Animatøren Bjørn-Erik Aschim er sentral i det britiske animasjonsstudioet The Line og ble tidligere i år nominert til en BAFTA. – Nettverket vi deler her er utrolig viktig for oss. Det gjør at vi både får oppdrag, men også kan utvikle oss teknisk og kreativt, forteller han. Rune Kreutz møtte ham under Fredrikstad Animation Festival.
Foto: Wallflower
Bjørn-Erik Aschim gjestet årets Fredrikstad Animation Festival som jurymedlem i kategorien oppdragsfilm, og var også representert i konkurranseprogrammet med sin ferskeste film Wallflower (2014). Aschim har etablert animasjonsstudioet The Line i London sammen med animatører han møtte under studietiden på The Arts Institute of Bournemouth og i produksjoner i løpet av et hektisk tiår.
Den første store produksjonen han jobbet på var Sylvain Chomets The Illusionist og deretter fulgte Sony/Aardmans Arthur Christmas. Hans og kollega Paul Taylors kortfilm Everything I Can See From Here vant publikumsprisen på Edinburgh International Film Festival og ble nominert til en BAFTA (The British Academy of Film and Television Arts) i år, og Wallflower (foto) var også tatt ut til konkurranseprogrammet i Edinburgh.
Som del av programmet på Fredrikstad Animation Festival presenterte Aschim og Michal Makarewicz fra Pixar, eksempler fra sitt arbeid som karakterdesignere og animatører for ungdommer fra videregående skoler og studenter i Østfold. Der ga de publikum et innblikk i hvordan karakterdesign og animasjonsprosessen fortoner seg fra deres ståsted. Det er langt fra Pixars California til Bjørn-Erik Aschims tilværelse som animatør i London. Pixars studiosystem mangler i dagens industri sidestykke i ressurser og mulighet til nitidig perfeksjonisme. Arbeidsflyten mellom de ulike avdelingene i Pixar er strømlinjeformet med 120 animatører og 4 til 5 prosjekter på ulike stadier i produksjon. 5 sekunder animasjon per uke som forventet gjennomsnittlig mål for en animatør.
Samtidig hadde de to animatørene et felles budskap til salen. Bruk virkeligheten som kilde til inspirasjon og utvikling av tegning. Ikke tegn etter skjerm eller kopier andres stil, men studer anatomi, skygger, lys, bevegelse og tren opp klassiske ferdigheter. Jeg møtte Bjørn-Erik Aschim etter foredraget og ba ham beskrive veien fra oppvekst på Ammerud til hans hverdag i London.
Det var flere tilfeldigheter som spilte inn for Aschims yrkesvalg og til tross for tegnetalent valgte han trygt framfor satsning på tegningen. Det var langt mellom animatørene på Ammerud, og etter det han beskriver som lite inspirerende år med allmenne fag på videregående skole var han fortsatt i tvil om veien videre.
– Jeg drømte om CalArts og Disney, men hadde ikke råd til å tenke den tanken. Løsningen ble et år på folkehøyskole, men det var først på utdanningsmesse på Lillestrøm at det åpnet seg et svar på spørsmålet om videre studier, sier Aschim og fortsetter.
– Jeg stanset opp ved en messestand illustrert med sandstrand, frodig vegetasjon, fargerike parasoller, små feriehoteller langs strandpromenaden og blå himmel.
Dermed var han solgt og klar for studier på den engelske solkysten. Virkeligheten i Bournemouth var imidlertid langt fra den innbydende plakaten på Lillestrøm. De gangene stranden ikke var overfylt til bristepunktet, var det regn og stormvarsel.
– Dessuten er The Arts Institute of Bournemouth lokalisert fem kilometer innlands og på trygg avstand fra badefristelser. Fordelen var at det ga gode muligheter til å utvikle tegnetalent og animasjonsferdigheter, sier Aschim.
