Å lage en liste med de beste filmopplevelsene på kino, er et besynderlig foretak. For det første er det bare en liten flik av det globale filmåret vi rekker over på norske kinoer, så påstanden om at jeg skal kunne presentere de beste er jo ganske latterlig. For det andre er ikke lister som kjent noe følsomt barometer for å måle filmkunst. Men jeg er ikke mindre forfengelig enn at jeg ser verdien av å dele mine opplevelser, og med god plass til en begrunnelse er det alltid interessant å fremheve det som gjorde sterkest inntrykk.

Da jeg oppsummerte filmåret 2013 slo det meg hvor sterk innspurten på kinohøsten hadde vært, hvordan det endret hele filmåret, etter blant annet en utmattende tørkeperiode på sommeren. Kinoåret 2014 framstår som noe svakere enn 2013. Selv om både Richard Linklater og Christopher Nolan viste vilje til å utfordre grensene for hva en film kan uttrykke i Boyhood og Interstellar (førstnevnte er på min liste, ikke sistnevnte), manglet vi i år grenseoverskridende humanistiske verk som The Act of Killing eller genuint anarkistiske villmannsverk som Holy Motors. Fjoråret kunne dessuten by på fullbyrdelsen av to helt unike filmtrilogier – Ulrich Seidls siste film i Paradistrilogien og den samme Linklaters avslutning på sin fantastiske Kjærlighetstrilogi.

Likevel: 2014 var ikke noe dårlig år. Om du spør meg en annen dag om ”de ti beste”, vil jeg sikkert svare noe annerledes. For her har jeg måttet utelate flere andre favoritter som egentlig burde vært med – enten det er Xavier Dolans djerve Mamma, Dardennebrødrenes bunnsolide En dag, en natt, Ruben Östlunds spektakulært engasjerende Turist, Ole Giævers tour de force, Mot Naturen, eller Yann Demange sensasjonelle debut ’71. Og oops! – jeg glemte nesten å nevne David Finchers Gone Girl.

Her er mine beste filmopplevelser på kino, i tilfeldig rekkefølge, og med hver sin begrunnelse:

Boyhood

Richard Linklater sprenger den tradisjonelle oppvekstfilmens rammer når han lar oss følge en og samme skuespiller gjennom 12 år, på hans ferd gjennom barndommen, tenårene og et lite stykke ut i voksenverdenen. I hvor stor grad Ellar Coltrane i hovedrollen ”spiller” er vanskelig å avgjøre, men det er umulig å ikke bli berørt av den fysiske transformasjonen han gjennomgår under disse årene når han smelter sammen med rollen som Mason.

Linklater anvender særlig musikk og ytre, politiske omstendigheter til å fastsette tidsløpets ulike faser. Men Boyhood skjer her og nå, enten vi befinner oss like over årtusenskiftet eller på 2010-tallet. Mason er i sentrum, men dette er også en film om en familie, om å være foreldre. Situasjonene er så gjenkjennelige, så enkle, men gjenspeiler hvor kompleks og sårbar en familie er.

Linklater viderefører her det fruktbare samarbeidet med Ethan Hawke fra den nå så berømmelige Before-trilogien. Disse filmene er beslektet, ikke bare gjennom Hawkes strålende spill, men ved utforskingen av tid og utnyttelsen av den dramaturgisk. Om Knausgård har brutt ut av romanens tradisjonelle rammer, gjør Linklater her noe tilsvarende for fiksjonsfilmen. Og akkurat som Knausgård bryter han ned skillet mellom avantgarde og mainstream og gir oss en av tiårets mest betydningsfulle spillefilmer.

Girlhood

Det er 17 år siden Hatet tok pulsen på den franske forstaden og forutså den sosiale tikkende bomben som skulle gå av i de såkalte banlieus utenfor Paris. Den nye franske filmen Girlhood viser at ikke mye nødvendigvis har endret seg, bortsett fra én ting: denne filmen ville neppe blitt laget for 17 år siden.

