Kristen Stewarts vei ut av Twilight-sonen

Kristen Stewarts vei ut av Twilight-sonen

Julianne Moore og Juliette Binoche gjør sine sterkeste roller på lenge i Oscarvinner «Still Alice» og «Sils Maria» – men ingen av dem ville vært like gode uten Kristen Stewart.

En tilfeldighet gjorde at disse to filmene fikk premiere samtidig på norske kinoer. Her får to av vår tids største filmskuespillerinner rundt 50 boltre seg i sine livs kanskje beste hovedroller. Julianne Moore fikk fortjent Oscar for sin prestasjon, mens Juliette Binoche overrøses av kritikerros for sin innsats. Det som ikke er tilfeldig er at Kristen Stewart medvirker i begge. Den mye yngre skuespillerinnen gjennomgår for tiden en transformasjon, slik tilfellet ofte er for unge Hollywoodstjerner som oppdager at de er blitt voksne og vil bryne seg på mer komplekse roller. Disse to rollene er hennes ”McConaissance», en langt tydeligere kurs vekk fra Twilight-sonen enn det som ble antydet av birollen i On the Road.

For noen år siden fulgte jeg en filminnspilling der Juliette Binoche hadde hovedrollen. Omtrent samtidig spilte hun inn Sils Maria, om hvordan livet og kunsten kan gripe inn i hverandre på gåtefulle måter. Jeg kunne derfor ikke la være å sidestille mine minner fra Binoche foran og bak kamera, med de bildene regissør Olivier Assayas her gir oss. Og jeg har sjelden sett en film som på en mer overbevisende måte skildrer hva det vil si å være skuespiller, hva det innebærer å tilnærme seg en rolle og spille den. Men Sils Maria handler om mer enn bare det.

Visstnok var det Binoche som utfordret Assayas til å skrive rollen for henne etter at hun spilte i hans mer konvensjonelle kammerspill Summer Hours (også vist på norske kinoer). Men Assayas har vært her før: I hans gjennombruddsfilm Irma Vep plasserte han Hong Kong-stjernen Maggie Cheung i en tilsvarende sammenheng som skuespiller i en ”film i filmen”.

Denne gangen er det Binoche sin ”star persona” som utforskes. Vi møter henne som Maria Enders, en respektert teater- og filmskuespillerinne som både har spilt i europeisk film og amerikanske blockbustere. Hun har for lengst rundet 40, men har bare begynt å ta innover seg alderstyranniet innen film og teaterverdenen. Når hun får tilbud om å spille i et teaterstykke som er en oppfølger til hennes gjennombruddsfilm fra 20 år tidligere, blir hun først støtt av at hun ikke får spille den samme, unge kvinnen. Stykket skildrer et destruktivt forhold mellom to kvinner, der den eldre er besatt av den manipulerende yngre. Gradvis begynner denne fiksjonen å likne på det forholdet Maria har til sin assistent, Val (Kristen Stewart). Hun er Marias sparringspartner og altmuligkvinne. Maria øver seg på rollen ved la Val innta rollen som den yngre kvinnen, og etter hvert er vi ikke lenger sikre på hvilken av fortellingene de medvirker i – filmen eller teaterstykket.

Dette samspillet svinger det virkelig av, med sterke kontraster og nyanser i rikt monn. Maria/Binoche er den europeiske, lidenskapelige divaen, mens Val/Stewart er en ”cool” og rasjonell amerikaner. Duellen mellom dem utarter seg, fra et sammenstøt mellom to temperamenter, til blant annet kraftfulle diskusjoner om Hollywood versus såkalt ”seriøs film”. Assayas har bakgrunn som filmkritiker, men han er ingen snobb og lar Stewart få legge fram gode argumenter for verdien av en god blockbuster.

I det siste har vi sett flere filmer som forsøker å si noe om skuespillernes rolle på baksiden av lerretet. David Cronenberg ga oss en demonisk framstilling av Hollywood i Maps to the stars, mens et mer nyansert, om enn karikert bilde tegnes i Oscarnominerte Birdman. Assayas gir oss en mer fordypende forståelse av en middelaldrende skuespillers utfordringer og dilemmaer, også på det kunstneriske plan.

