Da norsk film ved årtusenskiftet gjenopprettet pakten med det store kinopublikummet, og produsentleddet ble styrket gjennom Filmløftet, opplevde mange regissører at de var satt på gangen. Oppgraderingen av produsentene var nødvendig, men måtte regissørene fortsatt sitte der med lua i hånda utenfor kontorene deres? Med stor misunnelse så man til Danmark der New Danish Screen bidro sterkt til å gi dogmebrorskapet konkurranse om nyskapningen, ved å invitere unge og sultne filmskapere til å utfordre det etablerte danske filmuttrykket (les mer om det i vår utgave 3 fra forsommeren). Først ble det en norsk variant av ordningen for dokumentar og kortfilm, før man endelig i 2012 kunne åpne ordningen for langfilmen. Eva Færevaag er ansvarlig for Nye Veier og understreker at ordningen ikke har vært statisk, men under forvandling helt fra starten. Hun må ikke bare kunne se talentene, men se dem for seg over tid. Derfor har også evalueringen av ordningen tatt tid.

– New Danish Screen er en ordning på siden av den ordinære konsulentordningen. Det er ikke vi. Utgangspunktet har heller ikke vært det samme: I Danmark var det et behov for å få nye inn i bransjen, det var mange dyktige regissører som sperret veien for nye talenter. Vi hadde behov for et større fokus på regi og regissørenes muligheter til å forske på egen utvikling og prosjekter.

Når utsendte journalist antyder at den danske ordningen er mer radikal, ved at den krever nyskapning, vil ikke Færevaag uten videre være med på det.

– Vi har også formulert at filmskaperne skal bevege seg kunstnerisk i retninger hvor de ikke har vært før. Det er også viktig for oss at filmene ikke skal være så like: hva som er en dristig satsing for én regissør, kan være noe helt annet for en annen. Poenget er ikke at du skal søke på en «eksperimentfilm», der vi definerer suksesskriteriene, men at regissøren og produsenten selv skal definere hva de mener er nyskapende for dem og for bransjen. Hva er det ved prosjektet som innebærer en sving i karrieren og som kan bringe deg litt «utpå» og lære deg og samarbeidspartnerne noe nytt. Det blir som David Lynch’ berømte utsagn om at de største fiskene finnes ute på dypt vann, men du må våge å komme deg ut dit.

Med stor fallhøyde

Ole Giæver er en av få regissører som har sluppet gjennom nåløyet for langfilm, med Mot Naturen (per i dag er det bare Iram Haqs Jeg er din og Giævers film fra ordningen for langfilm som har hatt premiere, mens Solveig Melkeraaens Flink Pike er den første dokumentaren). Han mener at om du som filmskaper forholder deg til rammene, så gir det mye frihet og du kan holde fokus på prosessen.

– Du velger selv når det er riktig å gå i gang med produksjon. Du har ansvaret for å være i kontakt med din egen prosess. Mot Naturen er blitt til underveis i hele prosessen, fram til og med etterarbeidet.  Jeg opplever at vi har laget en film som er original og ikke likner så mye på andre filmer. Jeg ville nok laget denne filmen, uansett, men det ble enklere gjennom Nye Veier.

Elisabeth Kvithyll er produsent på Hallvar Witzøs Cannes-aktuelle kortfilm Ja vi elsker. De to viderefører nå samarbeidet gjennom et idé- og research-stipend som Witzø har fått fra Nye Veier. Det er en forgreining av Ja vi elsker, som hun kaller det, som staker ut kursen mot en spillefilm. Hun mener at kortfilmen ikke kunne vært laget på noen annen måte noen andre steder enn innenfor Nye Veier-ordningen.

– Det har på noen måter vært ekstremt risikabelt, som under opptakene på Svalbard der ikke noe kunne gå galt. NFI valgte et prosjekt som hadde stor fallhøyde, men som for meg viser hvor viktig denne ordningen er. Jeg og Hallvar kan gjennom ordningen investere i hverandre. Vi hadde fra før en felles bakgrunn fra Den norske filmskolen som gjorde det enklere å sette opp et rammeverk for produksjonen, uten å gjøre noen kompromisser.

Hvordan snakke regifag?

I tillegg til Færevaag er det én rådgiver for hele Nye Veier-ordningen. Og så er det en konsulent som må innstille et prosjekt. Men i denne prosessen er også andre konsulenter med på å vurdere som rådgivere. Nye Veier er også viktig for å utvikle kompetansen på NFI, understreker hun. De må kunne formulere bakgrunnen for sine valg og ha en åpenhet rundt det, for å møte hverandre faglig.

– Det er faser i ordningen hvor det er veldig åpent, så er det faser som er veldig lukket, der man utforsker på egen hånd. Talentutvikling er veldig individuelt. Det er viktig at ikke pengene styrer unødvendig mye. Man har fått klare rammer økonomisk, så det er ingen som skal sitte og jatte med for pengenes skyld. Hadde det handlet om å pitche prosjekter for å utløse penger, i en trinnvis fase, ville det blitt en annen samtale.

Det finnes lite dialog og få språklige konvensjoner for hvordan man snakker om regikonsept og regifaget. Filmskaperne snakker så forskjellig om det, noen er poetiske, andre får det til å høres ut som en samtale om hageredskaper. Færevaag tror det nødvendigvis må bli sånn.

