Paradoksene og schizofrenien er fortsatt i høyeste grad tilstede, men årets Cannesfestival, som i hovedkonkurransen la mest vekt på europeisk og amerikansk film, var sterkere enn på flere år. Her kan du lese mer om filmene og se trailerne.
Cannes er det nærmeste vi kommer et vindu til det ypperste innen verdensfilmen. Det er ikke alltid festivalen gjør seg fortjent til denne opphøyde posisjonen, men årets utgave var jevnt over god, med færre svake filmer i hovedkonkurransen enn på lenge. Bortsett fra den velmente The Search og nesten likegyldige The Captive, om henholdsvis russiske krigføring i Tsjetsjenia og overgrep mot barn i Canada, var hovedkonkurransen fylt opp av verdige kandidater, noen av dem sjangeroverskridende overraskelser, som fransk-kanadiske Mommy, argentinske Wild Tales og italienske The Wonders.
Regissør og manusforfatter av Mommy, den 25-årige Xavier Dolan, ble tildelt Juryprisen sammen med den 83-årige filmlegenden Jean-Luc Godard, som ga oss den hardeste nøtten på festivalen, Goodbye to language. Det var altså den yngste og den eldste som utfordret oss sterkest i valg av fortellerform og sjangerfrigjøring. Ellers var programmet preget av velprøvde fortellermåter, enten det var filmer som bygde spenning rundt nedtellingen til avgjørende, dramatiske hendelser (Foxcatcher, Maps to the stars, Jimmys hall, The Captive, ja, selv Dardennebrødrenes Two days, one night, ) eller tradisjonelle arthousefilmer som insisterte på å ta seg tid, til å la en større historie få vokse på siden av akselererende spenningsdramaturgi (Timbuktu, Leviathan, Wintersleep).
Gullpalmen gikk ikke overraskende til tyrkiske Wintersleep av Nuri Bilge Ceylan. Han er ingen nykommer i Cannes og tilhører eliteklassen av europeiske auteurer. Filmen innehar alle de kvalitetene vi kan forvente av et klassisk, storslagent filmverk. På nesten tre og en halv time var det festivalens lengste film som også i hovedsak består av samtaler, ubrutte rekker av dialog som har litterære kvaliteter og sjelden slipper til på film. Den krever mye, men vokser underveis og kan minne om et dramatisk maraton av Tsjekhov, Bergman eller Ibsen.
Vi møter hovedpersonen, en velstående jordeier, noen vinterdager i den karrige regionen Anatolia. Han er en tidligere skuespiller som vier seg til samtaler med sin søster og hustru, gjerne om fortiden, men ignorerer småsamfunnet rundt seg og de problemene det sliter med. Gradvis ser vi sprekkene i den kultiverte fasaden og dobbeltmoralen som preget hans forhold til nærmiljøet, noe kvinnene i hans liv for lengst har oppdaget.
Skuespillere og deres aldring var et tema blant flere av årets filmer. Festivalen åpnet og avsluttet med to ulike skuespillerportretter. Den første, Grace av Monaco, var en mislykket skildring av Grace Kellys overgang fra Hollywood til livet som fyrstinne, mens avslutningsfilmen, Olivier Assayas Clouds of Sils Maria, handler om en kvinne som etter 20 år vender tilbake til skuespilleryrket. Juliette Binoche hadde (igjen!) fortjent skuespillerprisen for sin strålende tolkning, men den fikk isteden Julianne Moore for Hollywoodsatiren Maps to the Stars av David Cronenberg. Her utleveres en kvinnelig Hollywoodstjernes middelalder ganske brutalt, der filmens undertema om incest forsterker det klaustrofobiske og navlebeskuende ved filmkolonien.
I likhet med Cronenberg er Cannesfestivalen avhengig av Hollywoodstjerner for finansieringen, der det uttalte målet er at noe stjernestøv skal tilfalle smalere filmer. Derfor svinger fortsatt pendelen for mye mellom amerikansk og europeisk film i hovedkonkurransen, mens brorparten av øvrig verdensfilm er plassert i sideprogrammene. I fjor var hovedkonkurransen dominert av amerikanske regiprofiler som Coenbrødrene, Payne, Jarmusch, Gray og Soderbergh, i år sto europeiske gjengangere for tur, som nevnte Ceylan, Dardenne-brødrene, Loach, Leigh, Assayas og Zvyagintsev.