Sist gang jeg så en skuespillerinne svinge seg rundt i alpene må ha vært i Sound of Music. Her får de samme høydedragene en mystisk og poetisk dimensjon når det naturfenomenet som filmer henter sin tittel fra, en spesiell tåkeformasjon, inntreffer mot slutten. Da er det ennå natt og Stewart har for lengst forlatt fjellene. Jeg tolket det som en endelig bekreftelse på at hun har forlatt Twilight-sonen.

Alice er en professor i lingvistikk ved Columbia-universitetet som under en forelesning begår en liten glipp – hun kan ikke huske et bestemt ord. Etter at hukommelsen spiller henne flere puss, oppsøker hun en nevrolog som fastslår Alzheimers. Men ikke bare det: i en grusom ironi har hun fått en veldig sjelden variant som utvikler seg raskere hos høyt utdannede og som det er 50 prosent sjanse for at barna hennes vil arve.

Dette er en klar Oscar-søknad, kanskje altfor åpenbar. Julianne Moore har lenge vært den amerikanske indiefilmens dronning, med en hang til nevrotiske, noen ganger uspiselige rollefigurer. Her spiller hun en mer sympatisk figur som harmonerer bedre med det konvensjonelle kvinnelige Oscargalleriet: En karrierekvinne som gradvis må se at livet svinner hen. Det er hjerteskjærende og tåredryppende, men stort sett på den rette siden av det sentimentale. Moore spiller strålende, det er bare musikken til Ilan Eshkeri som iblant overstyrer henne.

Jeg har ikke lest romanen av Lisa Genova som filmen er basert på, men jeg forestiller meg at co-regissør Glatzers egen erfaring med livstruende sykdom har bidratt til å holde melodramaet unna. Måten Anna gradvis mister hukommelsen på virker dønn overbevisende, det samme gjør mekanismene sykdommen utløser innad i familien. Moore har den rette kombinasjonen av styrke og skjørhet for rollen, både fysisk og psykisk, og Alec Baldwin treffer riktig på hver tone, selv om hans rolle som støttende ektemann er begrenset.

Det er isteden yngstedatteren, spilt av Kristen Stewart, som gir Anna mest effektiv emosjonell motstand, og som berører på et dypere plan. Hun er den av barna som lykkes minst profesjonelt, noe moren ikke kan forsone seg med. Hun har ofte kritisert datterens valg og forstår ikke at hun faktisk er den i familien som har tatt størst sjanser: hun er kanskje ikke så talentfull, men hun har valgt en helt annen vei enn resten av den akademisk anlagte familien. Når familien settes på prøve med Annas sykdom, er det hun som på sin indirekte måte strekker ut en hånd til moren. Det tar bare litt tid før moren ser det.

Følelsen av å miste identiteten, minne for minne, er godt skildret, men noen ganger blir det for pent og pyntelig. Jeg skulle tro at en så dramatisk trussel mot ens liv og tilværelse ville utløse et større raseri? I det minste et opprør overfor meningsløsheten. Isteden velger filmskaperne å fokusere på prosessen med å forsone seg med sin skjebne, noe som når et klimaks under en tale Alice holder før hun for alvor mister grepet. Plutselig forvandler filmen seg til en støttegruppe på Oprahs tv-show der alle i salen med Alzheimers nikker gjenkjennende og tårevåte til bekjennelsen fra Alice.

Det er eneste gangen filmskaperne bryter med sin tilbakeholdenhet, og kanskje er det nettopp denne scenen som ga Moore hennes Oscar. Jeg håper for at scenen der hun forsøker å ta livet sitt var mest utslagsgivende for Oscar-akademiets stemmer. Det er en strålende underspilt scene som viser hva slags film dette kunne ha blitt om den var litt mer modig.

