Den markante tendensen fra kinohøsten med biografiske filmer ser ut til å fortsette med uforminsket styrke fram mot Oscar-utdelingen i februar og utover våren. Etter filmer om Steve Jobs, Linda Lovelace, Liberace, Lady Diana, Julian Assange, Hanna Arendt og Mandela, følger Oscarfavorittene 12 years a slave og The Wolf of Wall Street, samt filmen om Lech Walesa, Yves saint Laurent og Grace Kelly (for å nevne de mest kjente som har norsk kinodistribusjon).

Selv om disse biopics framkaller til dels sterke reaksjoner på grunn av den friheten filmskaperne nødvendigvis tar seg, når de skal presse essensen av et livsløp inn i kinofilmens rammer, så synes ikke appetitten på slike historier hos publikum å avta. For Hollywood er de en gullgruve: Siden år 2000 har godt over halvparten av Oscarvinnerne i kategorien beste mannlige og kvinnelige skuespiller vært biografiske filmer.

Så stor betydning har biopics fått for Oscar-racet at det blant konkurrentene er laget drittpakker der det sås tvil om de historiske skikkelsenes troverdighet. Dette ble for alvor avdekket da nobelprisvinner Joe Nash, hovedfiguren i A Beautiful Mind,  gjennom ryktespredning ble beskyldt for antisemittisme.

Den tvilen og ambivalensen publikum nærer i forhold til sannhetsverdien av disse filmene, er noe som utnyttes til fulle i Oscar-kampanjene. Den mest omstridte kandidaten akkurat nå er The Wolf of Wall Street, Martin Scorseses filmversjon av selvbiografien til finanshaien Jordan Belfort. Det er tredje gangen Leonardo DiCaprio sikter mot en Oscar med en kontroversiell historisk skikkelse, etter de iherdige forsøkene med Howard Hughes og Edgar J. Hoover. Det som taler mot hans første Oscar denne gangen, er beskyldningene om at han og Scorsese lar de hedonistiske finanshaiene ha det litt for gøy i filmen. Etter finanskrisen er ikke det politiske klimaet spesielt tilgivende overfor disse forhatte akrobatene.

Ikonet Mandela

Det er ikke så lenge siden den biografiske filmen var en langt mindre utskjelt sjanger, en slags historietime som sjelden beveget seg inn i rollefigurenes intimsfære. Jeg husker at vi på ungdomsskolen ble utkommandert for å se Richard Attenboroughs film om Mahatma Gandhi, og så senere på videregående, Cry Freedom, av samme regissøren om anti-apartheid aktivisten Steve Biko. Filmene var gjennomsyret av noble intensjoner og en nesten lammende respektfullhet, men de var bedre enn vanlig skolefjernsyn. Senere skulle jeg få bekreftet mine mistanker da jeg leste kritiker Pauline Kaels anmeldelse av Cry Freedom (”Cry Boredom”) og lærte at selv Gandhi, den mest selvoppofrende av alle mine helter, hadde skjelletter i skapet.

Mandela – veien til frihet gav meg noe av den samme følelsen av å se på skolefjernsyn. Den er vellaget og viser den samme overdrevne respekten som skaper distanse til hovedpersonen. Det mest interessante ved filmen er at den er forbausende gammeldags i sin tilnærming til sjangeren, og kunne vært laget for 40 år siden (om vi ser bort fra at Hollywood den gangen neppe ville våget å lage en film om ham). Her er Mandelas selvbiografi pakket inn i alle de biopic-klisjeene vi kjenner fra Attenboroughs filmer, der det komplekse mennesket Mandela ofres til fordel for det mytiske og ikoniske bildet av frigjøringshelten og landsfaderen.

Sjanger i fritt fall

Filmen om Mandela tilhører en utdøende art blant dagens biografiske filmer. Faktum er at sjangeren de siste årene har vært i fritt fall. Ikke en gang Steven Spielberg vil kalle sin film om Lincoln for en biopic, men omtaler den som ett av flere mulige portretter av en avgjørende fase i presidentens liv. Kanskje kulminerte sjangerens sammenbrudd med I’m not there, Todd Haynes film om Bob Dylan fra 2008, der filmskaperen på originalt vis erkjenner det håpløse i å forsøke å yte et levd liv full rettferdighet på film. Tittelen henspiller på kameleonen Dylan; når du først tror du «har» ham, så forsvinner han.

Derfor lot Haynes like godt en kvinnelig skuespiller spille én side av ham, slik Cate Blanchett gjør, og en afroamerikansk guttunge fortolke Dylans hobotilværelse som tenåring, når denne fortiden var noe Dylan selv jugde på seg da han inntok visesangmiljøet i Greenwich Village på 1960-tallet.

”High definition biopic” kaller kritiker Phil Hodd denne nye biografiske bastarden, der filmskaperne tar seg store friheter for å fange opp essensen av et liv, snarere enn å oppsummere det. Mens den tradisjonelle biopic plasserte personen i kontekst, og var forsiktig med å dikte videre på hva han eller hun tenker og føler, skjærer den nye sjangeren inn til beinet av privatsfæren og gir oss en følelse av ”her og nå”.

Du skal ikke bare sitte ringside til historien, du skal inn i hodet på de som skapte historien. I filmer som Lincoln, Hannah Arendt, 12 years a slave og The Wolf of Wall street fungerer dette utmerket. Og i den danske filmen Hvidsten Gruppen, om den danske motstandsgruppen, er det en klar tanke bak å gi oss en så sterk følelse av å være tilstede i nåtid: Hva ville du gjort om landet ditt ble okkupert i dag, er filmskapernes utfordring til oss.

Etterpåklok dramaturgi

Det virker som jo nærmere vår tid filmskaperne kommer, desto større problemer får de med å finne fokus. Jobs og The Fifth Estate er gode eksempler på slike forspilte sjanser til å si noe om visjonære og kontroversielle samfunnsaktører som Steve Jobs og Julian Assange. Når du kjemper med et parallellt, medieskapt bilde, og noen ganger det bildet hovedpersonen holder opp selv (når han, som i Assanges tilfelle, fortsatt er i live og virksom) blir utfordringen å finne grep som kan gjenspeile denne kompleksiteten. I filmen om Assange ser vi helt mot slutten at rollefiguren sår tvil om filmens troverdighet. Det er én måte å gjøre det på, men det var neppe intensjonen til filmskaperne at det vi har sett fram til da, nesten gir Assange rett.

Jobs er også en intetsigende film, om en av vår tids teknologiske giganter, som skriker etter en filmskaper av større format. Isteden er det den forhatte finanshaien i The Wolf of Wall Street som får mesteren Martin Scorsese til å løfte livet hans til et gresk drama mange mener han ikke fortjener.

Det er fristende for filmskaperne å bli etterpåkloke i biografiske filmer og la et liv gå opp som i en enkel kabal. Klassisk Hollywood-dramaturgi inviterer til det. I både Jobs og Diana tyr filmskaperne til lettvinte forvarsler: Den unge Jobs får en framtidsvisjon, eller sitt kall, under en syretripp i ødemarka; Lady Di får et like mystisk forvarsel rett før hun drar ut på den fatale bilturen. Historien skrives om når filmskaperne blir så ivrige. Det skjer i filmen om rettsprosessen mot Allen Ginsberg og hans mest kjente dikt, Howl (publisert i 1956) med James Franco i hovedrollen. Under rettssaken, når Ginsbergs advokat leverer en råflott tale om ytringsfriheten, svøpt inn av svulstige strykere, framstår det som selve kampropet for sekstiåttergenerasjonens stormløp mot barrikadene et tiår senere. Men ikke en gang Ginsberg opplevde rettssaken på den måten.

Hyper-intimitet

I utgangspunktet følger filmen om Lady Diana Spencer de siste årenes oppskrift på en Oscar-seier: En respektert europeisk regissør hyres for å lage film om et britisk, kongelig ikon, med en ærgjerrig amerikansk stjerneskuespiller i hovedrollen. Hvorfor det gikk så galt, har flere årsaker, blant annet at manuset ikke gir Naomi Watts en inngang til rollefiguren. Filmskaperne klandrer som forventet paparazziene for Dianas død, men viser ingen interesse for hennes komplekse forhold til det britiske folk og hvordan britiske medier på en problematisk måte formet denne relasjonen. Filmskaperne går så tett på som du kan komme, men befinner seg likevel langt unna målet. Det er ikke bare Diana som er ensom i filmen, vi som kinopublikum sitter igjen like forsmådde.

Etter hyper-intimiteten i filmer som Diana, kan det være godt å vende tilbake til en gammeldags biopic som Walesa – the man of hope, en film om den polske frihetshelten Lech Walesa som er respektfull, men samtidig åpen overfor de paradoksene som drev ham. Regissøren Andrzej Wajda var mannen som ga oss de to historisk viktige portrettene av fundamentet for motstandsbevegelsen Solidaritet i Marmormannen og Jernmannen. Sammen med disse to filmene utgjør Walesa en trilogi der Robert Wieckiewicz i hovedrollen får fram den sammensatte personligheten Walesa. Der filmskaperne i Mandela aldri våger å dra landsfaderen ned av pidestallen for å se nærmere på ham, er det først og fremst menneskeligheten ved Walesa-skikkelsen som her trer fram. Den tradisjonelle biografiske filmen var ikke død likevel.

Denne teksten er tidligere publisert i papirutgaven av Aftenposten