Åpningssekvensen er typisk for filmens uforutsigbare dynamikk mellom konflikt og livsutfoldelse: Vi havner midt i en fysisk nærkamp, mellom spillere i en amerikansk fotballkamp, og ser snart at det er unge franske minoritetskvinner som spiller. Når kampen er over, venter hverdagen praktisk talt rundt neste hjørne: vi ser hver og en av dem lunte avgårde til sin blokk i den gigantiske, monotone forstadsbebyggelsen, og vi ser at de faller til taushet når de passerer forbi en klynge med jevnaldrende gutter.

Som de andre jentene sloss hovedpersonen Mariene på flere fronter – mot skolesystemet og det franske samfunnet, på ene siden, og mot en patriarkalsk, satt kultur på hjemmebane. Når denne kampen overmanner henne, søker hun tilflukt i en tøff jentegjeng som ledes av den karismatiske Lady. De er like selvopptatte som andre tenåringer, men det er en sterk samhørighet mellom dem. I en sentral scene ser vi dem sjekke inn på et hotellrom for å pynte seg, og vi forventer kanskje at de skal gjøre seg klare for å gå ut på byen. Men de blir isteden værende for å underholde hverandre på rommet, i en glitrende scene der de sammen synger Riannahs ”Shine Like a Diamond”.  Dette kunne fort blitt enda en dystert rapport fra den konfliktfylte franske forstaden. Isteden blir det en vakker fortelling om vennskap mellom unge kvinner, der regissør Sciamma går enda noen skritt videre, både filmatisk og politisk, med sin utforsking av marginaliserte ungdomsgrupper.

Wintersleep

Den tyrkiske filmskaperen Nuri Bilge Ceylan tar ofte utgangspunkt i de priviligertes perspektiv, gjerne som her: en kunstnerisk anlagt hotelldirektør hvis pretensjoner han plukker fra hverandre. Til å begynne med framstår Aydin (Haluk Bilginer) som en sjenerøs patriark i det klassedelte småsamfunnet i Anatolia. Men han er en forfengelig mann som til tross alle uttalte, noble intensjoner – eller kanskje på grunn av dem – gjør livet uutholdelig for de rundt ham.

Måten regissør Ceylan trekker hovedpersonen Aydin inn i en konflikt på to fronter, er mesterlig utført: På ene siden angripes han av hustruen og sin søster for sin fordekte arroganse, på andre siden ulmer det i den fattige lokalbefolkningen som er avhengig av ham som utleier og arbeidsgiver. Filmens interiør- og eksteriørscener speiler hverandre effektivt, der det på hjemmefronten blir stadig mer klaustrofobisk og de vakre landskapene på utsiden ikke bare byr på lokale konfrontasjoner, men gir både Aydin og oss etterlengtet pusterom.

For det er dialogen som driver denne handlingen framover, paradoksalt nok i en film av en filmkunstner som er mest kjent for det som skjer mellom replikkene, i bildene. Ordduellene mellom Aydin, søsteren og Nihal er så omfattende, subtile og giftige at det koselige hotellet endrer natur. Det er strålende godt skrevet dialogkunst, et sted mellom Scener fra et ekteskap og Hvem er redd for Virgina Wolf, men også krevende.

20 000 Days on Earth

I åpningsscenen i denne filmen våkner vi praktisk talt opp sammen med Nick Cave og hans kone i sengen. Men ikke la deg lure: Det er ikke privatpersonen eller familiemannen Cave vi møter, men artisten. En hver som lager dokumentar om en rockestjerne vet godt at rockumentar-satiren Spinal Tap alltid vil lure i bakgrunnen. Dette er Cave åpenbart klar over der han i mørke dresser elegant spaserer over fallgruvene med en avvæpnende, selvutleverende humor. Det er sjelden rockumentarer makter å si noe meningsfullt om rockestjerners forhold til fansen. Her forteller Cave om det psykodramaet som ofte utspiller seg mellom ham og fansen, konkretisert gjennom noen strålende liveopptak.

Det mest bisarre innslaget er noe som kalles Arkivet – der alle biografiske fakta om Cave er samlet av seriøse arkivarer med hvite hansker. Det kommer ikke fram om et sånt arkiv faktisk finnes, sannsynligvis inngår det i Cave og filmskapernes lek med den biografiske sjangerens konvensjoner og klisjeer.