Denne teksten er basert på to anmeldelser som artikkelforfatteren har skrevet for Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kristen Stewarts vei ut av Twilight-sonen

Kristen Stewarts vei ut av Twilight-sonen

Julianne Moore og Juliette Binoche gjør sine sterkeste roller på lenge i Oscarvinner «Still Alice» og «Sils Maria» – men ingen av dem ville vært like gode uten Kristen Stewart.

En tilfeldighet gjorde at disse to filmene fikk premiere samtidig på norske kinoer. Her får to av vår tids største filmskuespillerinner rundt 50 boltre seg i sine livs kanskje beste hovedroller. Julianne Moore fikk fortjent Oscar for sin prestasjon, mens Juliette Binoche overrøses av kritikerros for sin innsats. Det som ikke er tilfeldig er at Kristen Stewart medvirker i begge. Den mye yngre skuespillerinnen gjennomgår for tiden en transformasjon, slik tilfellet ofte er for unge Hollywoodstjerner som oppdager at de er blitt voksne og vil bryne seg på mer komplekse roller. Disse to rollene er hennes ”McConaissance», en langt tydeligere kurs vekk fra Twilight-sonen enn det som ble antydet av birollen i On the Road.

For noen år siden fulgte jeg en filminnspilling der Juliette Binoche hadde hovedrollen. Omtrent samtidig spilte hun inn Sils Maria, om hvordan livet og kunsten kan gripe inn i hverandre på gåtefulle måter. Jeg kunne derfor ikke la være å sidestille mine minner fra Binoche foran og bak kamera, med de bildene regissør Olivier Assayas her gir oss. Og jeg har sjelden sett en film som på en mer overbevisende måte skildrer hva det vil si å være skuespiller, hva det innebærer å tilnærme seg en rolle og spille den. Men Sils Maria handler om mer enn bare det.

Visstnok var det Binoche som utfordret Assayas til å skrive rollen for henne etter at hun spilte i hans mer konvensjonelle kammerspill Summer Hours (også vist på norske kinoer). Men Assayas har vært her før: I hans gjennombruddsfilm Irma Vep plasserte han Hong Kong-stjernen Maggie Cheung i en tilsvarende sammenheng som skuespiller i en ”film i filmen”.

Denne gangen er det Binoche sin ”star persona” som utforskes. Vi møter henne som Maria Enders, en respektert teater- og filmskuespillerinne som både har spilt i europeisk film og amerikanske blockbustere. Hun har for lengst rundet 40, men har bare begynt å ta innover seg alderstyranniet innen film og teaterverdenen. Når hun får tilbud om å spille i et teaterstykke som er en oppfølger til hennes gjennombruddsfilm fra 20 år tidligere, blir hun først støtt av at hun ikke får spille den samme, unge kvinnen. Stykket skildrer et destruktivt forhold mellom to kvinner, der den eldre er besatt av den manipulerende yngre. Gradvis begynner denne fiksjonen å likne på det forholdet Maria har til sin assistent, Val (Kristen Stewart). Hun er Marias sparringspartner og altmuligkvinne. Maria øver seg på rollen ved la Val innta rollen som den yngre kvinnen, og etter hvert er vi ikke lenger sikre på hvilken av fortellingene de medvirker i – filmen eller teaterstykket.

Dette samspillet svinger det virkelig av, med sterke kontraster og nyanser i rikt monn. Maria/Binoche er den europeiske, lidenskapelige divaen, mens Val/Stewart er en ”cool” og rasjonell amerikaner. Duellen mellom dem utarter seg, fra et sammenstøt mellom to temperamenter, til blant annet kraftfulle diskusjoner om Hollywood versus såkalt ”seriøs film”. Assayas har bakgrunn som filmkritiker, men han er ingen snobb og lar Stewart få legge fram gode argumenter for verdien av en god blockbuster.

I det siste har vi sett flere filmer som forsøker å si noe om skuespillernes rolle på baksiden av lerretet. David Cronenberg ga oss en demonisk framstilling av Hollywood i Maps to the stars, mens et mer nyansert, om enn karikert bilde tegnes i Oscarnominerte Birdman. Assayas gir oss en mer fordypende forståelse av en middelaldrende skuespillers utfordringer og dilemmaer, også på det kunstneriske plan.