Bournemouth var kanskje ikke LA, men for den unge nordmannen ga det mulighet til å studere animasjon og samtidig få venner som skulle bli viktig for veien videre.
Mot slutten av studiet ble han invitert til å sende porteføljen sin til Sylvain Chomets skotske filmstudio, Django Film. Chomet hadde markert seg med Les Triplettes de Belleville (2003) og hadde høy stjerne blant studentene i Bournemouth. Da muligheten bød seg til å jobbe med en ny helaftens animasjonsfilm av den franske regissøren, var Bjørn-Erik Aschim og studiekamerat Sam Taylor blant dem som kom gjennom nåløyet. På produksjonen jobbet den japanske animatøren Aya Suzuki. Hun hadde vært engasjert som frivillig for Hiroshima Animation Festival og blant oppgavene var jobben som Chomets oversetter. Dermed var kontakten mellom henne og regissøren etablert og da hun i 2005 var ferdig med animasjonsstudiene sine i Bournemouth var hun raskt på plass i Edinburgh. I følge Bjørn-Erik Aschim var Suzuki en viktig døråpner for ham og de andre studentene som ble rekruttert til å jobbe med L’Illusionniste.
Aschim fikk ansvar som bakgrunnstegner og laget til sammen 350 bakgrunner fra Edinburgh og de skotske landskapene filmen utspiller seg. Tegningene gjenskaper i stil og følelse de trange gatene, murhus og saltak med piper som preger Edinburgh. Han tegnet eksteriører, Isobel Stenhouse interiører, også hun fra Bournemouth.
Selve produksjon skulle bli preget av forsinkelser og uro. Både diskusjoner rundt rettigheter og tolkninger av Jacques Tatis uferdige manus som filmens forelegg, men også at Chomet samtidig med produksjonen av L’Illusionniste hadde regiansvar for The Tale of Despereaux, førte til utsettelser og endringer underveis. Chomet mistet jobben på The Tale of Despereaux, men likevel tok det tre år før Aschim kunne pakke sammen og forlate Skottland.
– Animasjonsregissør Paul Dutton gjorde en viktig innsats for å komme i mål med filmen og oppholdet i Edinburgh ga god erfaring i hvordan en stor produksjon er skrudd sammen, forteller Aschim.
Neste stopp skulle ikke bli mindre lærerikt.
Blekket var knapt tørt i Edinburgh før Bjørn-Erik Aschim var på plass hos sin nye arbeidsgiver i Bristol som Environment Artist på Aardman/Sonys Arthur Christmas (2011).
– Aardman var veldig opptatt av å få fram en britisk følelse i filmen. Omgivelsene til Arthur skulle være rotete og overfylt, og hvert eneste objekt måtte designes fra bunn.
Alt fra bøker i overfylte bokhyller som truet med å velte overende, til malingsspann, kasserte leketøy og alt tenkelig og utenkelig rot som fyller julenissens hovedkvarter. Blant de viktigste, selve nissesleden, utstyrt med instrumentpanel tydelig inspirert av en ikke ukjent norsk racerbil produsert i et lite verksted på en topp over Flåklypa.
– Selv om kravene til levering og arbeidspresset var høyt, var det veldig inspirerende å få jobbe sammen med folk med bakgrunn fra Disney og andre store studioer. Fokuset på detaljer var enormt. Arbeidsværelset til Arthur inneholdt hundrevis av objekter som alle måtte tegnes og designes hver for seg. Produksjonen var givende, men da den var slutt var jeg totalt utslitt.
Åtte måneder i Bristol, og tre år i Edinburgh hadde tatt på og Aschim innvilget seg et halvt års etterlengtet ferie i Asia og så Sør-Amerika.
– Jeg trengte en pause. Jeg rørte ikke skisseboken på flere måneder, men gradvis kom lysten tilbake. Sam Taylor skulle til Rio og jeg møtte ham der. Der la vi planer for framtida og i London satt vi i gang med å realisere en idé til en film vi hadde hatt da vi gikk i Bournemouth.
