– The Vikings er en underholdningsserie. Den er ikke nødvendigvis laget for å tekkes historienerder som meg, konstaterer Einar Kvitrafn Selvik om den profilerte serien han har laget musikk til. – Samtidig synes jeg serien er et gigantisk skritt i riktig retning. Serieskaperne tegner et mer nyansert bilde, det fokuseres på familiebånd og vikingene som sjøfarere. Selvfølgelig er det noen skivebommer når man som serieskaper tar seg friheter. Men jeg tror serien vil gjøre mye bra for norsk kultur og for norske filmprosjekter. Denne voldsomme interessen for vikingtiden er en ny sjanse vi har fått.

Selvik er en mann med en misjon. Som frontfigur og låtskriver i Wardruna har han gjenåpnet forbindelsen til våre norrøne fortellertradisjoner gjennom flere kritikerroste album der han tolker norrøne runer. Han mener at norsk kultur i dag har fortrengt denne delen av sin kulturarv, og han ser det som sin oppgave å tilbakeføre de norrøne symbolene til noe av sin opprinnelige mening. Med sin medvirkning på The Vikings er han på god vei til å oppnå noe av dette. De som har fulgt serien har merket seg hvor viktig Wardruna er blitt for lydbildet i filmen, særlig i andre sesongen.

– Ironien er at jeg forsøkte å komme i kontakt med produsentene av The Vikings før de kontaktet meg. De lisensierte noen låter til første sesong, og de var så fornøyde at de ville bruke mer av mine lyder og musikk til andre sesong. Jeg hadde et møte med komponist Travel Morris der han var veldig åpen på at han ikke hadde funnet lydbildet på serien, og at han var veldig interessert i å jobbe med mine teksturer. Serien skal være en hybrid mellom det harske, elektronisk moderne og det veldig rå og autentiske. Det synes jeg vi har fått til.

Å fortolke runene

Det er denne råheten som kjennetegner Wardunas lydbilde. Noen vil sikkert huske plyndringstoktet i episode 5 av første sesongen, der vikingene gjør et strandhugg på kysten av de britiske øyer. Det er noe brutalt og storslagent ved lydbildet som bygger opp den voldelige sekvensen, men det er også helt annerledes enn man forventer. Det skyldes bruken av noen usedvanlige instrumenter.

– Mange av disse instrumentene er såpass begrensede og spesielle at uansett hvordan de spilles så høres det autentisk ut. Taglharpene er f.eks. de eldste feleinstrumentene vi har og bare et strøk over dem med buen – og vips, du er 1000 år tilbake i tid! Det er noe veldig rått med det. Strengene består av tvinnet hestehår og er utfordrende og spennende å jobbe med.

Selvik fikk tidlig tilbakemelding fra serieskaperne og The Vikings-produksjonen om at de gjorde mye riktig. Utover i sesongen ble han mer involvert i de emosjonelle sidene ved dramaet, ikke bare de brutale slagscenene. Det ble mer bruk av vokal, bukkehorn og harper. Men også poesien fra norrøne runer, som står så sentralt for Wardruna, kom mer til sin rett. Selvik har hentet fram dikt som gir mening til det som foregår i handlingen og som forsterker den, som i tilfellet med det nevnte plyndringstoktet i første sesongen og runediktet ”Fehu”.

– Det handler om ”fe”, altså jordisk gods. Om penger og rikdom, men også om rikdommens bakside. Det er litt som med Lindormen – dragen som ligger på gullet. Gullet vokser, men det gjør dragen, også. Du ender opp med mye gull, men også en stor drage som skaper strid og misunnelse. Jeg synes det passer godt til akkurat den sekvensen.

For Selvik er det viktig å tolke runene så nært som mulig på vikingenes premisser med relevante og utfyllende toner og instrumenter.

– Runer er et fonetisk system, et skriftspråk som hadde en symbolsk verdi. Du kan godt si at det er runene som er komponisten og så er jeg instrumentet. Hvis jeg jobber med runen for ”bjørk”, går jeg ut i skogen og spiller på bjørketrær og tar det inn i musikken. Jeg kan få til noe av den samme lyden i et studio, men på et mer ubevisst plan er jeg overbevist om at lytteren merker forskjellen. Det er en veldig utfordrende og tidkrevende måte å jobbe på, men det har gitt Wardruna en unik sound. Jeg har villet lage noe nytt med noe gammelt.

Om å ta vikingtiden tilbake

Det ble lisensiert 14 låter fra Wardruna for sesong to av The Vikings. Det er omtrent 20 plasseringer med Wardruna-musikk og Selvik har jobbet på tre til fire scener per episode. Det har fungert stadig bedre og han føler nå at lydbildet har fått satt seg.

– Jeg synes ofte tradisjonell filmmusikk er kjedelig, der man maler med samme palett, enten det er science fiction eller steinalder. Det blir for forutsigbart. Man må tørre å gå ut av boksen.

