Å satse på et felles digitalt marked innad i EU er ikke å velge bort kampen mot piratkopiering, det er jo nettopp å sørge for at de som ønsker å betale for innhold kan betale, mener Cecilie Stranger-Thorsen.
Påsketåka hadde lagt seg, men jeg måtte dobbeltsjekke at saken «Vil EU-initiativ legge europeisk film i ruiner?» ikke var en aprilsnarr.
Saken handlet om initiativet om å skape ett felles europeiske markedet for audiovisuelle produksjoner – ikke ulike territorier som i dag.
Reaksjonene fra produsentenes interesseforeninger er refleksmessig: Dette vil ødelegge dagens finansieringsmodell og undergrave markedet for annet enn store, engelskspråklige filmer.
Og selv om produsent Aage Aaberge ikke nødvendigvis tror at norsk film blir så skadelidende (ved å stå utenfor EU), er hans oppsummering trist:
Vårt hovedproblem i dag er piratvirksomheten, ikke om EU skal bruke dagens modell eller samle seg i ett digitalt rike
Er problemet virkelig at ingen kan finne tidsmaskinen eller er det mer grunnleggende spørsmål på spill?
Barmhjertighetsdrap behøves
Nå er jeg jo bare en enslig medieoptimist, ingen filmdistributør eller salgsagent. Så mekanismene man frykter er nesten like skjult for meg som for en vanlig kinogjenger. Hva er egentlig årsaken til at norske filmprodusenter kan komme til å få vansker med å finansiere filmene sine om publikum får tilgang til innhold over hele Europa?
Her er noe av bakgrunnen og hva det kan bety (korriger meg gjerne!):
Dette var et uvurderlig insentivsystem den gangen distributører og broadcastere var gatekeepere for hvilke produksjoner som fikk krysse grensene. I dag behøves inget mellomledd for å sikre publikum tilgang til europeisk film, kun en modig håndtering av kinoens absurde maktposisjon i det gamle systemet.
Tenk om bøker ikke ble tilgjengelige på biblioteket eller på Kindle før bokhandlerne hadde fått selge dem i tre måneder. Hvordan hadde det påvirket piratvirksomheten rundt e-bøker?
Ideelt sett burde vel EU ryddet opp i rettighetsproblematikken først, men kanskje dette er den eneste måten å gjøre det tydelig overfor rettighetsorganisasjonene hvordan insisteringen på et gammelt, haltende system i siste ende straffer egne interesser?
Det er ikke rart at det er Fast & Furious 7 som tronet på toppen av besøkstallene fra påskehelgen, hvor det forøvrig ikke fins en eneste norsk tittel. Det skal massive markedsføringskampanjer til for å fange kinogjengeres oppmerksomhet.
Det burde også være åpenbart at det er Fast & Furious-franchisen som har mest å tape på piratopiering, ikke smale norske filmer. Den tilfeldige Rockestjerne solgte knapt 5000 billetter. Det er ingen tragedie at en smal norsk dokumentarfilm ikke drar en halv million kinogjengere. Men det er trist at en film med et internasjonalt publikum ikke lanseres på kino og VOD i hele Europa under lanseringshelgen, og kan finne sitt publikum der dette fins.
I dag er slike eksperimenter overlatt til produsenter som ønsker å legge seg ut med kinosjefer, festivaler og distributører. Støttesystemene burde tilrettelegger for nytenkede produsenter, ikke for de gamle mellomleddene.
Forandringsledelse fryder
I anledning nordis fokus på MIP-messen i Cannes denne uken oppsummerer Annie Wegelius:
The challenge for the Nordic region is the economy of scale. How do you continue to put as much money as possible on content, invest in new technologies while evolving in a very small country? Basically, it’s a question of knowing how to manage change.
Kommer vi til å fortsatt kunne bruke språkargumenter for å forsvare norsk innholdsproduksjon, eller vil det også kreves et kommersielt potensial utover landegrensene?
I så fall er det ikke bare EU-politikere som må lese seg opp på forandringsledelse.
Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.
Tidligere innlegg av Stranger-Thorsen
Påsketåka hadde lagt seg, men jeg måtte dobbeltsjekke at saken «Vil EU-initiativ legge europeisk film i ruiner?» ikke var en aprilsnarr.
Saken handlet om initiativet om å skape ett felles europeiske markedet for audiovisuelle produksjoner – ikke ulike territorier som i dag.
Reaksjonene fra produsentenes interesseforeninger er refleksmessig: Dette vil ødelegge dagens finansieringsmodell og undergrave markedet for annet enn store, engelskspråklige filmer.