Parallelt med frilansjobbing på oppdragsfilm og designjobber, begynte de arbeidet med Everything I Can See From Here. Filmen handler om to fotballspillere som kappes om å sparke en ball så høyt som mulig opp i lufta. Et særlig godt treff fører til at en utenomjordslig skapning vil være med på leken. Til tross for at filmen er tegnet og animert digitalt ved hjelp av Flash, Photoshop, After Effects og Maya har den en distinkt klassisk 2D-animert stil. Et annet iøynfallende trekk er det uortodokse vertikale sideforholdet.
– Opprinnelig hadde vi ikke tenkt at dette skulle bli en film for kinodistribusjon, men primært skjermvisning og vi valgte å lage den i portrettformat. Dessuten foregår mye av handlingen i filmen vertikalt og derfor syntes vi det var logisk å la deg gjenspeiles i valget av format.
Se ‘Everything I Can See From Here’:
Underveis i arbeidet med Everything I Can See From Here, kom de i kontakt med Tim McCourt og Wesley Louis på en reklamefilmproduksjon og de flyttet sammen i studiokollektiv som ble til The Line. Filmen ble ferdigstilt og tatt ut til Edinburgh International Film Festival. Der vant den publikumsprisen som ledet til nominasjonen til prestisjetunge BAFTA.
Oppdragsmengden økte og The Line flyttet studioet til The Electric Theatre Collective. Mellom oppdragsfilm og post-produksjonstjenester utvikler og produserer The Line egne kortfilmer og prosjekter.
– Nettverket vi deler her er utrolig viktig for oss. Kompetansen som er samlet her gjør at vi både får oppdrag, men også kan utvikle oss teknisk og kreativt.
Aschim presenterte flere filmer for publikummet i Fredrikstad som viser spennet i The Lines arbeid. Wallflower, som han har regi på, er basert på inntrykk fra nattklubber i London og karakterer han har støtt på der. A film for everyone who has ever been on a shit night out.
Wank London, regissert av Tim McCourt, er som tittelen mer enn antyder, skildrer animatører i fri dressur som gyver løs på Londons mange monumentale tårn og høybygg i en blanding av live-action og animasjon. Musikkvideoen Easy for Mat Zo og Porter Robinson, ble regissert av Wesley Louis og Tim McCourt og er laget i animestil. Musikkvideoen er sett av over to millioner på Youtube og førte til at fans begynte å spinne videre på hovedkarakteren i videoen. Cosplayere og fanfiksjon og –kunst ble en del av halehenget til videoen.
The Line er nå i gang med Amaro & Walden´s Joyride i regi av Tim McCourt. Et prosjekt som kombinerer live-action, GoPro, fjernstyrt jeep og to anarkistiske pøbler som raser rundt i Londons gater. Inspirasjonen fra Tank Girl-tegner og Gorillaz-animatør, Jamie Hewlett er tydelig.
På spørsmål om hva de ønsker å jobbe med framover svarer Aschim at de både jobber med planer for TV og kortfilmer. Han framhever VR-brillene Oculus Rift, som kommer til å revolusjonere ikke bare spill, men hele animasjonsindustrien. Uavhengig av teknologisk utvikling var Aschims avsluttende oppfordring til ungdommene på terskelen til karriere- og yrkesvalg, å dyrke de tingene en liker å gjøre for å skape det han kaller en virtuous cycle, eller ”god spiral” (i motsetning til en ond).
– Mulighetene et lite animasjonsstudio har avhenger av miljøet som omgir oss, sier Aschim. Der vi er nå tar det ene det andre og vi kan både dyrke det vi har lyst til å gjøre og bli bedre, mer engasjerte og kjent for de vi er gode på. Industrien forandrer seg og slik det er nå er mindre produksjonsmiljøer bedre rustet til å endre seg da ny teknologi og nye vaner melder seg.
