Krigens pris – fra Texas til Timbuktu

Krigens pris – fra Texas til Timbuktu

«American Sniper» og «Timbuktu» er begge Oscarnominerte filmer som på hver sin måte skildrer etterdønningene av en invasjonskrig. Men der førstnevnte film aldri kommer ut av hovedpersonens innsnevrede perspektiv, går den andre motsatt vei – og vinner stort på det.

Clint Eastwood er en effektiv forteller som allerede i åpningsminuttene fester grepet. Vi ser Chris Kyle, den amerikanske hærens mest dødelige skarpskytter, innta siktestilling ute på krigsmarken i Irak. Før det smeller klippes det tilbake til barndommen og hans første erfaring med våpen på jakt med faren. Og så litt senere, hans forhold til Gud. I dette kvasibiografiske portrettet av en mann som i sin selvbiografi sverget troskap til Amerika, Gud og sin familie – i den rekkefølgen – oppleves det som helt naturlig. Jeg har sjelden sett en film der nærheten til våpen skildres så intimt og noen ganger nesten som en erstatning for sex, med enkeltscener som krysser over i fetisjisme. Her vil garantert den europeiske og amerikanske sensibiliteten kollidere i mottakelsen filmen får. For meg var dette nesten eksotisk.

Kyle regnes som en amerikansk krigshelt med 160 irakiske ”skalper” på samvittigheten. Han ble en legende innen den amerikanske invasjonsstyrken, men betalte en høy pris for den rollen han selv var en pådriver for – en snikskytter som skulle ta livet av så mange fiendtlige irakere som mulig. For Kyle er ikke irakerne mennesker, de er et onde, og det oppsiktsvekkende med filmen er den ikke har plass til én eneste iraker med forsonende trekk. Det skyldes delvis at vi ofte følger Kyles perspektiv gjennom kikkertsiktet og er innenfor elitesoldatenes sfære der alle irakere er definert som fiender. Men vi beveger oss også utenfor denne sfæren, uten at Eastwood virker interessert i irakerne. Vi vet ikke om de er Shia eller Sunni, de meies stort sett ned som målskiver i et dataspill.

I starten av filmen indoktrinerer faren ham i sitt syn på livet: det finnes ulver, lam og de som beskytter lammene. Forsikre deg om at du tilhører sistnevnte kategori. Dette blir Kyles credo videre i livet, og når tvillingtårnene styrter tar han det som et kall. Det kunne også vært et bilde på den feilslåtte amerikanske invasjonen som var drevet av like forenklede problemstillinger. Dette kan leses inn for den som vil, Eastwood har ingen illusjoner om krigens intensjoner. Men filmen handler ikke om konteksten, men det faktum at Kyle er uten forståelse for hva han har begitt seg ut på.

Denne filmen kan tas til inntekt for mye rart, nettopp fordi Eastwood er tro mot Kyles selvforståelse. Men usikkerheten kan ses i Bradley Coopers ansikt og finstemte kroppsspråk, han fortrenger omkostningene helt til det ikke går lenger.

Uten Coopers sjarme og register, ville filmen blitt uutholdelig. Vi mister ikke helt sympatien med ham, selv etter at han i en ekstrem situasjon dreper kvinner og barn, noe som er litt av en prestasjon. Det har kanskje alltid vært Eastwoods styrke og svakhet som filmskaper: han forstår maskuline voldsimpulser og macho bravado, men er lite interessert i ofrene. Det er kanskje derfor denne filmen om en drapsmann som ser ofrene på avstand, ser ut til å passe ham?

Kyles fremste antagonist, bortsett fra ham selv, er en mystisk irakisk skarpskytter med en gullmedalje fra OL. Han framstår som et fantom, en uvirkelig skikkelse som hopper fra hustak til hustak. Eastwood bruker en god del plass på denne duellen som kunne vært hentet fra en westernfilm. Den virkelige Kyle oppmuntret til en myteskaping rundt sin rolle som krigshelt, og han kom med røverhistorier som Eastwood klokelig har lagt ligge. Men ved å omskrive, eller besegle, alt ettersom man ser det, en nylig avdød legende, beveger han seg inn på et problematisk felt. Etterspillet med familien når Kyle har forlatt slagmarken, framstilles som langt mindre blodig enn det var. Han skjøt ned og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans, men det nevnes ikke her (det ble heller ingen rettsprosess, muligens fordi han var en dekorert krigshelt). I et forsøk på å være respektfull overfor Kyles ettermæle, pynter Eastwood på historien og står i fare for å gjøre John Fords klassiske western-replikk til sin: When the legend becomes fact, print the legend.