Og selv om produsent Aage Aaberge ikke nødvendigvis tror at norsk film blir så skadelidende (ved å stå utenfor EU), er hans oppsummering trist:
Vårt hovedproblem i dag er piratvirksomheten, ikke om EU skal bruke dagens modell eller samle seg i ett digitalt rike
Er problemet virkelig at ingen kan finne tidsmaskinen eller er det mer grunnleggende spørsmål på spill?
Barmhjertighetsdrap behøves
Nå er jeg jo bare en enslig medieoptimist, ingen filmdistributør eller salgsagent. Så mekanismene man frykter er nesten like skjult for meg som for en vanlig kinogjenger. Hva er egentlig årsaken til at norske filmprodusenter kan komme til å få vansker med å finansiere filmene sine om publikum får tilgang til innhold over hele Europa?
Her er noe av bakgrunnen og hva det kan bety (korriger meg gjerne!):
Dette var et uvurderlig insentivsystem den gangen distributører og broadcastere var gatekeepere for hvilke produksjoner som fikk krysse grensene. I dag behøves inget mellomledd for å sikre publikum tilgang til europeisk film, kun en modig håndtering av kinoens absurde maktposisjon i det gamle systemet.
Tenk om bøker ikke ble tilgjengelige på biblioteket eller på Kindle før bokhandlerne hadde fått selge dem i tre måneder. Hvordan hadde det påvirket piratvirksomheten rundt e-bøker?
Ideelt sett burde vel EU ryddet opp i rettighetsproblematikken først, men kanskje dette er den eneste måten å gjøre det tydelig overfor rettighetsorganisasjonene hvordan insisteringen på et gammelt, haltende system i siste ende straffer egne interesser?
Det er ikke rart at det er Fast & Furious 7 som tronet på toppen av besøkstallene fra påskehelgen, hvor det forøvrig ikke fins en eneste norsk tittel. Det skal massive markedsføringskampanjer til for å fange kinogjengeres oppmerksomhet.
Det burde også være åpenbart at det er Fast & Furious-franchisen som har mest å tape på piratopiering, ikke smale norske filmer. Den tilfeldige Rockestjerne solgte knapt 5000 billetter. Det er ingen tragedie at en smal norsk dokumentarfilm ikke drar en halv million kinogjengere. Men det er trist at en film med et internasjonalt publikum ikke lanseres på kino og VOD i hele Europa under lanseringshelgen, og kan finne sitt publikum der dette fins.
I dag er slike eksperimenter overlatt til produsenter som ønsker å legge seg ut med kinosjefer, festivaler og distributører. Støttesystemene burde tilrettelegger for nytenkede produsenter, ikke for de gamle mellomleddene.
Forandringsledelse fryder
I anledning nordis fokus på MIP-messen i Cannes denne uken oppsummerer Annie Wegelius:
The challenge for the Nordic region is the economy of scale. How do you continue to put as much money as possible on content, invest in new technologies while evolving in a very small country? Basically, it’s a question of knowing how to manage change.
Kommer vi til å fortsatt kunne bruke språkargumenter for å forsvare norsk innholdsproduksjon, eller vil det også kreves et kommersielt potensial utover landegrensene?
I så fall er det ikke bare EU-politikere som må lese seg opp på forandringsledelse.
Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett.
Tidligere innlegg av Stranger-Thorsen
Det er mulig at intervjuet med meg ikke var presist nok gjengitt, men mitt poeng var nettopp at det er bedre å få litt betalt for våre filmer i Europa enn ingenting som er resultatet av piratkopiering. Jeg sa også at jeg tror at et felles europeisk marked faktisk kan være en fordel for et lite produksjonsland som Norge. Hovedproblemet i Europa i dag, noe som er konklusjonen fra en rekke forskingsrapporter, er at det produseres alt for mye film i Europa og da er det heller ikke så rat at bare 8% av filmene krysser landegrensene.
Det er mulig at intervjuet med meg ikke var presist nok gjengitt, men mitt poeng var nettopp at det er bedre å få litt betalt for våre filmer i Europa enn ingenting som er resultatet av piratkopiering. Jeg sa også at jeg tror at et felles europeisk marked faktisk kan være en fordel for et lite produksjonsland som Norge. Hovedproblemet i Europa i dag, noe som er konklusjonen fra en rekke forskingsrapporter, er at det produseres alt for mye film i Europa og da er det heller ikke så rat at bare 8% av filmene krysser landegrensene.