Jim Jarmusch forener vampyrmyten og rock’n roll i «Only Lovers Left Alive» mens Coenbrødrene gir oss en fengslende skildring av en selvopptatt visesanger i «Inside Llewyn Davis». De to mest originale filmene på kino akkurat nå er forbausende lavmælte til å handle om musikk.
Jim Jarmusch har rundet 60, men har fortsatt evnen til å overraske. Only Lovers Left Alive er den vampyrfilmen du ikke visste du ville se, for den likner ingen annen film på kino denne våren. De som håper på flekking av vampyrtenner og blodfest, vil kanskje bli skuffet. Men isteden får du filmhistoriens mest interessante og originale vampyrpar, Adam og Eva, spilt av Tom Hiddleston og Tilda Swinton. Etter hundrevis av år på vandring begynner de å kjede seg en smule, men de har samtidig utviklet en eklektisk nese for kunst og elsker hverandre dypt og inderlig. De er blitt noen snobber, det er vanskelig å unngå når du er dømt til evig liv, men særlig Eva har fortsatt evnen til å glede seg over de små ting. Adam har trukket seg mer tilbake, etter noen år som rockeartist med forkjærlighet for dronemusikk og en fetisjistisk holdning til gitarer. De bor hver for seg, i Tangier og Detroit, men når søsteren til Eva, en uregjerlig vampyr, ankommer Detroit og skaper problemer, søker de tilflukt i den mytiske byen på kysten av Marokko.
Dette er et såvidt dystopisk univers der det er knapphet på goder og vampyrene helst skaffer seg blod gjennom sikrede blodbanker. Adam kjøper det av et lokalt sykehus, Eva får det av sin gode venn som er ingen ringere enn forfatteren Christopher Marlowe som også er vampyr (og som også her, i en artig vri, presenteres som forfatteren som skrev Shakespeares verker).
Jim Jarmusch sine filmer er ikke for en hver smak. Jeg må bare innrømme at han er en av mine gamle helter, siden kultklassikere som Stranger than Paradise, Down by Law og Dead Man. Filmene hans drives sjelden fram av noe ”plot”, de inneholder isteden i sine beste øyeblikk unike stemninger og situasjoner man sjelden glemmer.
Her er mange motiver og fascinasjoner som er typisk for Jarmusch: slitne bydeler, rock’n roll-mytologi, instrumenter, sopp (!), romantiske og gotiske forfattere og kunstnere (Adam har en vegg med sine favorittpersoner som han har møtt gjennom årenes løp, fra Lord Byron til Buster Keaton og Joe Strummer).
)
Det er to andre sentrale karakterer i denne filmen, og det er Detroit og Tangier. De to byene gjenspeiler vampyrenes (og Jarmusch’) fascinasjon for vakre forfallsprosesser og den utrolige kulturhistorien som knyttes til stedene. Jeg har lenge ventet på at en filmskaper skulle bruke forfallet rundt Detroit i en film, og Jarmusch tar Adam og Eva til en av de kjente spøkelsesbygningene som en gang rommet kino og teater. De to vampyrene beklager hva menneskene (eller ”zombiene” som de kaller oss) har gjort med den legendariske musikkbyen, men Eva spår at den vil vende tilbake til fordums storhet. Tangier kler Jarmusch sin rocka tristesse og jeg har knapt sett byen vakrere på film. Avslutningssekvensene fra Tangier trappes opp blant annet gjennom et sterk erotisk ladet sangnummer av den libanesiske musikkartisten Yasmine Hamdam som for et øyeblikk stjeler hele filmen.
Men framfor alt er dette Tilda Swintons film. Jeg har ikke sett henne så sjenerøs og nesten moderlig i en rolle før, der det androgyne og kjølige utfylles av en varmere feminitet. Det kler henne godt. Hun spiller den åpne og modige, mens Hiddleston (Avengers, Thor) fortolker en einstøing som trenger henne som bindeledd til verden utenfor. Det er både noe vakkert og tragisk over disse to nattevandrerne som ofte minner mer om falmede, glamorøse rockestjerner på jakt etter dop og erkjennelse, enn vampyrer som tørster etter blod.