Når bare én asiatisk film var med, Still the Water (den svakeste i programmet), kan man spørre seg om festivalen har jobbet godt nok. Og når det gjelder kvinnene er tingenes tilstand som før. Alice Rohrwachers The Wonders vant festivalens Grand Prix, og var en av mine store filmopplevelser i Cannes. Rohrwachter hadde for så vidt varslet om at hun var på vei mot noe stort med Corpo Celeste som hun debuterte med i Cannes i 2011. Denne gangen treffer hun blink med en ambisiøs og original miks av oppveksthistorie og kammerspill, effektivt fargelagt med en eksotisk regional realisme fra Nord-Italia. Men dessverre: fortsatt er årets juryleder Jane Campion eneste kvinnen som har vunnet Gullpalmen.
Med norske øyne var det i utgangspunktet lite å glede seg over. Men Halvar Witzøe fikk fortjent hederlig omtale for kortfilmen Ja, vi elsker, og deltakelsen kan bety mye for hans videre karriere. Om Cannesledelsen tar deg inn i varmen, betyr det at de følger deg videre. Det var slik det startet for Jens Lien: først ble kortfilmene Naturlige briller og Døren som ikke smakk tatt ut til Cannes, og regissøren ble overbevist om at han gjorde noe riktig (det var det ikke alle her hjemme som syntes, når sant skal sies). Han gikk videre, rent kunstnerisk, i samme retningen og kom opp med langfilmen Den brysomme mannen, som kom med i Cannes og ble en internasjonal festivalsuksess.
Den største positive overraskelsen for min del var Lisa Lovens strålende innsats i Ruben Östlunds Turist som deltok i sideprogrammet Un Certain Regard. Ikke siden Maria Bonnevie har en norsk skuespiller utviklet seg så markant ved å bevege seg utenfor den norske filmandedammen. Det er fascinerende å se hvor mange kvaliteter Östlund får ut av de to nordmennene i filmen, Loven og Kristoffer Hivju, og filmen ville utvilsomt vært en dark horse i oppløpet om den hadde deltatt i hovedkonkurransen. Turist blir garantert et internasjonalt gjennombrudd for Loven.
Cannesfestivalens kosmopolitiske programfilosofi går på tvers av nasjonale grenser, noe den voksende internasjonale samproduksjonen har bidratt til. Det er ikke lenger enkelt å avgrense nasjonal identitet på film, men det betyr ikke at nasjonale følelser ikke vekkes til live når filmer konkurrerer og tematikk berører spesielle kapitler i nasjoners historie. Åpningsfilmen Grace of Monaco var en fransk-amerikansk produksjon som tidlig ble splittet i to versjoner nettopp fordi franskmennene og amerikanerne ser forskjellig på dette spesielle kapitlet i fransk-monegaskisk historie. Men for å nå ut, rent kommersielt, foregår filmen på engelsk, med en Hollywoodstjerne, noe den har til felles med en rekke franske filmer på festivalen (Clouds of Sils Maria, The Search).
Det engelske språket gjør en film mer omsettelig på det internasjonale markedet, og dette har for eksempel de offensive danskene utforsket en stund allerede. Salvation er noe så freidig som en dansk western (!) som er spilt inn i Sør-Afrika, men der filmskaper Kristian Levring har gjenskapt ikoniske landemerker fra Den amerikanske vesten digitalt. Et eller annet sted snur John Ford seg i graven, men Mads Mikkelsens værbitte og lidende ansikt virker som skapt for det mytiske ville vesten.
Salvation er en tradisjonell western, influert av Walter Hill og Sergio Leone, og det eneste revolusjonerende er de danske innslagene. Festivalens andre westernfilm, The Homesman av Tommy Lee Jones, er også tradisjonell i utformingen, men har subversive innslag. Lee Jones mener selv at filmen berører amerikansk imperialisme, om hvordan næringsinteresser kjøpte opp Midtvesten på slutten av 1800-tallet og fordrev indianere og småbønder. Det finnes få gode menn i filmen, de er noen ufølsomme, feige bøller og det er kvinner og barn som betaler prisen for deres dårskap. Slik er det blitt: mens danskene lager tradisjonelle westernfilmer for det amerikanske markedet, lager amerikanerne westernfilm etter europeernes smak. The Homesman er nemlig coprodusert av Luc Bessons selskap Europacorp, og ville ikke sett dagens lys uten europeiske penger.