Å fremheve en film som viktig handler ofte om at den speiler en aktuell tendens i samfunnet. Denne mauretansk-franske filmen Timbuktu er også viktig på denne måten, når den skildrer hvordan jidahister for en stund raserte deler av Mali i 2012. Men den har en annen kvalitet som hever den over de fleste filmer om denne blodige krigen som militsen Boko Haram nylig presset mot en ny, grusom avgrunn i Nigeria. Regissør Sissako har en behersket, nyanserik formbevissthet som kler dette universet perfekt. Til tross for den grenseoverskridende galskapen han skildrer, gir han oss nok pusterom og avstand til å reflektere over dimensjonene ved overgrepene. Det er altså ikke blodsutgytelsene som er det mest sjokkerende her.

Det er en stund siden Sissakos forrige film, Bamako (2006), som berørte postkoloniale forhold. Mye har skjedd på de årene, og denne gangen er det helt nye krefter utenfra som truer. Sissako baserer historien på det som skjedde da nordafrikanske jidahister inntok områder nær byen Timbuktu og satte dem under Sharia-lov.

I filmen ser vi mange av de absurde forbudene som innføres: en kvinnelig fiskeselger blir påbudt å dekke til hendene og bena med strømper i 50 varmegrader, når musikk høres i natten utløser det en hysterisk jakt på synderne. Her er det nok av materiale for en ny Life of Brian eller Charlie Hebdo, men Sissako søker ikke karikaturen. Isteden får han effektivt fram villfarelsene de unge jidahistene turer fram med, og som lokalbefolkningen, muslimer de også, betrakter med forferdelse og forundring. Jidahistene holder Koranen framfor seg, men har knapt lest den. De er høye på seg selv, på den makten de får med våpen i hånd og framstår som skrøpelige i all sin menneskelige dårskap. De er guttunger med maskingevær som iblant glemmer jihad for å snakke om Messi og Zidane, for så i neste øyeblikk tvinge seg på en lokal jente de har forelsket seg i.

En av jidahistene oppsøker en tuaregkvinne i ørkenen når ektemannen hennes er borte. Denne tuaregfamilien er det nærmeste vi kommer noen hovedpersoner i filmen, og kvinnens sterke, sensuelle framtoning pirrer og skremmer jidahisten. Tuaregenes perspektiv gjør Sissako i stand til å spenne lerretet bredere og høyere, mellom jord og himmel, og filmens vakreste scene, som får dypt tragiske dimensjoner, utspiller seg der. Om det finnes en Gud i Sissakos film, er det han som ser det på avstand, et blikk filmskaperen ofte lar oss dele, som for å dvele ved et grunnleggende paradoks, om hvordan naturens fantastiske storhet kan avføde en så innskrenket menneskelig tilværelse.

Men også nærbildene til Sissako fascinerer, godt hjulpet Sofiane En Fani, den følsomme fotografen som gjorde Blå er den varmeste fargen til en så besettende opplevelse. Her viser hun at hun også mestrer store panoramaer, men stilen er behersket, nesten tilbakeholden. Den samme moderasjonen viser hun og Sissako i de mest dramatiske nære og halvnære bildene. Volden skjer like ofte utenfor kamera, eller avløses av gåtefulle bilder som forsterker det uvirkelige. Når byens guttunger får forbud mot å spille fotball, velger de å fortsette uten ball, kanskje som en protest mot meningsløsheten, men det er også en vakker scene som viser at livet går videre i sin ufullstendighet.

Denne filmen har ingen budskap, den er ikke ment som noe debattinnlegg, Sissako er en for begavet og kompleks visuell kunstner til det. Men om du likevel leter etter en film som viser hvor dårlig jidahismen harmonerer med en pragmatisk, hverdagslig praktisering av Islam, er Timbuktu en betimelig påminner om det. Men det er altså bare én av mange kvaliteter ved denne elegante, formfullendte filmen.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

 Disse anmeldelsene er også publisert i Aftenposten.