)
Det finnes snart ikke det sekstitalls-ikon som ikke er filmatisert og mange trodde at denne nye filmen av Ethan og Joel Coen skulle handle om Bob Dylan (hvis rollefigur dukker opp i en scene). Men da kjenner de ikke sin Coen-filmografi: er det noe brødrene ikke er interessert i, så er det amerikanske suksesshistorier. De har gitt oss noen av filmhistoriens uforglemmelige underdogs og har alltid anstrengt seg for at vi ikke skal synes synd på dem. Llewyn Davis er kanskje en av deres mest usympatiske rollefigurer. Når en av de som ikke liker ham, en aldrende jazzmusiker, truer ham med en voodoo-forbannelse, bryr verken Llewyn eller vi oss noe særlig om det: det kan neppe overgå den forbannelsen som allerede ser ut til å hvile over ham.
Llewyn er løselig basert på visesanger-legenden Dave van Ronk som var kjent som ”visekongen” i Greenwich Village. Han var en av Bob Dylans første forbilder, men slo aldri gjennom utenfor visemiljøet. Som person er imidlertid Llewyn ren fiksjon og æreskjelles av sin eks-kjæreste, spilt av Carey Mulligan, for å være ”King Midas idiot brother”.
Llewyns problem er ikke at han mangler talent. Han kan synge og spille vakkert, som i åpningsscenen filmen starter og avslutter med (der Oscar Isaac i hovedrollen spiller og synger hele sangen selv). Det folk ikke kan utstå er at han selv tror han er et geni og derfor ikke behøver å følge alminnelige spilleregler.
I løpet av filmen lar Coenbrødrene han få svi kraftig for denne synden. Og så straffes han for noe man sjelden straffes for på film, men som er avgjørende for en hver artist: han er ”bare” god. I motsetning til mange av de andre artistene vi møter på, som har mindre talent, har ikke Llewyn en utstråling og formidlingsevne som treffer utover menigheten på viseklubben. Han er for selvtilfreds på en småskuffet og halvgretten måte. Som impresarioen Bud Grossmann formulerer det når Llewyn spiller på audition for ham: ”I don’t see a lot of money here” (strålende spilt av Murray Abraham og åpenbart basert på Dylans legendariske manager med samme etternavn).
)
Det er T Bone Burnett som har hatt overoppsynet med musikken og han gjør det med like stor integritet som i Coenbrødrenes O Brother Where Art Thou (og den tv-aktuelle HBO-serien True Detective). Dette er en av få filmer der skuespillerne ikke bare framstår som kompetente musikere, men der musikkinnslagene løfter filmen. Isaac er mer enn god, han synger og spiller med sjel. Når Llewyn oppsøker sin far mot slutten og synger for ham, stilner den kølsvarte gapskratten som alltid lurer i bakgrunnen i Coenbrødrenes filmer, og for et øyeblikk oppleves det å være ”inne i” Llewyn Davis som noe forsonende.
Coenbrødrenes gjør det ikke enkelt for seg: det er en like stor utfordring for Isaac å selge seg inn som troverdig overfor oss som det er for Llewyn å få ny platekontrakt. Hvordan spille et reservert, selverklært geni, og samtidig holde på vår interesse?
Isaac gjennomfører kunststykket ved å ikke rikke seg en tomme fra Llewyns nærsynte pessimisme; nederlagene gjør ham bare enda mer overbevist om at han har rett. Den eneste Llewyn ser ut til å bry seg om er katten Ulysses, som både binder plotet sammen og har de egenskapene som kjennetegner ham selv: han kan ikke binde seg til noen, aller minst til de som bryr seg om ham. Innsiden av Llewyn Davis er ikke akkurat forlokkende. Men fra utsiden er han en sann svir.
Kjetil Lismoen er redaktør i RUSHPRINT.
Disse to omtalene har også stått på trykk i Aftenposten.