For fansen er denne filmen en gave, ikke minst fordi de selv spiller en meningsfull rolle i den. En rekke av Caves samarbeidspartnere dukker opp, ikke minst gitaristene Warren Ellis og Blixa Bageld som har vært instrumentelle for Caves musikalske uttrykk. Men filmen er også åpen for de uinnvidde. Cave løftes fram som en vesentlig kunstner, men filmskaperne overlater til oss å avgjøre hvor stor han er, hva som er hans betydning.

Miraklene i Toscana

Alice Rohrwacher balanserer her djervt mellom oppvekstfilm, kammerspill og ”magisk” regional realisme – og etablerer seg i toppsjiktet av europeiske filmkunstnere. Den norske tittelen gir assosiasjoner til noe fra en turistbrosjyre. Men ”miraklene” her finnes ikke i vinen, maten eller naturen, og det er lite som minner om de filmene vi vanligvis ser fra Toscana.

Hovedpersonen er Gelsomina, en 12-årig jente som holder på å løsrive seg fra sin dysfunksjonelle storfamilie som lever i fattigslig kår på landsbygda. Denne oppløsningen blir inngangen til en av de mest uttrykksfulle oppvekstskildringene jeg har sett på film i nyere tid.

Alt skjer i henhold til filmens lavmælte, dokumentariske stil som understøttes ved bruk av det ”gammeldagse” formatet Super 16. Det gir filmen en lett kornete kvalitet som fanger vakkert opp den utstrakte bruken av naturlig lys.

Noen vil huske Rohrwacher for debutfilmen, Corpo Celeste, også den en original sjangerhybrid som var basert på hennes egen oppvekst i Toscana. Hennes kjennskap til regionen er avgjørende for filmens lek og problematisering av dens image.

Monica Bellucci spiller her en overfladisk tv-vertinne og låner en film av totalt ukjente skuespillere en mer åpenbar kommersiell appell. Ellers er ensemblet av skuespillere bemerkelsesverdig samstemte og overbevisende. Under Rohrwachers regiskap framstår de som finstemte instrumenter som utfyller hverandre perfekt. Maria Lungu stråler i hovedrollen, med en troverdig balanse mellom naturlig sjenanse og hormonell opprørstrang.

Nebraska

Vi har alle sett bilder av depresjonens Midtvesten, fra 1930-tallets ikoniske dust bowls til vår tids bilder av den nye fattigdommen. Og har du som jeg et nært forhold til Bruce Springsteens album Nebraska og filmklassikeren The Last Picture Show, blir det naturlige referanser for denne filmopplevelsen. Her møter vi på mennesker som ikke opplever at de tar del i den amerikanske drømmen, som aldri vil finne på å ta slike vidløftige ord i sin munn. Kontrasten mellom de inadvendte, smålige rollefigurene og det storslåtte landskapet som omgir dem, innbyr til både ironiske og filosofiske betraktninger.

Men Nebraska har noe ekstra som løfter det ut av dette velkjente landskapet av tristesse; en hardt tilkjempet, men likevel befriende humor. Hovedpersonen Woody framstår ikke i begynnelsen som en vi har lyst til å bli kjent med. Hans hustru mener han er udugelig, han har vært en dårlig far og alt han sier og gjør i starten bekrefter dette. Men så gradvis, når han drar ut på en reise til småbyen der han vokste opp, åpner det seg sprekker i rustningen til denne Midtvestens Don Quijote.

I likhet med Coenbrødrene har Payne vokst opp i Midtvesten og leker fortrolig med arketypene. Men framfor alt tilhører denne filmen Bruce Dern. Selv om Nebraska er helt avhengig av hjembyen og familien som et korrektiv, om ikke akkurat et tilregnelig korrektiv, ble jeg etter hvert mer fascinert av det værbitte ansiktet, selve trassen som siver ut av hver pore i Derns ansikt. Woody holder på å gå i hundene, mentalt og fysisk, men trosser omstendighetene så godt han kan – på den måten han kan. Det er som med Don Quijote – jo galere og staere, desto mer omtanke får vi for ham.

