Kjære NRK, når ble det så mye vanskeligere å skrive gode hovedroller for kvinner?

”Det er enklere å lage tv-drama om menn”, svarte NRKs Tone Rønning da hun overfor P2 Kulturnytt på torsdag skulle forklare den lave andelen kvinner i hovedroller i norske tv-serier. Hun er ansvarlig for NRKs eksterne dramaproduksjoner og en sentral portvokter for hva som blir realisert av produksjoner.
Jeg trodde knapt det jeg hørte. Derfor sendte jeg en twittermelding til programlederen som bekreftet utsagnet. Da jeg ble invitert til Dagsnytt på ettermiddagen for å diskutere tallene, som har komplekse årsaker, regnet jeg med en nyanserende kommentar fra Rønning. Men isteden smalt hun til med en like oppsiktsvekkende uttalelse:
”Det er lettere å skrive mannlige karakterer, fordi de beveger seg mer ut av komfortsonen og inn i risikosonen. Menn setter seg i situasjoner som de kanskje ikke burde vært i, eller hvor det er rom for god drama”.
Hadde dette handlet om ekstremsportutøvere eller elitesoldater i Afghanistan, så kunne jeg i det minste gitt henne delvis rett. Der er menn i flertall av blant annet fysiologiske årsaker. Men selv da ville jeg måtte erkjenne begrensningene i resonnementet: for det er nok av kvinner i den norske virkeligheten som beveger seg utenfor komfortsonen og utfordrer tradisjonelle barrierer. De blir stadig flere og kan, ikke minst, by på interessant dramatisk råstoff.
Men hele resonnementet rakner i møte med det som burde være hovedpoenget: Tv-serier har, i likhet med spillefilmen, svært lite med virkeligheten å gjøre. Norske serieskapere står like lite ansvarlig for virkeligheten som norske filmregissører. Det er jo nettopp det som gjør filmens verden så unik – at vi kan leve oss inn i umulige og fantastiske scenarier vi aldri ville våget å begi oss utpå i det virkelige liv.
Det er oppsiktsvekkende at en så dreven aktør som Rønning, med lang fartstid fra NRK, tyr til en så svak begrunnelse for det lave antallet kvinnelige hovedroller. Er det noe det siste tiårets boom innen nordisk film og tv-produksjon har vist oss, så er det at nettopp kvinnelige (anti)helter som ”setter seg i situasjoner de kanskje ikke burde vært i” i høyeste grad har vært med på å definere den globale suksessen vi nå kaller Nordic noir. Ville Nordic noir blitt et internasjonalt begrep uten Lisbeth Salander, Saga Norén og Sarah Lund? Det tviler jeg på.
Hvorfor det plutselig skulle være så mye vanskeligere å skrive gode kvinneroller, framstår for meg som en gåte. Kanskje forsøker Rønning å si at vi tradisjonelt er mer fortrolig med menn i hovedroller, og at det derfor er naturlig å velge dem. Men er det ikke nettopp slike konvensjoner hun som så sentral premissleverandør hos en statlig kringkaster burde anstrenge seg for å motvirke?
Jeg er ingen tilhenger av kvotering og mener at kunstneriske prosesser nesten alltid tar skade av den typen statlig inngripen. Men de som ønsker kvotering har nå fått noen gode argumenter servert på et fat av Rønning. For om hun mener at det i det rådende produksjonsklimaet er for komplisert og vanskelig å lage flere gode kvinneroller, hva skal vi andre tro? Er det ikke nettopp drastiske virkemidler som da må til?
Kjetil Lismoen er redaktør av RUSHPRINT
”Det er enklere å lage tv-drama om menn”, svarte NRKs Tone Rønning da hun overfor P2 Kulturnytt på torsdag skulle forklare den lave andelen kvinner i hovedroller i norske tv-serier. Hun er ansvarlig for NRKs eksterne dramaproduksjoner og en sentral portvokter for hva som blir realisert av produksjoner.
