Den nye regjeringens kutt i filmstøtten på over 36 millioner var en sterk åpning. Ikke siden Krf-minister Bjartveit kuttet en tredjedel av filmbudsjettet i 1989 har norsk film opplevd et liknende backlash. Etter en rekke år som de rødgrønnes hjertebarn og en i europeisk sammenheng svært høy markedsandel, sitter filmbransjen forvirret tilbake. Ingenting i valgkampen varslet dem om dette.

Men kuttet er ikke så mystisk: De blåblå gjorde det fordi de kunne. Fordi filmproduksjon er en prosjektbasert virksomhet er det ingen faste stillinger som forsvinner, bare frilansere som i en periode blir uten arbeid. Det er nettopp slike formål det er fristende å kutte i når noen må betale for det samlede kuttet til kultursektoren.

Både kulturminister Thorhild Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås har begrunnet kuttet med at de ønsker å fokusere mer på kvalitet og mindre på kvantitet. Men det finnes selvsagt ikke noe vagere begrep enn kvalitet (bortsett fra bærekraftig, kanskje?) og her mistenker jeg at de griper til det for å kjøpe seg tid til å sette seg inn i filmfeltet. Men hvor smart er det å foreta inngrep på pasienten før man kjenner diagnosen?

De blåblå er ikke de første politikerne som tror de kan vedta kvalitet framfor kvantitet. Stalin befalte helt enkelt at Sovjetstaten bare skulle lage de filmene som var vellykket. Jeg tror de blåblå ganske fort vil lære at det ikke er så enkelt. For at noen filmer skal gå riktig bra, må noen gå dårlig, det er kanskje den eneste loven som finnes innen filmproduksjon.

Om de blåblå mener alvor med å ville styre innholdet i norsk film, inviterer de til en stor diskusjon jeg trodde var fremmed for de borgerlige. Jeg kan ikke huske sist gang det ble foretatt et kutt i et kunst- eller kulturuttrykk i Norge fordi myndighetene ikke er fornøyd med kvaliteten. Er det virkelig politikernes oppgave å vurdere innholdet i norsk kunst og kultur?

God høyrepolitikk er det neppe, og det kan virke som de blåblå med dette vil følge i fotsporene til de rødgrønne som har satt rekord i å detaljstyre filmen. Den avtroppende direktøren i Norsk filminstitutt, Nina Refseth, har i Rushprint uttrykt bekymring for en voksende detaljstyring og for mange ordninger innen filmfeltet. Hvis man øremerker alt, så begrenser man mulighetene til å satse på det mest spennende prosjektet, sier hun. Noen har fortsatt Signatur K friskt i minne, en ordning som var ment å fremme kvinnelige regissører, men som endte som en byråkratisk farse. De blåblå, som har vært opptatt av avstand mellom departement og kulturliv, burde se nærmere på hvor nidkjært kulturdepartementet detaljstyrer NFI. I Danmark opererer filminstituttet langt mer selvstendig, og nyter godt av en armlengdes avstand.

Den nye statssekretæren Åmås har fått en mer framskutt rolle enn han kanskje hadde regnet med, noe jeg tror i hovedsak skyldes at kulturministeren så langt har vært vag og seremoniell. Som bidragsyter i Aftenposten har jeg hatt gleden av å ha statssekretær Åmås som redaktør. I denne perioden merket jeg en irritasjon fra hans side over det norske filmmiljøet, som han opplevde som lukket. Åmås har vært kjent for sin imponerende kontaktflate i kulturlivet, men norsk film var fortsatt en kode han ikke greide å knekke. Når jeg traff ham på premierefester, satt den ellers så profilerte redaktøren ofte for seg selv.

Jeg tror filmbransjen vet hvem han er nå. Og det er de som fortsatt håper det ligger en insentivordning for utenlandske filmproduksjoner rundt neste sving, som kan kompensere for kuttet, nå som regjeringen skal meisle ut en ny filmpolitikk. Så kanskje greier Åmås å knekke filmkoden likevel, godt hjulpet av en evaluering av virkemiddelapparatet og NFIs rolle.

Men kjære kulturminister og statssekretær, overlat til publikum og kritikerne å bedømme kvaliteten på filmene.

En noe kortere versjon av denne kommentaren sto på trykk i Aftenposten.