Noen filmer har lengre levetid enn andre. Da Fight Club hadde premiere i 1999, ble den ansett som en publikumsfiasko og forvist til frynsete kultstatus. Femten år senere har filmen vokst i status og står som et populærkulturelt landemerke i amerikansk film.

I en jubileumsutgave på Blu-ray som ble sluppet for fem år siden, reflekterte regissøren David Fincher og skuespiller Edward Norton over hva slags tidsånd filmen egentlig traff som ei kule for 15 år siden. Da filmen hadde kinopremiere i USA, forårsaket den avsky og moralsk panikk. Amerikanerne hadde Columbinemassakren friskt i minne og var ikke klare for en eksistensiell antihelt som finner forløsning gjennom vold.

Hovedpersonen Jack, spilt av Norton, føler seg følelsesmessig nummen og redusert til en viljeløs forbruker. For å komme i nærkontakt med fysisk smerte og livsbekreftende følelser oppsøker han terapigrupper for personer med alvorlige sykdommer. Men det er når han treffer Tyler Durden (Brad Pitt) og introduseres for hans slåssklubb, at han for alvor får kontakt med sitt primitive, maskuline ”jeg”. Han forlater sitt IKEA-hjem i ruiner og blir innlemmet i Durdens anarkistiske, voldelige støttegruppe, som snart også omfatter sporadisk terrorisme.

Fincher har ofte hevdet at filmen er en satire over machomannens behov for å markere og posere i et ”feminisert” post-industrielt samfunn. Men filmen ble markedsført i pausene på amerikanske wrestlingkamper og ble tidlig omfavnet av en generasjon menn som tok dette machoportrettet på stort alvor. Det ble sågar skrevet en norsk hovedfagsoppgave om hvordan filmen skildrer ”den kastrerte mannen som slår tilbake”. Siden har det dukket opp slåssklubber i mange varianter, fra ”casuals” blant fotballsupportere til mer stuereine kamparenaer for menn som søker et avbrekk i hverdagen.

I Norge fikk ikke Fight Club like hard medfart av kritikerne som i USA, og ble oppfattet som ganske eksotisk. Her var en apokalyptisk visjon av en maskulin krise som befant seg langt unna poeten Robert Blys mer jordnære forsøk på å anspore mannen til harmoni gjennom en kursvirksomhet som også har funnet avleggere i Norge.

Den norske mannen er vant til pleie ”jaktinstinktet” ute i naturen, men den urbane jungelen i Fight Club representerer noe mer dekadent med sin kobling av vold, sex og død (norsk film skulle få sitt langt mykere opprør mot det feminiserte designersamfunnet syv år senere, med Den brysomme mannen). Samme året som Fight Club hadde premiere, ble en annen maskulin tilstand i fritt fall sluppet løs på amerikanerne. Mafiabossen Tony Sopranos hadde i likhet med Jack måttet underkaste seg terapisamfunnet. Men som Jack finner han ingen lise gjennom terapi, og det blir et åpent spørsmål om han ikke lever lykkeligere og sterkere som alfahann i sin egen ”fight club”.

Etter kinopremieren ble det en del oppstyr rundt Finchers ”subliminale budskap”, i form av lynkorte innklippsbilder som de færreste blant kinopublikummet fikk med seg. I dag kan vi studere disse bildene nærmere, og kanskje komme til bunns i det mest omtalte innklippsbildet – av en penis. Det inntreffer helt mot slutten når bygningsmassen i bakgrunnen helt spektakulært raser sammen.

Kryssklippen kan selvsagt tolkes som et uttrykk for det maskuline kollaps. Men det viser også til Durdens vane i filmen med å klippe inn pornografisk materiale mellom aktene når han jobber som kinomaskinist. Fincher gir oss grunn til å tolke det på flere måter når han beskriver Fight Club som en ”seriøs film laget av dypt useriøse mennesker”. Så kanskje er det likevel en ny reisning han ser vokse fram av ruinene?

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Aftenposten.