Jeg trodde knapt det jeg hørte. Derfor sendte jeg en twittermelding til programlederen som bekreftet utsagnet. Da jeg ble invitert til Dagsnytt på ettermiddagen for å diskutere tallene, som har komplekse årsaker, regnet jeg med en nyanserende kommentar fra Rønning. Men isteden smalt hun til med en like oppsiktsvekkende uttalelse:
”Det er lettere å skrive mannlige karakterer, fordi de beveger seg mer ut av komfortsonen og inn i risikosonen. Menn setter seg i situasjoner som de kanskje ikke burde vært i, eller hvor det er rom for god drama”.
Hadde dette handlet om ekstremsportutøvere eller elitesoldater i Afghanistan, så kunne jeg i det minste gitt henne delvis rett. Der er menn i flertall av blant annet fysiologiske årsaker. Men selv da ville jeg måtte erkjenne begrensningene i resonnementet: for det er nok av kvinner i den norske virkeligheten som beveger seg utenfor komfortsonen og utfordrer tradisjonelle barrierer. De blir stadig flere og kan, ikke minst, by på interessant dramatisk råstoff.
Men hele resonnementet rakner i møte med det som burde være hovedpoenget: Tv-serier har, i likhet med spillefilmen, svært lite med virkeligheten å gjøre. Norske serieskapere står like lite ansvarlig for virkeligheten som norske filmregissører. Det er jo nettopp det som gjør filmens verden så unik – at vi kan leve oss inn i umulige og fantastiske scenarier vi aldri ville våget å begi oss utpå i det virkelige liv.
Det er oppsiktsvekkende at en så dreven aktør som Rønning, med lang fartstid fra NRK, tyr til en så svak begrunnelse for det lave antallet kvinnelige hovedroller. Er det noe det siste tiårets boom innen nordisk film og tv-produksjon har vist oss, så er det at nettopp kvinnelige (anti)helter som ”setter seg i situasjoner de kanskje ikke burde vært i” i høyeste grad har vært med på å definere den globale suksessen vi nå kaller Nordic noir. Ville Nordic noir blitt et internasjonalt begrep uten Lisbeth Salander, Saga Norén og Sarah Lund? Det tviler jeg på.
Hvorfor det plutselig skulle være så mye vanskeligere å skrive gode kvinneroller, framstår for meg som en gåte. Kanskje forsøker Rønning å si at vi tradisjonelt er mer fortrolig med menn i hovedroller, og at det derfor er naturlig å velge dem. Men er det ikke nettopp slike konvensjoner hun som så sentral premissleverandør hos en statlig kringkaster burde anstrenge seg for å motvirke?
Jeg er ingen tilhenger av kvotering og mener at kunstneriske prosesser nesten alltid tar skade av den typen statlig inngripen. Men de som ønsker kvotering har nå fått noen gode argumenter servert på et fat av Rønning. For om hun mener at det i det rådende produksjonsklimaet er for komplisert og vanskelig å lage flere gode kvinneroller, hva skal vi andre tro? Er det ikke nettopp drastiske virkemidler som da må til?
Kjetil Lismoen er redaktør av RUSHPRINT
Jeg foreslår en en egen pool for info om at kvinner kun virker innenfor sin egen comfor-sone.. Hvor stor er den sonen? Jeg klipper fra dagens avis: http://www.aftenposten.no/okonomi/Kvinne-angrep-den-europeiske-sentralbanken-7982434.html
🙂
http://midtnorskfilm.no/filmsenter/filmkonsulent-ved-midtnorsk-filmsenter/
Søknaden merkes ”Filmkonsulent”, og sendes innen 20. april 2015.
DYI 🙂
Jeg foreslår en en egen pool for info om at kvinner kun virker innenfor sin egen comfor-sone.. Hvor stor er den sonen? Jeg klipper fra dagens avis: http://www.aftenposten.no/okonomi/Kvinne-angrep-den-europeiske-sentralbanken-7982434.html
🙂
http://midtnorskfilm.no/filmsenter/filmkonsulent-ved-midtnorsk-filmsenter/
Søknaden merkes ”Filmkonsulent”, og sendes innen 20. april 2015.
DYI 🙂