Only Lovers Left Alive

Jim Jarmusch har rundet 60, men har fortsatt evnen til å overraske. Only Lovers Left Alive er den vampyrfilmen du ikke visste du ville se. De som håper på flekking av vampyrtenner og blodfest, vil kanskje bli skuffet. Isteden får du filmhistoriens mest interessante og originale vampyrpar, Adam og Eva, spilt av Tom Hiddleston og Tilda Swinton. Etter hundrevis av år på vandring begynner de å kjede seg en smule, men de har samtidig utviklet en eklektisk nese for kunst og elsker hverandre dypt og inderlig.

Det er to andre sentrale karakterer i denne filmen, og det er Detroit og Tangier. De to byene gjenspeiler vampyrenes (og Jarmusch’) fascinasjon for vakre forfallsprosesser og den utrolige kulturhistorien som knyttes til stedene. Tangier kler Jarmusch sin rocka tristesse og jeg har knapt sett byen vakrere på film. Avslutningssekvensene fra Tangier trappes opp blant annet gjennom et sterk erotisk ladet sangnummer av den libanesiske musikkartisten Yasmine Hamdam som for et øyeblikk stjeler hele filmen.

Men framfor alt er dette Tilda Swintons film. Jeg har ikke sett henne så sjenerøs og nesten moderlig i en rolle før, der det androgyne og kjølige utfylles av en varmere feminitet. Hun spiller den åpne og modige, mens Hiddleston fortolker en einstøing som trenger henne som bindeledd til verden utenfor. Det er både noe vakkert og tragisk over disse to  nattevandrerne som ofte minner mer om falmede, glamorøse rockestjerner på jakt etter dop og erkjennelse, enn vampyrer som tørster etter blod.

Inside Llewyn Davis

Coenbrødrenes skildring av en selvopptatt og gretten visesanger kom og forsvant ganske fort på norske kinoer. Men jeg elsket den! Llewyn Davis er løselig basert på visesanger-legenden Dave van Ronk som var kjent som ”visekongen” i Greenwich Village. Han var en av Bob Dylans første forbilder, men slo aldri gjennom utenfor visemiljøet. Som person er imidlertid Llewyn ren fiksjon og æreskjelles av sin eks-kjæreste, spilt av Carey Mulligan, for å være ”King Midas idiot brother”.

Llewyns problem er ikke at han mangler talent. Han kan synge og spille vakkert, som i åpningsscenen filmen starter og avslutter med (der Oscar Isaac i hovedrollen spiller og synger hele sangen selv). Det folk ikke kan utstå er at han selv tror han er et geni og derfor ikke behøver å følge alminnelige spilleregler. I løpet av filmen lar Coenbrødrene han få svi kraftig for denne synden. Og så straffes han for noe man sjelden straffes for på film, men som er avgjørende for en hver artist: han er ”bare” god. I motsetning til mange av de andre artistene vi møter på, som har mindre talent, har ikke Llewyn en utstråling og formidlingsevne som treffer utover menigheten på viseklubben. Han er for selvtilfreds på en småskuffet og halvgretten måte. Som impresarioen Bud Grossmann formulerer det når Llewyn spiller på audition for ham: ”I don’t see a lot of money here” (strålende spilt av Murray Abraham og åpenbart basert på Dylans legendariske manager med samme etternavn).

Det er T Bone Burnett som har hatt overoppsynet med musikken og han gjør det med like stor integritet som i Coenbrødrenes O Brother Where Art Thou (og i den tv-aktuelle HBO-serien True Detective). Dette er en av få filmer der skuespillerne ikke bare framstår som kompetente musikere, men der musikkinnslagene løfter filmen. Isaac er mer enn god, han synger og spiller med sjel. Når Llewyn oppsøker sin far mot slutten og synger for ham, stilner den kølsvarte gapskratten som alltid lurer i bakgrunnen i Coenbrødrenes filmer, og for et øyeblikk oppleves det å være ”inne i” Llewyn Davis som noe forsonende.

