Fotballen og filmen har lenge levd i en ulykksalig sameksistens.

Jeg glemmer aldri forbitrelsen etter å ha sett Victory, John Hustons flørt med europeisk fotball fra 1981, der Hollywood-stjerner og internasjonale proffspillere (deriblant norske Halvard Thoresen) spilte på samme lag under et krigsfangenskap. Jeg husker ikke hva som var verst: Å se Sylvester Stallone prøve å spille fotball, eller å se Pelé prøve å spille en filmrolle.

Hvordan er det mulig å skildre fotballens magi – ballfølelsen, akrobatikken, ekstasen – med skuespillere som knapt nok ville fått plass på et norsk sjettedivisjonslag?

Det var da middelklassen tok over britisk fotball på nittitallet at sporten ble interessant for mainstreamfilmen. Med lads-kulturens fremvekst, der en ny generasjon middelklassegutter omfavnet Øl, Fotball og Pupper, kastet de store annonsørene seg over arbeiderklasse-sporten. En rekke tv-serier så dagens lys (som ”Dreamteam”, vist på NRK2).

Så fulgte  kinofilmen om det ultimate lads-ikonet, George Best, der man ved bruk av ny teknologi forsøkte å knekke filmens ”fotballkode”. Her skulle selve spillets egenart gjenskapes med de nye visuelle mulighetene som digital teknologi åpnet for. Men heller ikke Best maktet å maskere det faktum at skuespillerne ikke hadde særlig ballfølelse.

Det nærmeste en filmskaper har kommet fotballens ”sanne vesen”, eller spillets logikk, er kanskje Jørgen Leth og hans dokumentar om den mesterlige dansken Michael Laudrup (Michael Laudrup – en fodboldspiller). Her har Leth fokusert på Laudrups unike ballfølelse og spillforståelse, og skrelt alt annet vekk. I detaljerte og perfekt innrammede dokumentaropptak fremviser Leth fotballkunstnerens mesterskap, fra hans strategiske og intelligente oppbygning av Barcelonas spill fra sentral midtbaneposisjon, til hans overraskende stikkpasninger og målgivende stusser.

I den franske dokumentaren om en annen briljant midtbanestrateg, Zinedine Zidane, er det heller ikke mye som sies. Men vi savner ingen verbal utdypning fra en så gudbenådet spiller. Vi ser ham hele tiden i bevegelse, med blikket festet mot en ball vi ikke nødvendigvis ser, men som vi merker at hver pore og hvert bein i kroppen hans orienterer seg mot. De to filmskaperne, Douglas Gordon og Philippe Parreno, har bakgrunn som billedkunstnere og bryter med våre forventninger om tradisjonell oppbygging av spenning og klimaks ved scoring. Likevel er de tro mot Zidanes egen oppfatning av spillet, som ikke minner så lite om filmens egenart: ”Mine opplevelser av kampene er fragmenterte”, forteller han.

En annen utfordring med å lage fotballfilmer, er det uomtvistelige faktum at fotballstjerner ikke lever interessante liv.

Som en av mange flittige lesere av fotballmagasinet Shoot på åttitallet, husker jeg godt de korte intervjuene på baksiden av bladet, der stjernene svarte på spørsmål vedrørende deres hobbyer. Svarene kretset stort sett rundt sysler som lesning av Playboy, bilkjøring, klipping av plenen (for å glede kona) og biljardspill. Nå er nok dagens stjerner noe mer sammensatte, men det skal fortsatt ikke store avvik til før de anses som originaler. Den norske dokumentarfilmen Myggen beviste jo en gang for alle at det er nok bare å gå på kafé for å bli omtalt som «bohem».

Kanskje gjør filmer om fotballtrenere seg bedre på det store lerretet. For det er der vi finner de store personlighetene: Brian Clough, Alex Ferguson, José Mourinho og Egil ”Drillo” Olsen. Grunnen til at The Damned United engasjerer, er ikke de fem minuttene med fotball vi får se, men det fascinerende portrettet av Clough – en av tidenes mest begavede og motsetningsfulle fotballtrenere.

Fotball på film fungerer som regel best uten ball. De direktesendte kampene burde derimot ha mer å hente ved å anvende flere virkemidler. Vi så det under fotball-VM i Frankrike i 2002, der de franske tv-producerne var dyktige på å fange inn dramaet på grasmatta fra ulike og iblant oppsiktsvekkende vinkler. Disse lovende anslagene ble ikke fulgt opp under VM i Tyskland, men under turneringen i Sør-Afrika gjorde producerne en utmerket jobb. Under Brasil-VM har imidlertid storskjerm-estetikken slått ut i full blomst. Vi kan nå følge spillet over større flater enn noen gang før (nåde den som har liten tv) og nærbildene blir stadig mer imponerende i sin detaljrikdom.

Så da er vel 3D det neste naturlige skrittet i den tv-overførte fotballens evolusjon?

Jeg fikk aldri med meg 3D-overføringene under forrige VM. Men min danske kollega Christian Mongaard i Dagbladet Informationen så den fatale kampen mellom Danmark og New Zealand i 3D. Hans umiddelbare melding på twitter var følgende: ”Er ikke vildt imponeret over fodbold i 3D. Virker bedst, når man er helt nede på banen blandt spillerne”.

VM i Brasil omtales som ”det første heldigitale mesterskapet”, men ingen av de internasjonale tv-selskapene har satset på 3D-sendinger denne gangen. Og det spørs om de vil gjøre det heretter, spår ekspertene.

Det er altså ikke mange filmer som yter spillet rettferdighet, eller den kompliserte dynamikken som gjør seg gjeldende innad et fotballlag. Rune Denstad Langlos dokumentar Den siste kampen tilhører unntakene og er en hyllest av den kollektive lagånden som bragte Rosenberg til de store høyder like før og etter årtusenskiftet. Sentralt for handlingen står forsvarskjempen Roar Strand som legemliggjorde den unike lagånden i Rosenborg, og hvis selvoppofrende holdning symboliserte hva mange ønsket at Rosenborgs fotballfilosofi skulle handle om, ja, hva fotball skal handle om. På den måten er filmen også en sorgprosess over en epoke som sannsynligvis aldri mer vil komme tilbake på Lerkendal eller i norsk fotball.

 Denne artikkelen ble første gangen publisert under forrige fotball-VM.