandling av den Norske Stat i en sak slik som denne her?

  2. » ble erklært uskyldig?» IKke i Bolivia, men det teller vel ikke. Det er jo en bananrepublikk. Hykleriske norge, jeg spyr

    • Dette går ikke ann,Hun som sitter igjen, 9 år i Boviliansk fengsel,skal ha en annen behandking.Hvordan kan Norske myndigheter hjøre en slik forsjellsbehandling.Dere tar jo livet av et ungt menneske.

  3. «De ble kalt narkomafia av media». Nei det gjorde de ikke, dette er sitater fra deres egne forsvarere, Boliviansk-politi osv om hvem som står bak, og hvem man tror lurer unge mennesker til å gjøre slikt. At du ikke klarer å lese artikkler, forstå de, og skjønne hvem som er sitert er faktisk et større samfunnsproblem enn narkotika.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Filmen NRK ikke våger å vise

Filmen NRK ikke våger å vise

I «The Bolivian Case» retter dokumentarist Violeta Ayala sterk kritikk mot norske medier og myndigheters håndtering av den såkalte Bolivia-saken. Men hovedfinansiøren av filmen, NRK, vegrer seg for å vise filmen. – Jeg mener filmen er viktig for den norsk offentligheten, sier Ayala.

Den såkalte Bolivia-saken var en av de mest omtalte og tabloidiserte rettsprosessene i Norge i moderne tid. Bakgrunnen var tre unge norske kvinner som i 2008 ble tatt på en flyplass i Bolivia med betydelige mengder kokain i bagasjen. De ble alle fengslet i Bolivia, men en av dem, kjent som ”Jenta fra Lillesand”, klarte å rømme landet før rettssaken startet. De to gjenværende kvinnene, Stina Brendemo Hagen og Madeleine Rodriguez, ble dømt til over ti års fengsel i Bolivia. Hagen slapp ut mot kausjon i 2011, og klarte, ved hjelp av det norske magasinet Alfa – og mer kontroversielt: ved hjelp av norske utenriksstasjoner – å ta seg ulovlig ut av landet og tilbake til Norge.

En opprulling av en ”liga” i Norge ledet til en rettsprosess mot et knippe unge mennesker, alle med det til felles at de var klønete småfisker som visste lite om den store narkotikaindustrien de var blitt en del av. Det mener i hvert fall Violeta Ayala som nettopp er ferdig med sin dokumentarfilm om The Bolivian case. Filmen gikk for fulle hus under Hot Docs i Toronto, og var i utgangspunktet en coproduksjon med NRK og norske Mediamente. Men så gikk den norske coprodusenten konkurs.

– Så vi gjorde en direkte avtale med NRK som besluttet å investere enda mer i filmen. Odd Isungset fra NRK kom ned til Bolivia og var klar på at de ville ha et perspektiv fra en boliviansk filmskaper på prosessen.

Ayala - versjon 2
Violeta Ayala

Men da Ayala ville vise ansiktet til ”Jenta fra Lillesand”, også kjent som Christina, fra under rettssaken, oppsto det uoverenstemmelser. Dette er bare én av mange sider ved hele affæren der Ayala har en annen innfallsvinkel enn norske medier. Hun mener at de tre jentene ble utsatt for en forskjellsbehandling – fra de ble fengslet i Bolivia til de ble stilt til ansvar av det norske rettssystemet – godt hjulpet av mediene som kjøpte historiene til de mest ressurssterke.

– Jeg er kritisk til norske mediers dekning av rettsprosessen og mener det ikke er noe galt å vise ansiktene til alle hovedpersonene, inkludert Christinas. Vi har valgt å lage filmen på denne måten, og nå er det opp til NRK å ta stilling til hva de vil foreta seg. Vi har aldri lagt skjul på hva slags film vi ønsket å lage. Det vil framstå som merkelig om en nasjonal kringkaster som NRK som har investert 160 000 dollar i filmen, bestemmer seg for å ikke vise den. Andre har bragt fram i lyset ulike sider ved Christina, men vi er de første som har sammenfattet det. Vi viser egentlig ikke noe nytt.