The Selfish Giant

Vi befinner oss nok en gang i et britisk, postindustrielt ødeland, der jobbene er få og skolegang fåfengt. Vi har vært her mange ganger før, helt siden Ken Loach nærmest grunnla den moderne filmrealismen med Kes i 1969, godt hjulpet av ”the young angry men” i britisk tv-teater.

Denne gangen er det ingen onde mennesker som støter hovedpersonene Arbor og Swifty ut av skolen, foreldre og lærere virker ikke urimelige, bare oppgitte. Guttene er omgitt av et lokalsamfunn uten framtidsutsikter og forsøker på desperat vis å definere sin egen virkelighet.

De begynner som selgere av skrap til den kyniske, lokale skraphandleren, men når Swifty viser sitt håndlag med hester, får han rollen som kusk under et lokalt, hasardiøst hesteveddeløp. ”Helan og Halvan” kaller skraphandleren de to guttene, og favoriserer Swifty, den han har mest brukt for.

I denne filmen har regissøren Clio Barnard skapt et unikt univers der restene fra industrialiseringen skjærer inn i naturen, og menneskenes brutalitet står i kontrast til dyrenes verden. Ingenting av det hun har laget før, som den eksperimentelle The Arbor, forberedte meg på den beherskede, formsikre realismen i denne filmen. Hun stoler på sitt eget uttrykk og er djerv nok til å holde følelsene i stramme tøyler, helt fram til slutten – noe som gjør effekten desto større. Barnard følger i tradisjonen etter nevnte Loach, og for de av oss som har sett Kes er det vanskelig å la være å sammenlikne. Men hun er mer lyrisk enn Loach, og har derfor også mye til felles med Andrea Arnold (Fish Tank) og Lynne Ramsay (Ratcatcher). Om det ikke er grunn til særlig optimisme i disse universene, så er det vakre, poetiske øyeblikk som er oppløftende i seg selv.

Ida

I et nonnekloster ute på den polske landsbygda forbereder en ung kvinne seg på å avgi sin ed, en gang på 60-tallet. Men før hun rekker å trekke seg tilbake til klosterlivet for godt, får hun en dramatisk beskjed: hun er egentlig jødisk. Det er hennes eneste slektning, Wanda, som kommer med nyheten, og sammen drar de av gårde for å finne spor etter hennes avdøde foreldre.

Ida er ingen vanlig holocaust-odyssé til nattens ende, slik vi har sett det mange ganger før, selv om det svart-hvite fotoet og filmens trange, gammeldagse ratio kanskje gir inntrykk av det. Regissøren Pawel Pawlikowski har laget en holocaust road movie der ingenting er slik det virker og der de to skuespillerne utfyller hverandre effektfullt.

Wanda er en av de mest komplekse kvinneskikkelsene jeg har sett på film: Hun er en tidligere pamp i Polens kommunistparti som på et tidspunkt havner i unåde. En gang dømte hun folk til døden som statsadvokat, nå er hun en fordrukken dommer som likevel har beholdt noe av sin fordums, skjøre storhet.

Idas indre liv speiles av Wandas utagerende oppførsel, og en voksende uro fyller den stillferdige skikkelsen som så lenge har vært underlagt nonneordenens strenge regime. Det er utrolig hva Pawlikowski og fotograf Lukasz Zal får ut av det vevre, kyske ansiktet til Agatha Trzebuchowska, og bakom blant inspirasjonene ruver både Dreyer og Bergman.

Om Holocaust-dokumentarer som Shoa ga oss store sveip over omfanget av tilintetgjørelsen, gir Pawlikowski oss én skjebne blant tusen som han bretter ut, bit for bit, på en minst like brutal og fengslende måte. Filmen vant prisen for beste film under European Film Awards og er favoritt til å vinne Oscar for beste utenlandske film. Denne filmen bør ses på kino, og i anledning prisdrysset har distributøren Arthaus besluttet å sette opp filmen på Victoria Kino førstkommende helg. 

Følg med videre: På mandag publiserer vi alle Rushprint-bidragsyternes største filmøyeblikk fra 2014, uavhengig av visningssted.