 

1 kommentar til Krigens pris – fra Texas til Timbuktu

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Krigens pris – fra Texas til Timbuktu

Krigens pris – fra Texas til Timbuktu

«American Sniper» og «Timbuktu» er begge Oscarnominerte filmer som på hver sin måte skildrer etterdønningene av en invasjonskrig. Men der førstnevnte film aldri kommer ut av hovedpersonens innsnevrede perspektiv, går den andre motsatt vei – og vinner stort på det.

Clint Eastwood er en effektiv forteller som allerede i åpningsminuttene fester grepet. Vi ser Chris Kyle, den amerikanske hærens mest dødelige skarpskytter, innta siktestilling ute på krigsmarken i Irak. Før det smeller klippes det tilbake til barndommen og hans første erfaring med våpen på jakt med faren. Og så litt senere, hans forhold til Gud. I dette kvasibiografiske portrettet av en mann som i sin selvbiografi sverget troskap til Amerika, Gud og sin familie – i den rekkefølgen – oppleves det som helt naturlig. Jeg har sjelden sett en film der nærheten til våpen skildres så intimt og noen ganger nesten som en erstatning for sex, med enkeltscener som krysser over i fetisjisme. Her vil garantert den europeiske og amerikanske sensibiliteten kollidere i mottakelsen filmen får. For meg var dette nesten eksotisk.

Kyle regnes som en amerikansk krigshelt med 160 irakiske ”skalper” på samvittigheten. Han ble en legende innen den amerikanske invasjonsstyrken, men betalte en høy pris for den rollen han selv var en pådriver for – en snikskytter som skulle ta livet av så mange fiendtlige irakere som mulig. For Kyle er ikke irakerne mennesker, de er et onde, og det oppsiktsvekkende med filmen er den ikke har plass til én eneste iraker med forsonende trekk. Det skyldes delvis at vi ofte følger Kyles perspektiv gjennom kikkertsiktet og er innenfor elitesoldatenes sfære der alle irakere er definert som fiender. Men vi beveger oss også utenfor denne sfæren, uten at Eastwood virker interessert i irakerne. Vi vet ikke om de er Shia eller Sunni, de meies stort sett ned som målskiver i et dataspill.

I starten av filmen indoktrinerer faren ham i sitt syn på livet: det finnes ulver, lam og de som beskytter lammene. Forsikre deg om at du tilhører sistnevnte kategori. Dette blir Kyles credo videre i livet, og når tvillingtårnene styrter tar han det som et kall. Det kunne også vært et bilde på den feilslåtte amerikanske invasjonen som var drevet av like forenklede problemstillinger. Dette kan leses inn for den som vil, Eastwood har ingen illusjoner om krigens intensjoner. Men filmen handler ikke om konteksten, men det faktum at Kyle er uten forståelse for hva han har begitt seg ut på.

Denne filmen kan tas til inntekt for mye rart, nettopp fordi Eastwood er tro mot Kyles selvforståelse. Men usikkerheten kan ses i Bradley Coopers ansikt og finstemte kroppsspråk, han fortrenger omkostningene helt til det ikke går lenger.

Uten Coopers sjarme og register, ville filmen blitt uutholdelig. Vi mister ikke helt sympatien med ham, selv etter at han i en ekstrem situasjon dreper kvinner og barn, noe som er litt av en prestasjon. Det har kanskje alltid vært Eastwoods styrke og svakhet som filmskaper: han forstår maskuline voldsimpulser og macho bravado, men er lite interessert i ofrene. Det er kanskje derfor denne filmen om en drapsmann som ser ofrene på avstand, ser ut til å passe ham?

Kyles fremste antagonist, bortsett fra ham selv, er en mystisk irakisk skarpskytter med en gullmedalje fra OL. Han framstår som et fantom, en uvirkelig skikkelse som hopper fra hustak til hustak. Eastwood bruker en god del plass på denne duellen som kunne vært hentet fra en westernfilm. Den virkelige Kyle oppmuntret til en myteskaping rundt sin rolle som krigshelt, og han kom med røverhistorier som Eastwood klokelig har lagt ligge. Men ved å omskrive, eller besegle, alt ettersom man ser det, en nylig avdød legende, beveger han seg inn på et problematisk felt. Etterspillet med familien når Kyle har forlatt slagmarken, framstilles som langt mindre blodig enn det var. Han skjøt ned og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans, men det nevnes ikke her (det ble heller ingen rettsprosess, muligens fordi han var en dekorert krigshelt). I et forsøk på å være respektfull overfor Kyles ettermæle, pynter Eastwood på historien og står i fare for å gjøre John Fords klassiske western-replikk til sin: When the legend becomes fact, print the legend.