Ayalas interesse for saken oppsto ikke i sitt hjemland, Bolivia, men under et besøk på Kortfilmfestivalen i Grimstad i Norge.

– Jeg var på kortfilmfestivalen med min forrige film Stolen og satt i en jury. Der spurte folk meg om jeg visste hva som foregikk med disse norske jentene i Bolivia. Det trigget nysgjerrigheten. Jeg sjekket ut nyhetsoppslagene i Norge via Google Translate og syntes det var en underlig opplevelse. Det var tydelig at hovedskylden ble lagt på den ene jenta, mens de to andre fikk en annen behandling.

– Jeg kjente til fengselet jentene satt i fra en tidligere film jeg hadde laget om den bolivianske kokainindustrien. Jeg dro tilbake til Bolivia der jeg traff jentene, og snakket en god del med Stina. Først sa hun at om jeg ville snakke med henne, så kunne jeg ikke snakke med Madeleine. Men vi endte opp med å snakke med begge. Og da Stina rømte ble det helt vilt. Det var da jeg innså at jeg måtte lage en film av det. Jeg innså at det som foregikk i det bolivianske fengselet ikke var det sentrale, men snarere det som skulle utspille seg i de norske mediene og rettssalene.

Madelaine Rodriguez_versjon 2
Madeleine Rodriguez, den eneste av de tre jentene som ikke kom seg ut ved hjelp av norske støttespillere.

Du fikk en tilgang til hovedpersonene som norske medier ikke hadde, eller ikke benyttet seg av. Hvordan oppnådde du det? Jeg regner med at de var mistenksomme i starten?

– Jeg var veldig åpen på hva jeg ville. Dessuten snakket jeg med dem på en måte de kunne forholde seg til, de var fortsatt tenåringer og jeg forsøkte å sette meg inn i deres verden. Som tenåring reflekterer du ikke mye over hva du gjør, du handler ofte uten å tenke, på skjødesløse måter. Jentene var småfisker. De kan kaste dem i fengsel i Bolivia eller Norge, og neste dag er det tyve andre tenåringer som gjør akkurat det samme. Det er stupiditeten ved den såkalte krigen mot narkotikaen. Jeg oppsøkte dem ikke med noen vedtatte oppfatninger, for meg er du ikke skyldig selv om du lever utagerende, har tatoveringer eller bruker dop. For meg var de tenåringer som gjorde noe veldig dumt og havnet i en svært vanskelig situasjon.

Medienes rolle

Bolivia-saken er også en historie om hvordan media skapte så mye støy rundt en sak at det ble ekstra komplisert å komme til bunns i hva som egentlig hadde skjedd. De anklagede solgte hver sin historie og inngikk egne avtaler med mediene. Stina Brendemos avtale med magasinet Alfa om både rømningen og finansieringen av den var det mest oppsiktsvekkende eksemplet på det. Ayala var klar over sjansen for å bli manipulert av jentene, til å fremme deres perspektiv og forsøkte derfor å trå varsomt. Hun var også oppmerksom på hvor sårbare de var.

– Stina virket i starten veldig fornøyd med å medvirke i filmen og bruke den for alt den var verd. Hun var alene i et boliviansk fengsel og her kom en filmskaper som ikke var sikker på hva slags film hun ville lage, som først ville prate. Hun trenge meg, på en måte. Hun var i et fremmed land, i fengsel, og det var usikkert hva som ville skje med henne. Derfor ble jeg en slags garantist. Men da hun kom til Norge ville hun ikke bli filmet mer. Da hadde hun inngått denne eksklusive kontrakten med Alfa. Hun anklaget meg for å ha lurt henne til å la seg intervjue, men hun hadde underskrevet på at det var ok. Det er klart at du er redd for å bli misforstått, det er forståelig. Jeg sitter med masse opptak av alle sammen, jeg har bare brukt 10 prosent av dem. Noen av de mer private og personlige øyeblikkene har jeg valgt å ikke bruke.

Var du noensinne redd for å bli en del av problemet du kritiserer i filmen? For det er en medrivende historie, der det kunne blitt fristende å skjerpe dramatikken og bli revet med av kampen mellom jentene i mediene.

