Hvor og hvordan så du film sist? Dette spørsmålet stilte jeg de nye studentene i filmvitenskap og filmproduksjon ved Institutt for kunst og medievitenskap (NTNU) sist uke. Svarene jeg fikk var stort sett som forventet. Den siste filmen de hadde sett, hadde de fleste lastet ned på sin datamaskin, eller sett via en lovlig strømmetjeneste. Antallet som hadde streamet sin siste film var tre ganger antallet som hadde sett filmen på kino. DVD var like (lite) populært som kinoen. Norske filmstudenter ligner dermed det svenske publikummet slik det framgår av en ny rapport fra Det svenske filminstituttet. Folk ser den filmen fjernsynskanalen eller Netflix har valgt ut for dem.

Den siste filmen jeg så, så jeg i en liten militærbunker i Nord-Trøndelag. Den siste helga i august hadde Vidar Dahl og Inger Johanne Todal Morset (for andre gang) invitert filminteresserte folk fra Trøndelag til tre dager med film og fest på gården sin Vatn i Levanger kommune. Hvis du har en bunker fra den kalde krigen på gården din, hva er vel da et bedre bruksområde for den enn en kino? FilmFest Vatn er en liten og uformell festival hvor folk får smakebiter på filmer som er underveis og får se filmer de har gått glipp av tidligere, valgt ut av andre filminteresserte (inkludert undertegnende).

Den siste filmen jeg har sett er derfor en kortfilm av Jørn Utkilen. En filmskaper hvis filmer jeg ikke tidligere hadde sett, men som jeg nå i løpet av to dager har sett sju filmer av. Utkilen var på Vatn som festivalens ”artist in residence”, for å sitere lederen for Cinemateket i Trondheim Svein Inge Sæther (som mer avbildet til venstre i hovedbildet øverst). Høydepunktet på festivalen for min del var hans nyeste Jord over vind, et fargerikt og originalt skråblikk på hvor merkelige vi mennesker kan være. En film som det ville være vanskelig eller umulig å få sett dersom det ikke var for filmfestivaler (den har bl.a vært vist på Kortfilmfestivalen). Eller et cinematek, dersom man er heldig nok til å bo i en by hvor det ennå finnes (for eksempel i Oslo hvor den kunne sees i vinter). En liten festival som Vatn kan overleve på grunn av ildsjeler som Dahl og Todal Morset, gode frivillige og litt sponsormidler, men filmkultur kan ikke leve av idyll alene. De fleste andre filmfestivaler kan heller ikke skilte med intimkonserter, soppskog og badevann som del av pakken. Den filminteressen jeg møtte på festivalen gir likevel fornyet tro på at kombinasjonen nye opplevelser og sosial ramme kan holde liv i en filmkultur som ikke er begrenset av ratingene på imdb.com eller algoritmene til Netflix.

Høsten vil vise hva regjeringen og Kulturdepartementet ville gjøre for å avverge den varslede filmformidlingskrisen i landet vårt. Etter at DVD-salget stupte og avgiftsinntektene til blant annet filmfestivaler, cinematekene og Norsk Filmklubbforbund dermed har blitt borte, er vi mange som har ventet lenge på signaler om hva myndighetene vil gjøre med det prekære problemet. De norske filmfestivalene mottar allerede nå langt mindre offentlige midler enn det for eksempel musikkfestivalene gjør. Svakere filmformidling vil gjøre kulturfeltet fattigere, samt gjøre det vanskeligere for norske filmskapere å nå ut.

Produsent Yngve Sæther og skuespiller Inga Josefine Ibsdotter Lilleaas presenterte smakebiter fra Trondheimsfilmen Vente, Blinke (basert på Gunhild Øyehaugs kritikerroste roman) for festivaldeltakerne. En film de tydelig håper skal falle i smak hos voksne kvinner. Dersom regissør Yngvild Sve Flikke klarer å beholde humoren og det lekne blikket på eksistensielle utfordringer kan den fort gjøre det. Så må distributøren bare lokke de voksne ut av sofaen. Norske filmskapere har de siste årene levert flere gode filmer som ikke har gjort det godt på kino. Årets beste norske film i mine øyne, Blind, er det verste eksempelet på det. Langt flere ville hatt glede av å se filmen, som nå går på kino i Danmark til glitrende kritikker. Måtte den bare leve lenge; kanskje noen kan ta den med til Vatn om et par år.

Når sommeren snart er over, oppsummeres den som den verste på kino på lenge. Blockbusterne har ikke dratt folk til de amerikanske kinoene, og det skyldes ikke bare fotball og finvær. Den verste kinosommeren for amerikanske filmer siden 1997 øker følelsen av et Hollywood i krise. Svaret må være å gi folk noe unikt, mener Phil Contrino, som analyserer filmmarkedet for Boxoffice.com. Kvinnelige helter, vaskebjørner og kassettbånd er i alle fall på lista over ting som faktisk trekker folk til kinoen (jmf. Lucy og Guardians of the Galaxy).

Nå når høstmørket kommer sigende er det vanskelig å riste av seg følelsen av at Filmen slik vi har kjent den står foran noen avgjørende år, enten den er avhengige av offentlig filmpolitikk eller kommersielle inntekter. Jeg skal ikke spå, utover å fastslå at det temmelig sikkert selges enda flere billetter ved Vatn neste år. Film er minst like bra i skogen som i sofaen.

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU og professor II ved Universitetet i Tromsø. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet mellom film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøker om filmkritikk og vold, og hennes siste bøker er Hva er film (2013) og Clint Eastwood’s Iwo Jima (2013). Hun arbeider nå på et prosjekt om terror i mediene.