Animatøren Bjørn-Erik Aschim er sentral i det britiske animasjonsstudioet The Line og ble tidligere i år nominert til en BAFTA. – Nettverket vi deler her er utrolig viktig for oss. Det gjør at vi både får oppdrag, men også kan utvikle oss teknisk og kreativt, forteller han. Rune Kreutz møtte ham under Fredrikstad Animation Festival.
Foto: Wallflower
Bjørn-Erik Aschim gjestet årets Fredrikstad Animation Festival som jurymedlem i kategorien oppdragsfilm, og var også representert i konkurranseprogrammet med sin ferskeste film Wallflower (2014). Aschim har etablert animasjonsstudioet The Line i London sammen med animatører han møtte under studietiden på The Arts Institute of Bournemouth og i produksjoner i løpet av et hektisk tiår.
Den første store produksjonen han jobbet på var Sylvain Chomets The Illusionist og deretter fulgte Sony/Aardmans Arthur Christmas. Hans og kollega Paul Taylors kortfilm Everything I Can See From Here vant publikumsprisen på Edinburgh International Film Festival og ble nominert til en BAFTA (The British Academy of Film and Television Arts) i år, og Wallflower (foto) var også tatt ut til konkurranseprogrammet i Edinburgh.
Som del av programmet på Fredrikstad Animation Festival presenterte Aschim og Michal Makarewicz fra Pixar, eksempler fra sitt arbeid som karakterdesignere og animatører for ungdommer fra videregående skoler og studenter i Østfold. Der ga de publikum et innblikk i hvordan karakterdesign og animasjonsprosessen fortoner seg fra deres ståsted. Det er langt fra Pixars California til Bjørn-Erik Aschims tilværelse som animatør i London. Pixars studiosystem mangler i dagens industri sidestykke i ressurser og mulighet til nitidig perfeksjonisme. Arbeidsflyten mellom de ulike avdelingene i Pixar er strømlinjeformet med 120 animatører og 4 til 5 prosjekter på ulike stadier i produksjon. 5 sekunder animasjon per uke som forventet gjennomsnittlig mål for en animatør.
Samtidig hadde de to animatørene et felles budskap til salen. Bruk virkeligheten som kilde til inspirasjon og utvikling av tegning. Ikke tegn etter skjerm eller kopier andres stil, men studer anatomi, skygger, lys, bevegelse og tren opp klassiske ferdigheter. Jeg møtte Bjørn-Erik Aschim etter foredraget og ba ham beskrive veien fra oppvekst på Ammerud til hans hverdag i London.
Det var flere tilfeldigheter som spilte inn for Aschims yrkesvalg og til tross for tegnetalent valgte han trygt framfor satsning på tegningen. Det var langt mellom animatørene på Ammerud, og etter det han beskriver som lite inspirerende år med allmenne fag på videregående skole var han fortsatt i tvil om veien videre.
– Jeg drømte om CalArts og Disney, men hadde ikke råd til å tenke den tanken. Løsningen ble et år på folkehøyskole, men det var først på utdanningsmesse på Lillestrøm at det åpnet seg et svar på spørsmålet om videre studier, sier Aschim og fortsetter.
– Jeg stanset opp ved en messestand illustrert med sandstrand, frodig vegetasjon, fargerike parasoller, små feriehoteller langs strandpromenaden og blå himmel.
Dermed var han solgt og klar for studier på den engelske solkysten. Virkeligheten i Bournemouth var imidlertid langt fra den innbydende plakaten på Lillestrøm. De gangene stranden ikke var overfylt til bristepunktet, var det regn og stormvarsel.
– Dessuten er The Arts Institute of Bournemouth lokalisert fem kilometer innlands og på trygg avstand fra badefristelser. Fordelen var at det ga gode muligheter til å utvikle tegnetalent og animasjonsferdigheter, sier Aschim.