– Du kan ha en stor begavelse, men likevel ha store problemer med å sette ord på hva du vil. Det må vi respektere, at noen må få vise talentet sitt. Vi har mange eksempler på det, og det er en utfordring for dem og de som skal jobbe sammen med dem.

Færevaags erfaring med Nye veier var at dokumentaristene lenge var flinkest til å snakke åpent om prosjektene sine.

– De hadde en helt annen holdning til å dele og støtte hverandre. Innen fiksjonsfilmen var det litt mer lukket og mindre dialog. Samtidig er folk forskjellige, også innen Nye veier: Noen får mer ut av den enn andre. Men man søker seg til Nye veier fordi man ønsker større åpenhet og mer tillit, det er jo en forutsetning.

Nettverk og selvrefleksjon

Selv om begrepet sjelden brukes, så er Nye Veier en elitesatsing. Men hvor trangt skal nåløyet være?

– Antallet er avhengig av de budsjettene vi til en hver tid har. Innenfor dem gjør vi våre valg, og det er innimellom filmskapere vi gjerne skulle hatt med, som det ikke var penger til.

Talentene må søke fordi de har lyst til å ta del i dette nettverket som vil oppstå gjennom Nye Veier, med diskusjoner og tilbakemeldinger.

– Vi lager en shortlist der alle er invitert, ikke til å pitche, men utdype det vi har lest i søknaden. Alle får omtrent de samme spørsmålene. Første spørsmålet er: hvem er du og hva vil du? Senere i prosessen ber vi dem blant annet lage regibrev, en slags dagbok til seg selv.  Vi er veldig opptatt av at det ikke skal gå rett i gjennomføringsmodus, men at de skal reflektere over hva de selv vil med prosjektet.

Et gjennomgående trekk ved norsk filmbransje de siste 25 årene er at det finnes veldig få langvarige arbeidsrelasjoner mellom produsenter og regissører. Færevaag mener at Nye Veier bidrar til å stimulere flere slike langvarige konstellasjoner.

– I starten var det kanskje slik at fokuset på regidelen gjorde at man ikke tydelig nok så den viktige rollen produsenten spiller. Men verdien av dette samarbeidet ser man tydelig fruktene av i Nye Veier. Når en produsent søker på Nye Veier skal også han eller hun ha ambisjoner og visjoner på vegne av prosjektet og seg selv. Hvor det skal bringe dem.

Ikke for alle

Giæver er veldig fornøyd med samarbeidet med sin produsent, Maria Ekerhovd. Han synes Nye Veier stimulerer sider ved konstellasjonen som ofte ikke får nok plass i norsk film.

– Man får større ansvar selv for prosessen og det er ikke avgjørende for samarbeidet at penger skal utløses. Da får man mer rom til å avklare og finne fram til hvordan man skal utfylle hverandre og samarbeide. Jeg tror det gjør det enklere for begge om man har en Nye Veier-produksjon som en førstefilm sammen.

For Kvithyll er slike langvarige relasjoner noe hun søker som produsent.

– På Nye Veier er ikke presset for å få prosjektet finansiert det samme. Det skjer en forflytning av fokus fra det produksjonstekniske til kommunikasjon og relasjonsbygging Fokuset mitt kan derfor gå sterkere inn på den kreative visjonen bak prosjektet og Hallvar som filmskaper. Det innebærer at også jeg må spisse mine egenskaper og min profesjonalitet som produsent. Den  tekniske biten av innsalget er selvsagt viktig, men det å kunne bygge og sette sammen team, er hva jeg opplever som mest givende med produsentyrket.

Noen produsenter mener at talentutvikling er noe de kan ta seg av selv. Og talentutvikling var også politisk betent fordi det fort kunne oppfattes utenfra som en kostbar, navlebeskuende «sandkasse» for regissørene. Færevaag konstaterer at de ikke kan gjøre alle til lags.

– Nye Veier passer for noen typer konstellasjoner og prosjekter, men ikke for andre. Jeg håper og tror Nye Veier har resultert i filmer som viser at det gir resultater å jobbe på denne måten. Jeg tror produsentene også ser nytten av det. For det er jo ikke staten som her har overtatt talentutviklingen, det er jo produsentene og regissørene selv som tar grep om sin egen utvikling, vi kan bare bidra til å skape noen rammer for denne prosessen. Man får ikke så mye mer ut av det enn det man legger i det selv.

Svakheten ved lavbudsjett

Kvithyll er på sin side glad for at man har gjort Nye Veier bredere.

– Hvem som helst kan søke. Margreth Olin kan for eksempel få lage en film i ordningen i 3D. Det finnes mye mellom det strengt eksperimentelle og det klassiske, og det tar ordningen heldigvis høyde for. Det økonomiske taket er begrensende, men det må man bare forholde seg til og utnytte kreativt.

For Giæver ligger den fremste kvaliteten ved ordningen i den tilliten man får ved å få støtte tidligere i prosessen enn hva som er normalt. Svakheten er det som også på noen måter er en styrke – de strenge budsjettmessige begrensningene.

– Jeg tror og håper at etter en 7-8 filmer i denne ordningen vil det være en originalitet og friskhet ved disse filmene som vil utfordre den mer etablerte konsulentfilmen. Men jeg er redd for at man da vil vise til de lave budsjettene som årsaken til suksessen, og derfor ta til orde for lavere budsjetter. Men det er ikke de lave budsjettene, men tilliten og det ansvaret man får selv som er det utløsende.