Les mer om hvilke av filmene som har fått norsk distribusjon.
En kortere versjon av kommentaren er tidligere publisert i Aftenposten.
Cannes er det nærmeste vi kommer et vindu til det ypperste innen verdensfilmen. Det er ikke alltid festivalen gjør seg fortjent til denne opphøyde posisjonen, men årets utgave var jevnt over god, med færre svake filmer i hovedkonkurransen enn på lenge. Bortsett fra den velmente The Search og nesten likegyldige The Captive, om henholdsvis russiske krigføring i Tsjetsjenia og overgrep mot barn i Canada, var hovedkonkurransen fylt opp av verdige kandidater, noen av dem sjangeroverskridende overraskelser, som fransk-kanadiske Mommy, argentinske Wild Tales og italienske The Wonders.
Regissør og manusforfatter av Mommy, den 25-årige Xavier Dolan, ble tildelt Juryprisen sammen med den 83-årige filmlegenden Jean-Luc Godard, som ga oss den hardeste nøtten på festivalen, Goodbye to language. Det var altså den yngste og den eldste som utfordret oss sterkest i valg av fortellerform og sjangerfrigjøring. Ellers var programmet preget av velprøvde fortellermåter, enten det var filmer som bygde spenning rundt nedtellingen til avgjørende, dramatiske hendelser (Foxcatcher, Maps to the stars, Jimmys hall, The Captive, ja, selv Dardennebrødrenes Two days, one night, ) eller tradisjonelle arthousefilmer som insisterte på å ta seg tid, til å la en større historie få vokse på siden av akselererende spenningsdramaturgi (Timbuktu, Leviathan, Wintersleep).
Gullpalmen gikk ikke overraskende til tyrkiske Wintersleep av Nuri Bilge Ceylan. Han er ingen nykommer i Cannes og tilhører eliteklassen av europeiske auteurer. Filmen innehar alle de kvalitetene vi kan forvente av et klassisk, storslagent filmverk. På nesten tre og en halv time var det festivalens lengste film som også i hovedsak består av samtaler, ubrutte rekker av dialog som har litterære kvaliteter og sjelden slipper til på film. Den krever mye, men vokser underveis og kan minne om et dramatisk maraton av Tsjekhov, Bergman eller Ibsen.
Vi møter hovedpersonen, en velstående jordeier, noen vinterdager i den karrige regionen Anatolia. Han er en tidligere skuespiller som vier seg til samtaler med sin søster og hustru, gjerne om fortiden, men ignorerer småsamfunnet rundt seg og de problemene det sliter med. Gradvis ser vi sprekkene i den kultiverte fasaden og dobbeltmoralen som preget hans forhold til nærmiljøet, noe kvinnene i hans liv for lengst har oppdaget.
Skuespillere og deres aldring var et tema blant flere av årets filmer. Festivalen åpnet og avsluttet med to ulike skuespillerportretter. Den første, Grace av Monaco, var en mislykket skildring av Grace Kellys overgang fra Hollywood til livet som fyrstinne, mens avslutningsfilmen, Olivier Assayas Clouds of Sils Maria, handler om en kvinne som etter 20 år vender tilbake til skuespilleryrket. Juliette Binoche hadde (igjen!) fortjent skuespillerprisen for sin strålende tolkning, men den fikk isteden Julianne Moore for Hollywoodsatiren Maps to the Stars av David Cronenberg. Her utleveres en kvinnelig Hollywoodstjernes middelalder ganske brutalt, der filmens undertema om incest forsterker det klaustrofobiske og navlebeskuende ved filmkolonien.
I likhet med Cronenberg er Cannesfestivalen avhengig av Hollywoodstjerner for finansieringen, der det uttalte målet er at noe stjernestøv skal tilfalle smalere filmer. Derfor svinger fortsatt pendelen for mye mellom amerikansk og europeisk film i hovedkonkurransen, mens brorparten av øvrig verdensfilm er plassert i sideprogrammene. I fjor var hovedkonkurransen dominert av amerikanske regiprofiler som Coenbrødrene, Payne, Jarmusch, Gray og Soderbergh, i år sto europeiske gjengangere for tur, som nevnte Ceylan, Dardenne-brødrene, Loach, Leigh, Assayas og Zvyagintsev.
