Årets største storpolitiske skandale i Cannes var en hendelse ingen på festivalen la merke til. Da festivalens president, Gilles Jacob, lente seg fram og kysset den iranske skuespillerinnen Leila Hatami på kinnet, ante han fred og ingen fare. Men for det iranske presteskapet var denne handlingen ”et utilgivelig overgrep mot iranske kvinners kyskhet”. Sist gang festivalen terget det iranske presteskapet var i 1997 da Abbas Kiarostami fikk Gullpalmen og kysset Catherine Denueve på kinnet.

Det er talende for årets festival at den største skandalen ikke ble oppfattet som en skandale i det hele tatt. I Cannes forbinder man skandaler med grenseoverskridende, provokative handlinger inne i kinomørket, gjerne forsterket gjennom en pressekonferanse med kontroversielle spissformuleringer. I så måte er det ingen som kan måle seg med Lars von Triers mange krumspring i Cannes.

Lars von Triers forrige stunt i Cannes gjorde ham en periode persona non grata. Selv om festivalledelsen siden hevder den har tatt ham til nåde, valgte von Trier å slippe sin pornografiske kunstfilmcocktail, Nymphomaniac, på filmfestivalen i Berlin. Om det er noe i ryktene om at den danske enfant terrible har tatt medietreningskurs, er det bra for karrieren, men kjedelig for filmverdenen.

Ikke misforstå: von Triers nazi-uttalelse i Cannes for to år siden burde inngå i en hver medietreningslærebok for klønete, verdenskjente kunstnere: I den troen at hans skrudde ironi skulle bli videreformidlet av verdenspressen, erklærte han at han sannsynligvis var ”en nazi”. Men journalister på slike pressekonferanser skriver ned det du sier og sender det ut – de tolker ikke nødvendigvis tonefall og glimt i øyet.

Men dansken har høy stjerne i Cannes fordi særlig franskmennene elsker en saftig skandale. I år må de nøye seg med en film om Frankrikes største skandale siste tiåret. Welcome to New York skildrer IMF-sjefen Strauss-Kahns spektakulære fall fra maktens tinder etter anklagene om sex-overgrep fra en hotellansatt i 2011. Strauss-Kahn har varslet søksmål mot filmens produsenter og er ikke det minste flattert over at Gerard Depardieu spiller ham. Det er vel bare den transatlantiske feiden om Grace av Monaco, mellom Hollywoodmogul Harvey Weinstein og den franske regissøren Olivier Dahan, som har pisket fram like mange overskrifter i franske medier.

Fallhøyden er stor i Cannes, derfor ligger skandalene løst. Den sære franske sporten med på kaste bløtkake på kjepphøye kjendiser, gjerne kunstnere, har flere ganger funnet en perfekt arena i Cannes. Her skapes og knuses karrierer som på ingen annen festival jeg vet om. Pressevisningene er legendariske for å piske fram fiendtlig stemning overfor enkeltfilmer, som da Vincent Gallos Brown Bunny (2003) ble pepet ut og slaktet brutalt etter premieren i Cannes. Siden kom mange fram til at filmen ikke var så ille, men da hadde Gallo for lengst sluttet å lage film.

Den tendensen vi så første årene etter årtusenskiftet, med grenseoverskridende filmprovokasjoner som ofte koblet sex og vold, ser ut til å ha ebbet ut. Den filmskaperen som lenge ga oss flest rystelser i kinosetene i Cannes var Gaspar Noe, med filmer som Alene mot alt og Irreversible. Han problematiserte sin egen strategi i 2008 ved å peke på at filmskaperne ble utsatt for press for å ta i bruk sterkere virkemidler, for å oppnå følelsesmessig gjennomslag. Årsaken var kampen om oppmerksomhet, der særlig europeiske filmskapere følte at de måtte tilby noe overskridende, helst én scene som kan skape kontrovers på en filmfestival.

Siden er det blitt ganske stille. Lars von Triers Antichrist var den siste filmen som fikk noen til å besvime i kinosetene i Cannes. Muligens er de siste halvåpne dørene for lengst sparket inn og festivalpublikummet lar seg ikke lenger like lett provosere, enten det er av David Cronenbergs incest-drama Map to the Stars, dekadansen i Saint Laurent eller gladvolden i Relatos Salvajes.

Men blir man for blasert og tilbakelent, kan en dose brutal virkelighet gi en sunn sjokkdose. Silvered Water – Syria, selfportrait gjenvinner noe av meningen bak begrepet ”rystende” og ble klokelig nok vist utenfor konkurranse. For hvordan kan en dokumentarfilm som forsøker å skildre det umenneskelige som har pågått i Syria delta i en skjønnhetskonkurranse?

Om ikke det tematiske sjokkerte, var det flere formmessige prøvelser i Cannes, der den krasseste og mest avvikende ble levert av en 83-åring. Sekstitallets enfant terrible Jean-Luc Godard, som i 1968 bidro til tidenes skandale i Cannes da han sammen med kolleger fikk stanset hele festivalen, ville ikke selv være tilstede under premieren. Hans Goodbye to Language inngår i regissørens mangeårige sorgprosess over filmens og samtidens tilstand, og noen mente den også var regissørens eget farvel til en vilje til å kommunisere. Men den abrupte, uforutsigbare filmen var kanskje den eneste i Cannes som utfordret oss ved måten den ble fortalt på, og som krevde mye av oss. Bare det kan være et sjokk å oppleve i en kinosal nå for tiden.