Selvik er ikke imponert over den norske samtidens syn på vikingtiden. Vi har mye å lære av epoken, men har vendt oss bort fra den på mange måter. Her er norsk film ikke noe unntak.

– Vi må ta initiativet tilbake. Det blir for enkelt å klage over at Hollywood «stjeler» våre tradisjoner. Jeg synes det er mye verre hvor slett denne epoken formidles i det norske skoleverket.

Vi har mye å lære av vikingene, mener han.

– Jeg mener at vi har noe å lære av våre hedenske forfedre i forhold til å akseptere andre kulturer og trosretninger. Vi har også noe å lære i forhold til demokratiske ideer. Da grunnloven ble til hentet den blant annet inspirasjon fra noen norrøne demokratiske ideer. Jeg holder på med et bestillingsverk til grunnlovsjubileet der jeg vil rette fokus på sider ved kulturen som er relevant for oss i dag.

Det har vært få vikingprosjekter i norsk film og Selvik fremhever isteden islendingene for deres nærhet til epoken.

– Islendingene har et naturlig forhold til denne kulturarven. Det har ikke vi. De har et nærere forhold til den, de er stolte av den. Vi er mer redde for fortiden og har en del stereotype forestillinger om den. Krigen ødela mye, hvordan symbolene ble misbrukt av nazistene.

Om å tørre å ta sjanser

Selvik fremhever det andre, vesentlige norske innslaget på The Vikings. Torbjørn Harrs innsats som Jarl Borg er et eksempel på at vi besitter ressursene og talentene.

– Jeg har studert ham under arbeidet og kan godt forstå hvorfor det ikke var lett for produsentene å ta livet av ham i sesong 2. Han var en av de mest troverdige figurene. I episoden som heter Blood Eagle blir han torturert i en ti minutter lang sekvens der min musikktrilogi, «Løyndomsriss», fra første album, er lagt på. Det er en sekvens jeg har fått mye respons på. Musikken var ikke spesialskrevet, den passet bare veldig godt. Det er en ekstrem handling som skildres, men du ser egentlig ikke så mye av det. Jeg synes de har klart å fange en fin fløyelsmyk nerve som skaper en effektiv dynamikk mellom lyd og bilde.

– Jeg er også veldig fornøyd med siste episode av andre sesong. Den slutter med at Ragnar selv sitter på prekestolen. Serieskaperne virker tryggere i andre sesongen, de har funnet et uttrykk de våger å leke seg med. Jeg synes de treffer godt med slagscenene i siste episode, det ble akkurat slik jeg håpet. Jeg har også blitt tryggere på uttrykket og hva jeg kan bidra med. Er det én ting jeg har lært av dette, er å ikke safe, men bare gi gass og tørre å ta sjanser og stole på mitt eget talent. Det har betalt seg.

Når Rushprints utsendte til slutt ber ham sette opp en liste over de beste vikingfilmene, svarer han at den listen ikke blir lang.

– Det er blitt laget noen gode islandske vikingfilmer. Men jeg venter fortsatt på en virkelig god norsk vikingfilm. Jeg ser ikke for meg at det vil bli laget noe spennende med det aller første. Men nå kommer for eksempel Birkebeinerne som jeg er spent på.

Selviks filmliste:

Útlaginn (1981). Regissør: Ágúst Guðmundsson

«Dette er fortsatt den beste vikingfilm som er laget. Den tar for seg sagaen om Gisle Sursson og gir en trofast beskrivelse av sagaen og av samfunnet den beskriver.»

Hrafninn flýgur (Ravnen flyr) (1984) Regissør: Hrafn Gunnlaugsson Skugga hrafnsins (Ravnens skygge)(1988) Regissør: Hrafn Gunnlaugsson

«Selv om filmene til Gunnlaugsson kanskje ikke alltid holder skyhøy kvalitet, er det forfriskende å se filmer som ikke henger seg opp i de mest stereotype fremstillingene av epoken. Her krangles det om hvalkjøtt og andre hverdagslige ting. Og vi slipper å se vikinger ri rundt på araberhester! For meg gir det også en ekstra dimensjon og forsterkning av atmosfæren når filmens språk og locations er Islandske.»

Beowulf & Grendel (2005) Regissør: Sturla Gunnarsson

«Filmen er en av flere som er basert på det angelsaksiske heltekvadet Beowulf fra 700-tallet og er nok den beste av dem. Det hjelper også at musikken er av komponist Hilmar Örn Hilmarsson.»

Valhalla Rising (2010) Regissør: Nicolas Winding Refn

«Spennende med en film om vikingene som også utforsker psykologiske aspekter. Selv om jeg nok føler at regissør ikke helt kom i mål her, er det en film som er verdt å se.»