Bournemouth var kanskje ikke LA, men for den unge nordmannen ga det mulighet til å studere animasjon og samtidig få venner som skulle bli viktig for veien videre.
Mot slutten av studiet ble han invitert til å sende porteføljen sin til Sylvain Chomets skotske filmstudio, Django Film. Chomet hadde markert seg med Les Triplettes de Belleville (2003) og hadde høy stjerne blant studentene i Bournemouth. Da muligheten bød seg til å jobbe med en ny helaftens animasjonsfilm av den franske regissøren, var Bjørn-Erik Aschim og studiekamerat Sam Taylor blant dem som kom gjennom nåløyet. På produksjonen jobbet den japanske animatøren Aya Suzuki. Hun hadde vært engasjert som frivillig for Hiroshima Animation Festival og blant oppgavene var jobben som Chomets oversetter. Dermed var kontakten mellom henne og regissøren etablert og da hun i 2005 var ferdig med animasjonsstudiene sine i Bournemouth var hun raskt på plass i Edinburgh. I følge Bjørn-Erik Aschim var Suzuki en viktig døråpner for ham og de andre studentene som ble rekruttert til å jobbe med L’Illusionniste.
Aschim fikk ansvar som bakgrunnstegner og laget til sammen 350 bakgrunner fra Edinburgh og de skotske landskapene filmen utspiller seg. Tegningene gjenskaper i stil og følelse de trange gatene, murhus og saltak med piper som preger Edinburgh. Han tegnet eksteriører, Isobel Stenhouse interiører, også hun fra Bournemouth.
Selve produksjon skulle bli preget av forsinkelser og uro. Både diskusjoner rundt rettigheter og tolkninger av Jacques Tatis uferdige manus som filmens forelegg, men også at Chomet samtidig med produksjonen av L’Illusionniste hadde regiansvar for The Tale of Despereaux, førte til utsettelser og endringer underveis. Chomet mistet jobben på The Tale of Despereaux, men likevel tok det tre år før Aschim kunne pakke sammen og forlate Skottland.
– Animasjonsregissør Paul Dutton gjorde en viktig innsats for å komme i mål med filmen og oppholdet i Edinburgh ga god erfaring i hvordan en stor produksjon er skrudd sammen, forteller Aschim.
Neste stopp skulle ikke bli mindre lærerikt.
Blekket var knapt tørt i Edinburgh før Bjørn-Erik Aschim var på plass hos sin nye arbeidsgiver i Bristol som Environment Artist på Aardman/Sonys Arthur Christmas (2011).
– Aardman var veldig opptatt av å få fram en britisk følelse i filmen. Omgivelsene til Arthur skulle være rotete og overfylt, og hvert eneste objekt måtte designes fra bunn.
Alt fra bøker i overfylte bokhyller som truet med å velte overende, til malingsspann, kasserte leketøy og alt tenkelig og utenkelig rot som fyller julenissens hovedkvarter. Blant de viktigste, selve nissesleden, utstyrt med instrumentpanel tydelig inspirert av en ikke ukjent norsk racerbil produsert i et lite verksted på en topp over Flåklypa.
– Selv om kravene til levering og arbeidspresset var høyt, var det veldig inspirerende å få jobbe sammen med folk med bakgrunn fra Disney og andre store studioer. Fokuset på detaljer var enormt. Arbeidsværelset til Arthur inneholdt hundrevis av objekter som alle måtte tegnes og designes hver for seg. Produksjonen var givende, men da den var slutt var jeg totalt utslitt.
Åtte måneder i Bristol, og tre år i Edinburgh hadde tatt på og Aschim innvilget seg et halvt års etterlengtet ferie i Asia og så Sør-Amerika.
– Jeg trengte en pause. Jeg rørte ikke skisseboken på flere måneder, men gradvis kom lysten tilbake. Sam Taylor skulle til Rio og jeg møtte ham der. Der la vi planer for framtida og i London satt vi i gang med å realisere en idé til en film vi hadde hatt da vi gikk i Bournemouth.