Å fremheve en film som viktig handler ofte om at den speiler en aktuell tendens i samfunnet. Denne mauretansk-franske filmen Timbuktu er også viktig på denne måten, når den skildrer hvordan jidahister for en stund raserte deler av Mali i 2012. Men den har en annen kvalitet som hever den over de fleste filmer om denne blodige krigen som militsen Boko Haram nylig presset mot en ny, grusom avgrunn i Nigeria. Regissør Sissako har en behersket, nyanserik formbevissthet som kler dette universet perfekt. Til tross for den grenseoverskridende galskapen han skildrer, gir han oss nok pusterom og avstand til å reflektere over dimensjonene ved overgrepene. Det er altså ikke blodsutgytelsene som er det mest sjokkerende her.

Det er en stund siden Sissakos forrige film, Bamako (2006), som berørte postkoloniale forhold. Mye har skjedd på de årene, og denne gangen er det helt nye krefter utenfra som truer. Sissako baserer historien på det som skjedde da nordafrikanske jidahister inntok områder nær byen Timbuktu og satte dem under Sharia-lov.

I filmen ser vi mange av de absurde forbudene som innføres: en kvinnelig fiskeselger blir påbudt å dekke til hendene og bena med strømper i 50 varmegrader, når musikk høres i natten utløser det en hysterisk jakt på synderne. Her er det nok av materiale for en ny Life of Brian eller Charlie Hebdo, men Sissako søker ikke karikaturen. Isteden får han effektivt fram villfarelsene de unge jidahistene turer fram med, og som lokalbefolkningen, muslimer de også, betrakter med forferdelse og forundring. Jidahistene holder Koranen framfor seg, men har knapt lest den. De er høye på seg selv, på den makten de får med våpen i hånd og framstår som skrøpelige i all sin menneskelige dårskap. De er guttunger med maskingevær som iblant glemmer jihad for å snakke om Messi og Zidane, for så i neste øyeblikk tvinge seg på en lokal jente de har forelsket seg i.

En av jidahistene oppsøker en tuaregkvinne i ørkenen når ektemannen hennes er borte. Denne tuaregfamilien er det nærmeste vi kommer noen hovedpersoner i filmen, og kvinnens sterke, sensuelle framtoning pirrer og skremmer jidahisten. Tuaregenes perspektiv gjør Sissako i stand til å spenne lerretet bredere og høyere, mellom jord og himmel, og filmens vakreste scene, som får dypt tragiske dimensjoner, utspiller seg der. Om det finnes en Gud i Sissakos film, er det han som ser det på avstand, et blikk filmskaperen ofte lar oss dele, som for å dvele ved et grunnleggende paradoks, om hvordan naturens fantastiske storhet kan avføde en så innskrenket menneskelig tilværelse.

Men også nærbildene til Sissako fascinerer, godt hjulpet Sofiane En Fani, den følsomme fotografen som gjorde Blå er den varmeste fargen til en så besettende opplevelse. Her viser hun at hun også mestrer store panoramaer, men stilen er behersket, nesten tilbakeholden. Den samme moderasjonen viser hun og Sissako i de mest dramatiske nære og halvnære bildene. Volden skjer like ofte utenfor kamera, eller avløses av gåtefulle bilder som forsterker det uvirkelige. Når byens guttunger får forbud mot å spille fotball, velger de å fortsette uten ball, kanskje som en protest mot meningsløsheten, men det er også en vakker scene som viser at livet går videre i sin ufullstendighet.

Denne filmen har ingen budskap, den er ikke ment som noe debattinnlegg, Sissako er en for begavet og kompleks visuell kunstner til det. Men om du likevel leter etter en film som viser hvor dårlig jidahismen harmonerer med en pragmatisk, hverdagslig praktisering av Islam, er Timbuktu en betimelig påminner om det. Men det er altså bare én av mange kvaliteter ved denne elegante, formfullendte filmen.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

 Disse anmeldelsene er også publisert i Aftenposten.

 

One Response to Krigens pris – fra Texas til Timbuktu

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY