En skuespillers ansikt er han eller hennes fremste redskap. Gjennom mange år utvikler vi et forhold til skuespilleren i kinomørket, ofte på måter som oppleves som nære og intime. Så da Nicole Kidman sto fram med sin nye ansiktsløftning under premieren på Grace av Monaco, kom det som et sjokk på mange. Men hennes valg gjenspeiler noe alle vet: det finnes snart ikke hovedroller for kvinner over 40 år.

Kidmans nye ansikt gjenspeiler bare én av de utfordringene kvinnene står overfor i filmbransjen. En ny undersøkelse utført av Det europeiske audiovisuelle observatoriet viser at bare 16 prosent av alle europeiske filmer fra de siste ti årene er laget av kvinner. I USA er tallene nærmere 6 prosent. Under en paneldebatt i Cannes tok flere til orde for indirekte kvotering, noe som praktiseres i flere nordiske land.

Jane Campion kaller det et demokratisk problem. Hun leder en jury som skal vurdere et hovedprogram der bare to kvinnelige filmskapere deltar. For to år siden publiserte Le Monde et åpent brev til Cannesfestivalen fra en rekke kvinnelige filmskapere. ”I Cannes viser kvinnene brystene sine, mennene viser filmene sine”, var den krasse anklagen.

Dette tok festivalledelsen ille opp. Programsjef Thierry Freumax og festivalpresident Gilles Jacob ville ha seg frabedt at debatten sank til et så lavt nivå. Det er filmkunsten vi skal fokusere på, antallet kvinner og menn er irrelevant. Denne høytideligheten er Cannesfestivalens styrke og forbannelse: På ene siden dyrker den filmkunst med en lidenskap og gjennomslagskraft ingen andre festivaler kan matche, på andre siden vegrer den seg for å gå ned fra den røde løperen og debattere egen rolle. Vi som følger internasjonal film vet at det ikke mangler gode nok kvinnelige filmskapere.

Alle som deltar i hovedkonkurransen må gå opp løperen der president Jacob venter helt øverst som en gudfar og hilser velkommen. Har man først fått håndtrykket, kan Jacob være en sjenerøs gudfar, kanskje altfor sjenerøs. Antallet dårlige filmer fra etablerte, mannlige filmskapere de siste årene tyder på det. Mens veteraner nærmest har hatt klippekort (deriblant Godard og Egoyan, som av uforståelige grunner deltar i årets hovedprogram) må nye, toneangivende talenter som søker til hovedkonkurransen tålmodig vente i sideseksjonene. Ruben Östlunds strålende Turist var ment for hovedkonkurransen, der den ville vært blant favorittene til Gullpalmen, men ble nærmest ”tvangsplassert” i Un Certain Regard som også i år er av svært ujevn kvalitet.

En trend som har nådd et høydepunkt under årets festival, er antallet stjerneskuespillere som har valgt å regissere. Både Tommy Lee Jones, Ryan Gosling og Mathieu Amalric befinner seg foran og bak kamera i henholdsvis The Homesman, Lost River og The Blue Room. De utøver på den måten sin markedsmakt, men lykkes bare delvis kunstnerisk. Mens disse tre middelmådige regissørene stråler på den røde løperen, er stortalentet Celine Sciamma «gjemt bort» i sideprogrammet Directors Fortnight. Hun har fra før gitt oss uforglemmelige filmer som Vannliljer og Tomboy, og er i sitt livs form med Girlhood. Hun er ikke lenger et spennende talent underveis, men et for lengst manifestert talent, en filmkunstner i den europeiske eliteklassen. Hvorfor hun ikke er innlemmet i hovedkonkuransen forblir en gåte.

Jane Campion er fortsatt den eneste kvinnen som har vunnet Gullpalmen i Cannes. Men det er i år gode sjanser for at palmen kan gå til en kvinne. Le Meraviglie (engelsk tittel: The Wonders) av Alice Rohrwacher er ved siden av tyrkiske Wintersleep et filmverk av virkelig stort format. En original hybrid som balanserer djervt mellom oppvekstfilm, kammerspill og ”magisk” regional realisme, mellom hovedpersonens hormonelle fantasier og den dysfunksjonelle storfamilien hun er en del av.

Som medlem av et internasjonalt kritikerpanel har jeg valgt filmen som favoritt til å vinne Gullpalmen fordi den gav meg den største filmopplevelsen i hovedkonkurransen (les mer om panelets vurderinger fram mot Gullpalmen). En kvinnelig hovedprisvinner vil åpenbart være bra for Cannesfestivalens image. Men om det vil endre på tingenes tilstand for kvinnene i filmbransjen, er heller tvilsomt.

En kortere versjon av kommentaren har stått på trykk i Aftenposten.