Når bare én asiatisk film var med, Still the Water (den svakeste i programmet), kan man spørre seg om festivalen har jobbet godt nok. Og når det gjelder kvinnene er tingenes tilstand som før. Alice Rohrwachers The Wonders vant festivalens Grand Prix, og var en av mine store filmopplevelser i Cannes. Rohrwachter hadde for så vidt varslet om at hun var på vei mot noe stort med Corpo Celeste som hun debuterte med i Cannes i 2011. Denne gangen treffer hun blink med en ambisiøs og original miks av oppveksthistorie og kammerspill, effektivt fargelagt med en eksotisk regional realisme fra Nord-Italia. Men dessverre: fortsatt er årets juryleder Jane Campion eneste kvinnen som har vunnet Gullpalmen.
Med norske øyne var det i utgangspunktet lite å glede seg over. Men Halvar Witzøe fikk fortjent hederlig omtale for kortfilmen Ja, vi elsker, og deltakelsen kan bety mye for hans videre karriere. Om Cannesledelsen tar deg inn i varmen, betyr det at de følger deg videre. Det var slik det startet for Jens Lien: først ble kortfilmene Naturlige briller og Døren som ikke smakk tatt ut til Cannes, og regissøren ble overbevist om at han gjorde noe riktig (det var det ikke alle her hjemme som syntes, når sant skal sies). Han gikk videre, rent kunstnerisk, i samme retningen og kom opp med langfilmen Den brysomme mannen, som kom med i Cannes og ble en internasjonal festivalsuksess.
Den største positive overraskelsen for min del var Lisa Lovens strålende innsats i Ruben Östlunds Turist som deltok i sideprogrammet Un Certain Regard. Ikke siden Maria Bonnevie har en norsk skuespiller utviklet seg så markant ved å bevege seg utenfor den norske filmandedammen. Det er fascinerende å se hvor mange kvaliteter Östlund får ut av de to nordmennene i filmen, Loven og Kristoffer Hivju, og filmen ville utvilsomt vært en dark horse i oppløpet om den hadde deltatt i hovedkonkurransen. Turist blir garantert et internasjonalt gjennombrudd for Loven.
Cannesfestivalens kosmopolitiske programfilosofi går på tvers av nasjonale grenser, noe den voksende internasjonale samproduksjonen har bidratt til. Det er ikke lenger enkelt å avgrense nasjonal identitet på film, men det betyr ikke at nasjonale følelser ikke vekkes til live når filmer konkurrerer og tematikk berører spesielle kapitler i nasjoners historie. Åpningsfilmen Grace of Monaco var en fransk-amerikansk produksjon som tidlig ble splittet i to versjoner nettopp fordi franskmennene og amerikanerne ser forskjellig på dette spesielle kapitlet i fransk-monegaskisk historie. Men for å nå ut, rent kommersielt, foregår filmen på engelsk, med en Hollywoodstjerne, noe den har til felles med en rekke franske filmer på festivalen (Clouds of Sils Maria, The Search).
Det engelske språket gjør en film mer omsettelig på det internasjonale markedet, og dette har for eksempel de offensive danskene utforsket en stund allerede. Salvation er noe så freidig som en dansk western (!) som er spilt inn i Sør-Afrika, men der filmskaper Kristian Levring har gjenskapt ikoniske landemerker fra Den amerikanske vesten digitalt. Et eller annet sted snur John Ford seg i graven, men Mads Mikkelsens værbitte og lidende ansikt virker som skapt for det mytiske ville vesten.
Salvation er en tradisjonell western, influert av Walter Hill og Sergio Leone, og det eneste revolusjonerende er de danske innslagene. Festivalens andre westernfilm, The Homesman av Tommy Lee Jones, er også tradisjonell i utformingen, men har subversive innslag. Lee Jones mener selv at filmen berører amerikansk imperialisme, om hvordan næringsinteresser kjøpte opp Midtvesten på slutten av 1800-tallet og fordrev indianere og småbønder. Det finnes få gode menn i filmen, de er noen ufølsomme, feige bøller og det er kvinner og barn som betaler prisen for deres dårskap. Slik er det blitt: mens danskene lager tradisjonelle westernfilmer for det amerikanske markedet, lager amerikanerne westernfilm etter europeernes smak. The Homesman er nemlig coprodusert av Luc Bessons selskap Europacorp, og ville ikke sett dagens lys uten europeiske penger.
Les mer om hvilke av filmene som har fått norsk distribusjon.
En kortere versjon av kommentaren er tidligere publisert i Aftenposten.
Legg igjen en kommentar