Da Joachim Triers bestefar, Erik Løchen, deltok i hovedkonkurransen i Cannes i 1960 med Jakten ble det ikke skrevet mye om det hjem. Det var få som hadde forstått det kunstneriske nybrottet som Jakten innebar, like lite som man innså betydningen av å delta i Cannes i et år som for ettertiden er blitt mytisk i filmhistorien.

Det er helt andre dimensjoner over dekningen av Triers deltakelse med Louder than bombs. Alle vil sole seg i glansen fra ham, inkludert Kulturministeren. Løchen reiste hjem og det ble med det. Det var en tid da det ikke eksisterte noe Norsk filminstitutt eller den filmeksporten vi ser i dag.

Det er derfor Cannes er så viktig for små nasjoner: det er her de for et øyeblikk kan få verdenspressens oppmerksomhet. For de unike stemmene i verdensfilmen er Cannes en enestående sjanse til å nå ut, på siden av de dominerende kommersielle kretsløpene som ikke lenger har plass til dem. Nøkkelen til festivalens suksess er en langsiktig og kompromissløs kuratering der filmkunstnerne, regissørene, har en enestående status.

Denne solidariteten og omtanken trenger filmskaperne sårt. De siste årene har filmmiljøer rundt om i Europa utsatt for kraftig press. For bare få uker siden ble en kurdiske film nektet vist av tyrkiske myndigheter under Istanbul filmfestival, og i Russland sliter mange av Cannesfestivalens yndlinger med å få finansiert filmene sine.

Mer subtil er selvsensuren som har oppstått som følge av angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo. Screen International tok denne uken en rundtur langs Croisetten for å lodde stemningen, og det var ikke lystig lesning. Prash Naik, som produserte ”jidahist-satiren” Four Lions i 2011, beskriver effekten som skremmende. Det er naivt å tro at dette ikke har påvirket viljen til å fremme prosjekter som kan oppfattes som provokative, mener han. De politiske motiverte truslene mot amerikanske kinoer som ville vise The Interview har også gjort kinokjedene mer skvetne.

Men noen lar seg ikke skremme. På markedet i Cannes er dokumentaren Jeg er Charlie sikret bred distribusjon, og får premiere til høsten. Det provoserende kan også være god butikk, noe som har hjulpet filmen i finansieringen. Det er i slike stunder at børs og katedral i Cannes utfyller hverandre forbilledlig.

Kulturminister Widvey er også kommet til Cannes for delta i feiringen av Louder than bombs, vel vitende om at også de norske festivalene er satt under press. Årsaken er en utdatert finansieringsmåte som ga festivalene midler fra en avgift på alt fysisk videosalg i Norge. I går holdt de fem største norske publikumsfestivalene pressekonferanse i Cannes om de praktiske konsekvensene av bortfallet av støtte. Her kunne de like gjerne ha påpekt at Joachim Trier ikke ville vært den filmskaperen han er i dag uten filmfestivalene og filmklubbene – de institusjonene som nå rammes hardest.

 Widvey bør få ta seg en fest sammen med Trier i Cannes. Men hun kommer hjem til en blåmandag for filmformidling i Norge.

Kjetil Lismoen er redaktør av RUSHPRINT.

Denne kommentaren er tidligere publisert i Aftenposten.