Jim Jarmusch forener vampyrmyten og rock’n roll i «Only Lovers Left Alive» mens Coenbrødrene gir oss en fengslende skildring av en selvopptatt visesanger i «Inside Llewyn Davis». De to mest originale filmene på kino akkurat nå er forbausende lavmælte til å handle om musikk.
Jim Jarmusch har rundet 60, men har fortsatt evnen til å overraske. Only Lovers Left Alive er den vampyrfilmen du ikke visste du ville se, for den likner ingen annen film på kino denne våren. De som håper på flekking av vampyrtenner og blodfest, vil kanskje bli skuffet. Men isteden får du filmhistoriens mest interessante og originale vampyrpar, Adam og Eva, spilt av Tom Hiddleston og Tilda Swinton. Etter hundrevis av år på vandring begynner de å kjede seg en smule, men de har samtidig utviklet en eklektisk nese for kunst og elsker hverandre dypt og inderlig. De er blitt noen snobber, det er vanskelig å unngå når du er dømt til evig liv, men særlig Eva har fortsatt evnen til å glede seg over de små ting. Adam har trukket seg mer tilbake, etter noen år som rockeartist med forkjærlighet for dronemusikk og en fetisjistisk holdning til gitarer. De bor hver for seg, i Tangier og Detroit, men når søsteren til Eva, en uregjerlig vampyr, ankommer Detroit og skaper problemer, søker de tilflukt i den mytiske byen på kysten av Marokko.
Dette er et såvidt dystopisk univers der det er knapphet på goder og vampyrene helst skaffer seg blod gjennom sikrede blodbanker. Adam kjøper det av et lokalt sykehus, Eva får det av sin gode venn som er ingen ringere enn forfatteren Christopher Marlowe som også er vampyr (og som også her, i en artig vri, presenteres som forfatteren som skrev Shakespeares verker).
Jim Jarmusch sine filmer er ikke for en hver smak. Jeg må bare innrømme at han er en av mine gamle helter, siden kultklassikere som Stranger than Paradise, Down by Law og Dead Man. Filmene hans drives sjelden fram av noe ”plot”, de inneholder isteden i sine beste øyeblikk unike stemninger og situasjoner man sjelden glemmer.
Her er mange motiver og fascinasjoner som er typisk for Jarmusch: slitne bydeler, rock’n roll-mytologi, instrumenter, sopp (!), romantiske og gotiske forfattere og kunstnere (Adam har en vegg med sine favorittpersoner som han har møtt gjennom årenes løp, fra Lord Byron til Buster Keaton og Joe Strummer).
)
Det er to andre sentrale karakterer i denne filmen, og det er Detroit og Tangier. De to byene gjenspeiler vampyrenes (og Jarmusch’) fascinasjon for vakre forfallsprosesser og den utrolige kulturhistorien som knyttes til stedene. Jeg har lenge ventet på at en filmskaper skulle bruke forfallet rundt Detroit i en film, og Jarmusch tar Adam og Eva til en av de kjente spøkelsesbygningene som en gang rommet kino og teater. De to vampyrene beklager hva menneskene (eller ”zombiene” som de kaller oss) har gjort med den legendariske musikkbyen, men Eva spår at den vil vende tilbake til fordums storhet. Tangier kler Jarmusch sin rocka tristesse og jeg har knapt sett byen vakrere på film. Avslutningssekvensene fra Tangier trappes opp blant annet gjennom et sterk erotisk ladet sangnummer av den libanesiske musikkartisten Yasmine Hamdam som for et øyeblikk stjeler hele filmen.
Men framfor alt er dette Tilda Swintons film. Jeg har ikke sett henne så sjenerøs og nesten moderlig i en rolle før, der det androgyne og kjølige utfylles av en varmere feminitet. Det kler henne godt. Hun spiller den åpne og modige, mens Hiddleston (Avengers, Thor) fortolker en einstøing som trenger henne som bindeledd til verden utenfor. Det er både noe vakkert og tragisk over disse to nattevandrerne som ofte minner mer om falmede, glamorøse rockestjerner på jakt etter dop og erkjennelse, enn vampyrer som tørster etter blod.