Parallelt med frilansjobbing på oppdragsfilm og designjobber, begynte de arbeidet med Everything I Can See From Here. Filmen handler om to fotballspillere som kappes om å sparke en ball så høyt som mulig opp i lufta. Et særlig godt treff fører til at en utenomjordslig skapning vil være med på leken. Til tross for at filmen er tegnet og animert digitalt ved hjelp av Flash, Photoshop, After Effects og Maya har den en distinkt klassisk 2D-animert stil. Et annet iøynfallende trekk er det uortodokse vertikale sideforholdet.
– Opprinnelig hadde vi ikke tenkt at dette skulle bli en film for kinodistribusjon, men primært skjermvisning og vi valgte å lage den i portrettformat. Dessuten foregår mye av handlingen i filmen vertikalt og derfor syntes vi det var logisk å la deg gjenspeiles i valget av format.
Se ‘Everything I Can See From Here’:
Underveis i arbeidet med Everything I Can See From Here, kom de i kontakt med Tim McCourt og Wesley Louis på en reklamefilmproduksjon og de flyttet sammen i studiokollektiv som ble til The Line. Filmen ble ferdigstilt og tatt ut til Edinburgh International Film Festival. Der vant den publikumsprisen som ledet til nominasjonen til prestisjetunge BAFTA.
Oppdragsmengden økte og The Line flyttet studioet til The Electric Theatre Collective. Mellom oppdragsfilm og post-produksjonstjenester utvikler og produserer The Line egne kortfilmer og prosjekter.
– Nettverket vi deler her er utrolig viktig for oss. Kompetansen som er samlet her gjør at vi både får oppdrag, men også kan utvikle oss teknisk og kreativt.
Aschim presenterte flere filmer for publikummet i Fredrikstad som viser spennet i The Lines arbeid. Wallflower, som han har regi på, er basert på inntrykk fra nattklubber i London og karakterer han har støtt på der. A film for everyone who has ever been on a shit night out.
Wank London, regissert av Tim McCourt, er som tittelen mer enn antyder, skildrer animatører i fri dressur som gyver løs på Londons mange monumentale tårn og høybygg i en blanding av live-action og animasjon. Musikkvideoen Easy for Mat Zo og Porter Robinson, ble regissert av Wesley Louis og Tim McCourt og er laget i animestil. Musikkvideoen er sett av over to millioner på Youtube og førte til at fans begynte å spinne videre på hovedkarakteren i videoen. Cosplayere og fanfiksjon og –kunst ble en del av halehenget til videoen.
The Line er nå i gang med Amaro & Walden´s Joyride i regi av Tim McCourt. Et prosjekt som kombinerer live-action, GoPro, fjernstyrt jeep og to anarkistiske pøbler som raser rundt i Londons gater. Inspirasjonen fra Tank Girl-tegner og Gorillaz-animatør, Jamie Hewlett er tydelig.
På spørsmål om hva de ønsker å jobbe med framover svarer Aschim at de både jobber med planer for TV og kortfilmer. Han framhever VR-brillene Oculus Rift, som kommer til å revolusjonere ikke bare spill, men hele animasjonsindustrien. Uavhengig av teknologisk utvikling var Aschims avsluttende oppfordring til ungdommene på terskelen til karriere- og yrkesvalg, å dyrke de tingene en liker å gjøre for å skape det han kaller en virtuous cycle, eller ”god spiral” (i motsetning til en ond).
– Mulighetene et lite animasjonsstudio har avhenger av miljøet som omgir oss, sier Aschim. Der vi er nå tar det ene det andre og vi kan både dyrke det vi har lyst til å gjøre og bli bedre, mer engasjerte og kjent for de vi er gode på. Industrien forandrer seg og slik det er nå er mindre produksjonsmiljøer bedre rustet til å endre seg da ny teknologi og nye vaner melder seg.
Legg igjen en kommentar