Foto: Fra Cannesfestivalens markering få uker etter terroren rammet.

Det var her de sto foran hele verdenspressen, på den røde løperen i 2008, redaksjonsmedlemmene av satiremagasinet Charlie Hebdo. De tegnet kommentarer mens de vitset og lo, vel vitende om at de ikke var en del av det gode selskapet som paraderte opp løperen. De var der for å presentere dokumentaren om rettsprosessen mot magasinet, en film Cannesfestivalen var tidlig ute med å innse betydningen av.

Det er derfor årets festival har en såpass alvorlig innramming, om vi skal tro festivalleder Thierry Fremaux. Den starter med Emmanuelle Bercots Standing Tall og avslutter med Luc Jacquets Ice and Sky, begge franske filmer som tar for seg de mest prekære utfordringene det franske samfunnet står overfor nå, ifølge Fremaux. Standing Tall griper rett inn i de konfliktlinjene som har rystet det franske samfunnet. Hvordan kan vi leve sammen, spør Bercot idet hun skildrer hvordan så mange unge franskmenn havner på kant med skolesystem og det offisielle Frankrike. Som så mange franske filmskapere før henne fremhever hun lik rett til utdanning som nøkkelen, men våger seg ikke for nærme den avgrunnen der stadig flere minoritetsungdommer avviser den franske opplysningstanken.

Da Charlie Hebdo-redaksjonen gikk opp den røde løperen i 2008 var det den franske filmen Klassen som vant Gullpalmen. Den deler en god del av tankegodset i Standing Tall, framfor alt troen på utdanning og inkludering. Men det spørs om det ikke er raseriet fra den mer hardtslående klassikeren Hatet som fortsatt gjelder i mange av de franske forstedene. Hatet var gjennombruddet for den såkalte banlieu-filmen i fransk film og fyller 20 år under Cannesfestivalen. Også den filmen ble hyllet under premieren i Cannes i 1995, der regissøren Kassovitz fikk regiprisen. Det er forbausende hvor lite som har endret seg i de franske forstedene på de årene. I Girlhood, som også ble prist i Cannes og nylig vist på norske kinoer, er alle de sentrale rollene fylt av tenåringsjenter fra den franske forstaden. Ellers er alt som før: raseriet, den samme følelsen av utenforskap både i forhold til storsamfunnet og egen familie.

Om åpningsfilmen tenner et lys for franske frihetsidealer, er avslutningsfilm en dyster affære. Luc Jacquet er mest kjent for sin grensesprengende dokumentar Pingvinenes marsj, og denne gangen har han reist til Antarktis sammen med isfjell-forskeren Claude Lorius. Cannesledelsen beskriver Ice and Sky som ”en hymne for å bevare planeten”.

Samtidig gjør også post-apokalypsene etter klimakatastrofen seg gjeldende inne i kinosalene, anført av den nye Mad Max-filmen der kvinnene er menneskehetens siste håp. I den dystopiske The Lobster, av greske Yorgos Lanthimos, er det bare de personene som har funnet seg en partner som får leve videre.

Filmindustrien har på sin side nok med å redde seg selv. I fjor var det Netflix som rystet den franske filmbransjen da den lanserte strømmetjenesten massivt i Frankrike. Denne gangen er det EU-kommisjonens ønske om ett felles digitalt marked som truer den tradisjonelle forretningsmodellen.

I dag shopper europeerne lite film på tvers av landegrensene, det sørger et intrikat system av territorielle vinduer for. Og ingen steder er disse restriksjonene så lidenskapelig vernet om som i Frankrike som har verdens mest avanserte og regulerte filmpolitikk. Derfor er det ingen som forventer at det felles digitale markedet vil bli en realitet uten massiv motstand. Her i Cannes manes det til kamp.

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.