Den rødgrønne regjeringens satsing på kultur, og film i særdeleshet, har vært enestående i norsk historie. Som enkelte vittige tunger i filmbransjen har sagt det: Ikke siden den tyske okkupasjonen har noen villet noe så sterkt med filmen i Norge. Filmfeltet var daværende kulturminister Trond Giskes hjertebarn og han tenkte så offensivt at han ofte lå et hestehode foran rådgiverne sine.

Men i løpet av to regjeringsperioder har filmverdenen endret seg dramatisk. Filmindustriens tradisjonelle forretningsmodell er i fritt fall som følge av digitaliseringen. Mens kinoene taper terreng, og nye inntekter fra VOD er minimale, flyttes stadig flere norske filmproduksjoner til lavkostland. Samtidig kan ikke lokal filmbransje konkurrere på like vilkår med utlandet fordi vi mangler insentiver for det, og arbeidsplasser og fagkompetanse forsvinner.

Det er nå svakhetene ved de rødgrønnes filmpolitikk og dens uavklarte forhold til film som næring trer tydeligere fram. Etter hodebryet den nåværende ministeren fikk da ordningen med å finansiere film- og kinolivet gjennom en videoavgift kollapset, er det kanskje på tide å sjekke om kartet til ”Veiviseren for det norske filmløftet” fortsatt stemmer med terrenget.

Kan man utvikle seg videre som filmnasjon uten å legge til rette for langsiktig, kommersiell virksomhet? Film er både kunst og industri, og denne ”schizofrene” tilstanden må myndighetene forholde seg til. Kanskje ikke overraskende er det et borgerlig regjeringsalternativ som nå virker mest lydhør overfor denne tankegangen. Men om en eventuell ny regjering vil ta filmen på alvor, utover å innføre insentivordning og kanskje flytte midler til regionene, gjenstår å se.

Norsk film har lenge levd i en slags splendid isolation, beskyttet mot nedgangstidene der ute gjennom statsstøtten. Markedsandelen hjemme er det bare Danmark som kan matche i Europa, og det finnes en kulturpolitisk vilje til å balansere breddesatsingen med smalere filmer. Og internasjonalt er nysgjerrigheten for norske filmer og tv-serier større enn noen gang, som følge av den nordiske krimbølgen.

Men dette nordiske momentum ute vil ikke vare lenge, og spørsmålet er hva vi velger å gjøre med det. Skal vi gi utlendingene mer av det samme (les: krim) eller skal vi gi dem noe de ikke visste de ville ha? Skal vi satse enda sterkere på de internasjonale regiprofilene våre? Skal vi bli en del av det internasjonale kommersielle kretsløpet ved å innføre insentiver?

Norsk film trenger noen nye visjoner og en tydeligere kurs. I november inviterer Norsk filminstitutt og Produsentforeningen til det såkalte Spillefilmkonventet til et etterlengtet fokus på publikums rolle. Der er det lite på programmet som vitner om at filmindustrien befinner seg i sin mest kritiske fase noensinne, og fokuset er kun på kinoen og tv-kanalene. Det fikk en kollega til å formulere følgende: ”Det er ikke tv-kanalenes slots som betyr noe lenger, det er publikums slots. Skjønner de ikke det?”

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Denne kommentaren er også publisert i papirutgaven av Aftenposten.