– Selvsagt var jeg redd for det. Jeg satt ikke på den fullstendige oversikten. Jeg snakket med alle de involverte i denne saken for å kunne danne meg et bilde. Men ikke en gang jeg vet hva sannheten er. Det vet heller ikke politiet. Det tok oss fire år å lage denne filmen. Vi har brukt mye tid på å undersøke og etterforske. Derfor har det vært en veldig vanskelig film å lage. Det ville vært enklere å lage en film om bare de tre jentene. Men det ville blitt en repetisjon av hva mediene fokuserte på. For meg handler denne saken også om klasse, penger og etnisk tilhørighet. Med penger kan du påvirke rettssystemet mer effektivt, du kan skaffe deg en advokat som behersker mediene bedre.

Stina Brendemo_TBC_2 - versjon 2

Norges ”narkomafia”

I filmen peker Ayala på medienes stereotype framstilling av hovedpersonene i dramaet: Christina ble framstilt som the latina traficker, mens de to andre, som hadde foreldre som bidro med å få dem ut av Bolivia, slapp lettere unna. ”Kvinnen fra Lillesand” ble framstilt som en uskyldig jente fra Sørlandet, osv. For Ayala var dette et kynisk spill der de uten ressurser ville tape.

– Dette er veldig symptomatisk for krigen mot narkotikaen. Det ble tydelig for meg at de ressurssvake betalte en høyere pris enn de som hadde ressurser i ryggen. Det eneste beviset i saken var at hver jente hadde sju kilo kokain i bagene sine. Alle som fulgte rettssaken vet at det var hårfine grenser mellom hvem som ble funnet skyldig og ikke. Madeleine var i samme situasjon som de to andre jentene, men ble straffet mye hardere. Det som skjedde har fått tragiske følger. Madeleine har fått livet ødelagt. En av de unge mennene er i dag død.

Ayala mener det var komfortabelt for Norge å kunne peke på at man hadde fanget en ”narkomafia”.

– Da jeg hørte norske medier kalle det en ”narkomafia”, måtte jeg le. Skulle disse tenåringene representere mafiaen? Jeg tror ikke det var noe mediene gjorde bevisst, men det blir gjerne slik når noen kommer utenfra og ikke forstår kodene innenfor kulturen. Når jeg viste filmen til de to journalistene i Dagbladet og VG som dekket saken, så likte de den godt. Og de syntes det var litt pinlig at framstillingen i norske medier var så lite nyansert.

Måten Stina og Madeleine ble vurdert på vitnet også om fordommer i den norske befolkningen som advokatene spilte på, mener hun.

– En norsk representant for en institusjon jeg var i kontakt med sa til meg at de to jentene kom fra ”the wrong side of the tracks”. De ble kalt for white trash. Men som utlending hadde jeg ikke den tilnærmingen, jeg kunne ikke høre at de ikke snakket ”riktig” norsk.

Norske myndigheters rolle

Det rettes sterk kritikk i filmen mot hvordan norske utenriksstasjoner i Bolivia og Brasil bidro til å få de to jentene ut av landet. Ayala mener det er tydelig at de har vært nødt til å bryte loven for å få dette til.

– Det er den bolivianske statsadvokaten som kommer med denne kritikken. Den norske konsulen i Bolivia utstedte nye pass for de to jentene. Jeg forsøkte å få intervju med konsulen en rekke ganger, og da vi dukket opp på kontoret hans i La Paz truet han med å tilkalle politiet. Han sa på telefonen at Christina klarte å rømme landet fordi hun hadde en god advokat. Men han endret navnet til jentene på passene uten å varsle bolivianske myndigheter.

– Se for deg tre bolivianske jenter som blir tatt med kokain i Norge og havner i fengsel. Noen betaler kausjon for den ene, den bolivianske konsulen skaffer henne nytt pass med annet navn og så rømmer hun landet. Et boliviansk magasin hjelper så den andre jenta med å rømme…. Jeg kan love deg at reaksjonen fra norske myndigheter ville vært sterk.

”Den bolivianske saken” er kanskje i enda større grad en norsk sak. Derfor mener Ayala at filmen er viktig for nordmenn å se.