)
Det finnes snart ikke det sekstitalls-ikon som ikke er filmatisert og mange trodde at denne nye filmen av Ethan og Joel Coen skulle handle om Bob Dylan (hvis rollefigur dukker opp i en scene). Men da kjenner de ikke sin Coen-filmografi: er det noe brødrene ikke er interessert i, så er det amerikanske suksesshistorier. De har gitt oss noen av filmhistoriens uforglemmelige underdogs og har alltid anstrengt seg for at vi ikke skal synes synd på dem. Llewyn Davis er kanskje en av deres mest usympatiske rollefigurer. Når en av de som ikke liker ham, en aldrende jazzmusiker, truer ham med en voodoo-forbannelse, bryr verken Llewyn eller vi oss noe særlig om det: det kan neppe overgå den forbannelsen som allerede ser ut til å hvile over ham.
Llewyn er løselig basert på visesanger-legenden Dave van Ronk som var kjent som ”visekongen” i Greenwich Village. Han var en av Bob Dylans første forbilder, men slo aldri gjennom utenfor visemiljøet. Som person er imidlertid Llewyn ren fiksjon og æreskjelles av sin eks-kjæreste, spilt av Carey Mulligan, for å være ”King Midas idiot brother”.
Llewyns problem er ikke at han mangler talent. Han kan synge og spille vakkert, som i åpningsscenen filmen starter og avslutter med (der Oscar Isaac i hovedrollen spiller og synger hele sangen selv). Det folk ikke kan utstå er at han selv tror han er et geni og derfor ikke behøver å følge alminnelige spilleregler.
I løpet av filmen lar Coenbrødrene han få svi kraftig for denne synden. Og så straffes han for noe man sjelden straffes for på film, men som er avgjørende for en hver artist: han er ”bare” god. I motsetning til mange av de andre artistene vi møter på, som har mindre talent, har ikke Llewyn en utstråling og formidlingsevne som treffer utover menigheten på viseklubben. Han er for selvtilfreds på en småskuffet og halvgretten måte. Som impresarioen Bud Grossmann formulerer det når Llewyn spiller på audition for ham: ”I don’t see a lot of money here” (strålende spilt av Murray Abraham og åpenbart basert på Dylans legendariske manager med samme etternavn).
)
Det er T Bone Burnett som har hatt overoppsynet med musikken og han gjør det med like stor integritet som i Coenbrødrenes O Brother Where Art Thou (og den tv-aktuelle HBO-serien True Detective). Dette er en av få filmer der skuespillerne ikke bare framstår som kompetente musikere, men der musikkinnslagene løfter filmen. Isaac er mer enn god, han synger og spiller med sjel. Når Llewyn oppsøker sin far mot slutten og synger for ham, stilner den kølsvarte gapskratten som alltid lurer i bakgrunnen i Coenbrødrenes filmer, og for et øyeblikk oppleves det å være ”inne i” Llewyn Davis som noe forsonende.
Coenbrødrenes gjør det ikke enkelt for seg: det er en like stor utfordring for Isaac å selge seg inn som troverdig overfor oss som det er for Llewyn å få ny platekontrakt. Hvordan spille et reservert, selverklært geni, og samtidig holde på vår interesse?
Isaac gjennomfører kunststykket ved å ikke rikke seg en tomme fra Llewyns nærsynte pessimisme; nederlagene gjør ham bare enda mer overbevist om at han har rett. Den eneste Llewyn ser ut til å bry seg om er katten Ulysses, som både binder plotet sammen og har de egenskapene som kjennetegner ham selv: han kan ikke binde seg til noen, aller minst til de som bryr seg om ham. Innsiden av Llewyn Davis er ikke akkurat forlokkende. Men fra utsiden er han en sann svir.
Kjetil Lismoen er redaktør i RUSHPRINT.
Disse to omtalene har også stått på trykk i Aftenposten.
Legg igjen en kommentar