Sist gang jeg så en skuespillerinne svinge seg rundt i alpene må ha vært i Sound of Music. Her får de samme høydedragene en mystisk og poetisk dimensjon når det naturfenomenet som filmer henter sin tittel fra, en spesiell tåkeformasjon, inntreffer mot slutten. Da er det ennå natt og Stewart har for lengst forlatt fjellene. Jeg tolket det som en endelig bekreftelse på at hun har forlatt Twilight-sonen.

Alice er en professor i lingvistikk ved Columbia-universitetet som under en forelesning begår en liten glipp – hun kan ikke huske et bestemt ord. Etter at hukommelsen spiller henne flere puss, oppsøker hun en nevrolog som fastslår Alzheimers. Men ikke bare det: i en grusom ironi har hun fått en veldig sjelden variant som utvikler seg raskere hos høyt utdannede og som det er 50 prosent sjanse for at barna hennes vil arve.

Dette er en klar Oscar-søknad, kanskje altfor åpenbar. Julianne Moore har lenge vært den amerikanske indiefilmens dronning, med en hang til nevrotiske, noen ganger uspiselige rollefigurer. Her spiller hun en mer sympatisk figur som harmonerer bedre med det konvensjonelle kvinnelige Oscargalleriet: En karrierekvinne som gradvis må se at livet svinner hen. Det er hjerteskjærende og tåredryppende, men stort sett på den rette siden av det sentimentale. Moore spiller strålende, det er bare musikken til Ilan Eshkeri som iblant overstyrer henne.

Jeg har ikke lest romanen av Lisa Genova som filmen er basert på, men jeg forestiller meg at co-regissør Glatzers egen erfaring med livstruende sykdom har bidratt til å holde melodramaet unna. Måten Anna gradvis mister hukommelsen på virker dønn overbevisende, det samme gjør mekanismene sykdommen utløser innad i familien. Moore har den rette kombinasjonen av styrke og skjørhet for rollen, både fysisk og psykisk, og Alec Baldwin treffer riktig på hver tone, selv om hans rolle som støttende ektemann er begrenset.

Det er isteden yngstedatteren, spilt av Kristen Stewart, som gir Anna mest effektiv emosjonell motstand, og som berører på et dypere plan. Hun er den av barna som lykkes minst profesjonelt, noe moren ikke kan forsone seg med. Hun har ofte kritisert datterens valg og forstår ikke at hun faktisk er den i familien som har tatt størst sjanser: hun er kanskje ikke så talentfull, men hun har valgt en helt annen vei enn resten av den akademisk anlagte familien. Når familien settes på prøve med Annas sykdom, er det hun som på sin indirekte måte strekker ut en hånd til moren. Det tar bare litt tid før moren ser det.

Følelsen av å miste identiteten, minne for minne, er godt skildret, men noen ganger blir det for pent og pyntelig. Jeg skulle tro at en så dramatisk trussel mot ens liv og tilværelse ville utløse et større raseri? I det minste et opprør overfor meningsløsheten. Isteden velger filmskaperne å fokusere på prosessen med å forsone seg med sin skjebne, noe som når et klimaks under en tale Alice holder før hun for alvor mister grepet. Plutselig forvandler filmen seg til en støttegruppe på Oprahs tv-show der alle i salen med Alzheimers nikker gjenkjennende og tårevåte til bekjennelsen fra Alice.

Det er eneste gangen filmskaperne bryter med sin tilbakeholdenhet, og kanskje er det nettopp denne scenen som ga Moore hennes Oscar. Jeg håper for at scenen der hun forsøker å ta livet sitt var mest utslagsgivende for Oscar-akademiets stemmer. Det er en strålende underspilt scene som viser hva slags film dette kunne ha blitt om den var litt mer modig.

Denne teksten er basert på to anmeldelser som artikkelforfatteren har skrevet for Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY