Det er i Cannes verdenspressen tradisjonelt har fått sommerens første ”sex-sjokk” på kino. Men i år var det ikke Lars von Trier som rystet oss i kinosetene. I den franske filmen Blå er den varmeste fargen skildres eksplisitt sex mellom to unge kvinner så inngående, og noen vil si så utmattende, at selv frilynte libertinere tok seg selv i å lure på, etter en over 10 minutter lang ubønnhørlig sexscene, om det kanskje ikke var nok nå. Andre reagerte sterkere: New York Times sin filmkritiker Manohla Dargis mente regissøren Abdellatif Kechiche’s projiserte sitt mannlige blikk på kvinnenes kropper på en fordomsfull måte; Julie Maroh, som skrev tegneserie-romanen filmen er basert på og selv er lesbisk, stilte spørsmålstegn ved om filmens skildring av lesbisk sex var troverdig. Og slik har debatten om filmen fortsatt etter at den vant Gullpalmen i Cannes og nærmer seg norsk premiere denne uken.

I min tid som filmskribent har jeg aldri opplevd noe som splitter kritikerne og framkaller så sterke reaksjoner som sex. Det er ingenting som er så personlig og subjektivt som den såkalte bluferdighetsfølelsen. Å bli seksuelt berørt – eller enda verre: opphisset – er noe som tar oss ut av komfortsonen når vi ser film. Heller ikke vi kritikere liker å bli gjort oppmerksom på vår rolle som kikkere, særlig ikke når vi blir usikre på hva slags film det er vi ser: er det en spekulativ film eller en kunstnerisk høyverdig film – eller, måtte gud forby, begge deler?

Sensur framtvinger kyskhet

Jeg tror de fleste vil anerkjenne de kunstneriske kvalitetene i Blå er den varmeste fargen. Nøyaktig hvem som ser på de nakne kroppene i sexscenene og hvordan, kan diskuteres, og det gjør filmen bare enda mer interessant. Jeg tror grunnen til at filmen vekker oppsikt ikke bare skyldes den åpne skildringen av ”lesbisk sex”, men fordi den viljen til å utforske seksualitet på film som den representerer, er noe vi ser stadig sjeldnere. Innen mainstreamfilmen har direkte skildringer av sex forsvunnet.

I et intervju med danske Politiken skylder filmhistorikeren Jody Pennington på Hollywoods overdrevne fokus på tenåringene og engstelsen for å støte målgrupper fra seg. ”Seksuelt orientert nakenhet” medfører vanligvis 17-årsgrense på filmer i USA, og det er bad for business. Derfor anstrenger de fleste produsenter seg for å unngå denne sensuren, for å nå så mange som mulig.

Et godt eksempel er den nye fiksjonsfilmen om pornostjernen Linda Lovelace som ble notorisk kjent for sin hovedrolle i Deep Throat (og som er månedens film på Cinemateket). For å slippe for sterk sensur ”sjokkerer” Lovelace først og fremst med sin kyskhet og fraværet av eksplisitte sex-scener.

Slik Hollywood manøvrerte seg rundt sensuren i tidligere tider, har filmskaperne begynt å innlemme sex på andre måter. I likhet med populærkulturen for øvrig er dagens Hollywoodfilm full av sex-referanser – men de er formidlet på en mer subtil måte. I en tid der markeder utenfor USA, særlig det kinesiske, er blitt viktigere for Hollywood, har studioene blitt svært opptatt av å tilpasse seg lokal sensur. Hva kinesisk ungdom får lov til å se av sine sensurmyndigheter er iferd med å bli avgjørende for hva vi får se.

Provokatørene er trette

Men dette forklarer ikke utviklingen alene, det gjør heller ikke den nypuritanismen i det amerikanske samfunnet som har vokst fram i skyggen av den seksuelle revolusjonen som Lovelace var med på å fremme. Selv blant de filmskaperne som har forsøkt å bryte seksualitetens grenser på film kan man merke en viss tretthet. ”Sexsjokk” gir gode overskrifter i mediene, særlig om det følger med et videoklipp, men det er ingen som lenger oppsøker kinomørket for sex. Sex finnes i dag i alle varianter på internett og filmskaperne har havnet i en slags identitetskrise der de spør seg om sex er en så god sengekamerat med filmen som man trodde. Fungerer eksplisitt sex på filmens premisser, egentlig?

Paul Schrader, som nylig viste sin nyeste film, den erotiske thrilleren The Canyons, under filmfestivalen i Venezia, synes ikke det. ”Den delen av hjernen som responderer på eksplisitte bilder tilhører en annen del av hjernen enn den som responderer på the long-form narrative”, sa han under en pressekonferanse. Schrader var blant rock’n roll-generasjonen som revolusjonerte Hollywood på 1970-tallet, med manus til filmer som Taxi Driver, der vold og sex ble skildret på en mer åpen og provokativ måte. Han mente lenge det var mulig å forene eksplisitt sex på film med en sterk kunstnerisk visjon.

I dag er han åpenbart av en annen oppfatning. Det virker som en evighet siden hans generasjon sin fremste filmkritiker, Pauline Kael, i 1972 erklærte at Siste tango i Paris ville endre vårt forhold til sex på film. ”Gjennombruddet for filmen har endelig kommet. Premieredatoen på Siste Tango i Paris vil bli stående som en milepæl i filmhistorien”, utbasunerte hun i The New Yorker og bekreftet at ingenting kan få en filmkritiker til å gå av skaftet, som nettopp sex.

Større dristighet i tv-serier

I den nye svensk-norske dokumentaren The Sarnos – a life in dirty movies (nylig vist på svensk og norsk fjernsyn) møter vi Joe Sarno, mannen som ble omtalt som sexploitation-filmens Ingmar Bergman. Helt fram til sin død i fjor drømte den amerikanske filmlegenden om å oppfylle det han mente var filmens erotiske potensial. Men Deep Throat, i samspill med den seksuelle revolusjonen og markedskreftene, skulle utradere fra mykporno-kinoene den utforskende erotiske filmen Sarno ville lage. Og da videoformatet, og senere internett dukket opp, ble han gående arbeidsløs, når han ikke forgjeves forsøkte å lure inn litt filmkunst i de pornofilmene han gjorde på oppdrag.

Hadde Sarno vært 40 år yngre, ville han i dag sannsynligvis havnet i den såkalte arthouse-ghettoen, der det hersker kunstnerisk dristighet og frihet til å vise filmen din gratis på internett. Kanskje hadde han søkt tilflukt i tv-industrien der framveksten av betal-tv kanaler som HBO har åpnet for større dristighet. Tv-dramaets nye gullalder har ført til en massiv hjerneflukt fra Hollywoodstudioene til tv-studioene, der vår tids visjonære forfattere og serieskapere har gjenvunnet friheten til å utforske seksualitet på film, enten gjennom mykporno-estetikken i Game of Thrones, den satiriske realismen i tv-serien Girls eller historiske portretter av den seskuelle revolusjonen som i den nye HBO-serien Masters of Sex.

Vil kvinnene redde filmsexen?

Noen setter sin lit til at Lars von Trier skal gjenforene stor filmkunst på kino med utfordrende sex i Nymphomaniac. Von Trier og hans selskap Zentropa sto i bresjen for initiativet Puzzy Power på 90-tallet der målet var å lage filmporno for kvinner. Ved hjelp av sexologer og pornoskuespillere skulle smakfull og intelligent filmsex omsettes som forretningsidé, men det ble ingen stor suksess. I Nymphomaniac følger vi en kvinnes erotiske liv, fra fødselen til hun fyller 50, men denne gangen skal ikke det kvinnelige kinopublikummet vinnes med porno. ”Sex er det minst interessante elementet ved denne historien”, har filmskaperens produsent Peter Aalbek Jensen uttalt, muligens for ikke å skremme vekk kvinnene.

Mest sannsynlig er det filmversjonen av boksuksessen 50 Shades of Grey som vil få størst betydning for hva som vil bli vist av sex på kino i tiden framover. Det er det uavhengige selskapet Focus Features, kjent for filmer som Brokeback Mountain, som produserer filmen som skal lokke den enorme kvinnelige leserskaren til kinoene. Om den blir en stor kommersiell suksess, forventes det at Hollywoodstudioene vil følge etter.

For det er tross alt hva som driver filmindustrien: det som går hjem hos publikum. Hollywood yter sjelden motstand overfor pressgrupper av ideologiske årsaker. Derfor ga filmkolonien etter under heksejakten på venstreradikale på 1950-tallet og logrer nå overfor kinesisk filmsensur. Men ingen kan være en så effektiv lobbyist i Washington som Hollywood når filmkolonien har fått ferten av nye markedsandeler. Så kanskje er det for tidlig å erklære sex på kino for død likevel.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint og kritiker i Aftenposten (der denne artikkelen har vært publisert i en litt annen versjon).