– Mesteparten av filmen utspiller seg i Norge, vi hadde ikke kunnet lage den uten NRKs medvirkning. Men jeg vet at advokaten til Christina har lagt press på NRK for at de ikke skal vise den. Vi ser an hva NRK vil gjøre, kanskje er det andre muligheter, også. Vi er også i dialog med kinodistributører og tv-kanaler i USA og UK. Og så fortsetter filmen på festivalrunden som startet med Hot Docs. Den får kinolansering i Columbia, Danmarks radio er veldig interessert. Vi har mange tilbud.

– Jeg mener filmen er viktig for den norsk offentligheten. Vi filmet under rettssaken, men jeg kan ikke se at det skulle gjøre filmen vanskelig å vise. På den danske filmen Ambassadøren brukte de skjult kamera og filmet under falsk flagg, likevel fikk den kino og tv-premiere i Norge. Hvis vi snakker om ytringsfrihet så bør Norge være konsistent og ikke operere med noen dobbelt standard. Dette er en unik anledning til å debattere de mekanismene som påvirket denne spesielle saken.

NRKs TILSVAR:

Odd Isungset i Brennpunkt NRK mener det er etiske og juridiske utfordringer ved å vise The Bolivian Case i sin nåværende form.

– Da vi gikk inn i dette prosjektet for flere år siden syntes jeg det bolivianske perspektivet var veldig spennende. Det synes jeg fortsatt, men jeg ser at filmen har en del utfordringer i forhold til vær varsom-plakaten.

Det Isungset tenker på er Ayalas valg om å vise ansiktet til flere av de involverte, både av de som ble dømt og ”Lillesand-kvinnen” som ble erklært uskyldig. Han vil ikke si noe mer konkret om hva de er uenige med Ayala om, og forteller at de om noen dager skal ha et Skype-møte der han håper å få avklart flere ting.

– Vår avtale var at hun skulle lage en 45 minutters versjon – og det er hva vi jobber mot. Vi har diskutert ulike versjoner fram og tilbake en god stund, så jeg håper vi finner noe som kan tilfredsstille begge parter.

I avtalen med NRK heter det at tv-kanalen skal lage en 15-minutters oppfølgingssak. Den kommer i så fall til handle om norske myndigheters problematiske rolle, som var en vesentlig årsak til at Isunget ble interessert i prosjektet i utgangspunktet.

5 Responses to Filmen NRK ikke våger å vise

  1. Morro artikkel, Vet dere noe om grunnen til at Kristina Øygarden kalles «Jenta fra Lillesand»? Hvilke viktige personer er dette datteren eller slektning av, siden hu var den første den Norske Regjeringen fikk smuglet ut av Bolivia så hun skulle unnslippe å sone under slike jævlige forhold Madeleine nå har sonet under i 8 år?
    Kansje dette fremkommer i filmen, og er grunn til NRK ikke vil vise den blant annet? Kan ikke aent enn og spekulere i en sak slik denne hvor staten pisser Bolivia i ansiktet 2 ganger og smugler folk ut av landet mens de er domfelt, men de lar den siste bli sittende igjen..
    Hvilke prominente personer er Øygarden og Brendemo Hagen døtre av så får slik en særbehandling av den Norske Stat i en sak slik som denne her?

  2. » ble erklært uskyldig?» IKke i Bolivia, men det teller vel ikke. Det er jo en bananrepublikk. Hykleriske norge, jeg spyr

    • Dette går ikke ann,Hun som sitter igjen, 9 år i Boviliansk fengsel,skal ha en annen behandking.Hvordan kan Norske myndigheter hjøre en slik forsjellsbehandling.Dere tar jo livet av et ungt menneske.

  3. «De ble kalt narkomafia av media». Nei det gjorde de ikke, dette er sitater fra deres egne forsvarere, Boliviansk-politi osv om hvem som står bak, og hvem man tror lurer unge mennesker til å gjøre slikt. At du ikke klarer å lese artikkler, forstå de, og skjønne hvem som er sitert er faktisk et større samfunnsproblem enn narkotika.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY