The Newsroom – som NRK nå viser første sesongen av, to år etter premieren på HBO – må være alle journalisters våte drøm: En tv-serie der de tar et oppgjør med trivialiseringen av nyhetsjournalistikken. Men er serieskaper Aaron Sorkins visjon for romantisk til å være sann?
Man skulle tro at Aaron Sorkin hadde fått nok av tv-studioer etter at hans forrige serie om livet bak i kulissene i et tv-studio, Studio 60 on the Sunset Strip, ble slaktet og tatt av plakaten i USA etter bare én sesong. Men Sorkin kan ikke hjelpe for det, han er en uforbederlig romantiker som drømmer om de mulighetene som tv-mediet gir. Det er både styrken og svakheten ved hans serie, The Newsroom, som nylig startet på NRK (nesten to år etter premieren i USA!) slik det var det i hans største suksess, tv-serien Presidenten (”The West Wing”).
Som i Presidenten er det ikke først og fremst hva rollefigurene gjør som forteller oss mest om hvem de er (slik det er i tradisjonelt drama), det er snarere hva de sier og ikke minst hvordan de sier det som er det drivende element i handlingen (derfor kommer selv norske undertekster iblant til kort). Vi møter nyhetsankeret Will McAvoy (Jeff Daniels) som kalles for ”tv-nyhetenes Jay Leno” fordi han stryker gjestene sine etter håret. Men når hans gamle flamme MacKenzie McHale (Emily Mortimer) blir ansatt som producer på nyhetsprogrammet, blir han nødt til å revurdere sin pragmatiske holdning. Hun tar til orde for en mer konfronterende og klassisk journalistikk, og får støtte av kanalens øverste sjef Skinner (Sam Waterston). Når Will gjenoppstår som en slags Keith Olbermann (lenge en av Amerikas mest konfronterende nyhetsankere) får han selvsagt tv-kanalens styre på nakken, anført av en hardtslående Jane Fonda i rollen som styreleder. Forholdet til annonsørene står på spill, og denne klassiske konflikten mellom eierne, ledelsen og redaksjonen går som en rød tråd gjennom seriens første sesong.
Mens Skinner forsøker å verne redaksjonen fra de økonomiske bekymringene, følger vi de indre stridighetene mellom Will og MacKenzie, på ene siden, og trekanten mellom journalistene John, Alison og Thomas på andre. Her går jobb og privatliv hånd i hånd, og det finnes ikke noe liv utenfor redaksjonslokalene.
Hvor troverdig Sorkins beskrivelse av en tv-redaksjons indre liv er, har mange satt spørsmålstegn ved, og med rette, for her tas det mange dramaturgiske snarveier. Men sammen med episodeforfatterne skaper Sorkin et medrivende drama som fungerer best når det beveger seg nær screwball-komedien. Det gis inntrykk av at det alltid er noe vesentlig som står på spill, og Sorkin er freidig nok til å bruke de siste årenes store nyhetssaker som bakteppe, fra oljeutslippene i Mexico-gulfen til striden om ulovlig innvandring.
Problemet er at journalistene iblant framstår som selvhøytidelige bedrevitere. De skal hele tiden forklare og sette skapet på rett plass. Det er forsåvidt ikke noe nytt, men jeg tror ikke det er tenkt slik fra Sorkins side. Han deler langt på vei deres idealisme og moralisme, og noen ganger blir det uutholdelig. Men kanskje vil de som holdt ut de mest idealiserte episodene av Presidenten også tåle denne nye dosen med Sorkins moralisering. Han legger heller ikke skjul på at dette er en romantisk visjon av journalistikkens rolle; ikke siden Alle presidentens menn har denne anmelder sett en film eller tv-serie som får journalistikken til å virke så glamorøs og attraktiv.
I tittelsekvensen ser vi bilder av Ed Murrow og Walter Cronkite, etterkrigstidens mest respekterte nyhetsankere, og det namedroppes ofte fra denne journalistikkens gullalder. Jeg tviler imidlertid på at unge journalister i dag er spesielt opptatt av denne epoken, like lite som de siterer fra Frank Capras femitallsfilmer. Men ellers er Sorkins forkjærlighet for Capra kledelig nok. Som Capra nekter han å gi opp troen på klassiske opplysningsidealer og demokratiske spilleregler, selv om det iblant kan se mørkt ut. Og i seriens beste stunder er denne optimismen smittende.
Denne omtalen har tidligere stått på trykk i Aftenposten K.
The Newsroom – som NRK nå viser første sesongen av, to år etter premieren på HBO – må være alle journalisters våte drøm: En tv-serie der de tar et oppgjør med trivialiseringen av nyhetsjournalistikken. Men er serieskaper Aaron Sorkins visjon for romantisk til å være sann?
Man skulle tro at Aaron Sorkin hadde fått nok av tv-studioer etter at hans forrige serie om livet bak i kulissene i et tv-studio, Studio 60 on the Sunset Strip, ble slaktet og tatt av plakaten i USA etter bare én sesong. Men Sorkin kan ikke hjelpe for det, han er en uforbederlig romantiker som drømmer om de mulighetene som tv-mediet gir. Det er både styrken og svakheten ved hans serie, The Newsroom, som nylig startet på NRK (nesten to år etter premieren i USA!) slik det var det i hans største suksess, tv-serien Presidenten (”The West Wing”).
Som i Presidenten er det ikke først og fremst hva rollefigurene gjør som forteller oss mest om hvem de er (slik det er i tradisjonelt drama), det er snarere hva de sier og ikke minst hvordan de sier det som er det drivende element i handlingen (derfor kommer selv norske undertekster iblant til kort). Vi møter nyhetsankeret Will McAvoy (Jeff Daniels) som kalles for ”tv-nyhetenes Jay Leno” fordi han stryker gjestene sine etter håret. Men når hans gamle flamme MacKenzie McHale (Emily Mortimer) blir ansatt som producer på nyhetsprogrammet, blir han nødt til å revurdere sin pragmatiske holdning. Hun tar til orde for en mer konfronterende og klassisk journalistikk, og får støtte av kanalens øverste sjef Skinner (Sam Waterston). Når Will gjenoppstår som en slags Keith Olbermann (lenge en av Amerikas mest konfronterende nyhetsankere) får han selvsagt tv-kanalens styre på nakken, anført av en hardtslående Jane Fonda i rollen som styreleder. Forholdet til annonsørene står på spill, og denne klassiske konflikten mellom eierne, ledelsen og redaksjonen går som en rød tråd gjennom seriens første sesong.
Mens Skinner forsøker å verne redaksjonen fra de økonomiske bekymringene, følger vi de indre stridighetene mellom Will og MacKenzie, på ene siden, og trekanten mellom journalistene John, Alison og Thomas på andre. Her går jobb og privatliv hånd i hånd, og det finnes ikke noe liv utenfor redaksjonslokalene.
Hvor troverdig Sorkins beskrivelse av en tv-redaksjons indre liv er, har mange satt spørsmålstegn ved, og med rette, for her tas det mange dramaturgiske snarveier. Men sammen med episodeforfatterne skaper Sorkin et medrivende drama som fungerer best når det beveger seg nær screwball-komedien. Det gis inntrykk av at det alltid er noe vesentlig som står på spill, og Sorkin er freidig nok til å bruke de siste årenes store nyhetssaker som bakteppe, fra oljeutslippene i Mexico-gulfen til striden om ulovlig innvandring.
Problemet er at journalistene iblant framstår som selvhøytidelige bedrevitere. De skal hele tiden forklare og sette skapet på rett plass. Det er forsåvidt ikke noe nytt, men jeg tror ikke det er tenkt slik fra Sorkins side. Han deler langt på vei deres idealisme og moralisme, og noen ganger blir det uutholdelig. Men kanskje vil de som holdt ut de mest idealiserte episodene av Presidenten også tåle denne nye dosen med Sorkins moralisering. Han legger heller ikke skjul på at dette er en romantisk visjon av journalistikkens rolle; ikke siden Alle presidentens menn har denne anmelder sett en film eller tv-serie som får journalistikken til å virke så glamorøs og attraktiv.
I tittelsekvensen ser vi bilder av Ed Murrow og Walter Cronkite, etterkrigstidens mest respekterte nyhetsankere, og det namedroppes ofte fra denne journalistikkens gullalder. Jeg tviler imidlertid på at unge journalister i dag er spesielt opptatt av denne epoken, like lite som de siterer fra Frank Capras femitallsfilmer. Men ellers er Sorkins forkjærlighet for Capra kledelig nok. Som Capra nekter han å gi opp troen på klassiske opplysningsidealer og demokratiske spilleregler, selv om det iblant kan se mørkt ut. Og i seriens beste stunder er denne optimismen smittende.
Denne omtalen har tidligere stått på trykk i Aftenposten K.
Jeg er ennå kvalm etter The West Wing, den mest romantiserte fremstillingen av amerikanske presidenter jeg noensinne har sett, kanskje med unntak av filmene om Lincoln. Presidenten i The West Wing var en slags Jesus-aktig figur som i tillegg til sin moralske overlegenhet også hadde en nobel pris i økonomi. Sammenlign denne presidentens helgenaktige egenskaper med den til virkelige mennesker som den alltid bannende president Nixon, den religiøst forstyrrede George W. Bush eller sjefsovervåker og dronekonge Obama. Nettopp, The West Wing er et forsøk på å hvitvaske samtlige presidenter. Serien er så servil og patriotisk at det er til å bli spy av. Hurra for House of Cards!
Jeg er ennå kvalm etter The West Wing, den mest romantiserte fremstillingen av amerikanske presidenter jeg noensinne har sett, kanskje med unntak av filmene om Lincoln. Presidenten i The West Wing var en slags Jesus-aktig figur som i tillegg til sin moralske overlegenhet også hadde en nobel pris i økonomi. Sammenlign denne presidentens helgenaktige egenskaper med den til virkelige mennesker som den alltid bannende president Nixon, den religiøst forstyrrede George W. Bush eller sjefsovervåker og dronekonge Obama. Nettopp, The West Wing er et forsøk på å hvitvaske samtlige presidenter. Serien er så servil og patriotisk at det er til å bli spy av. Hurra for House of Cards!