Hvor ble 60-tallet i norsk film av?

Hvor ble 60-tallet i norsk film av?

En rekke nye filmer skildrer noen av 60-tallets profilerte ikoner. Men hvor blir det av de norske filmene om den betydningsfulle epoken?

Da Ang Lee lanserte sin film om Woodstock-festivalen i 2009 beklaget han seg over at de fleste skuespillere i dag, særlig de mannlige, har bygd seg så atletiske kropper at de ikke passer inn i andre tidsepoker. Ungdommene på Woodstock var hengslete og tynne, ikke de muskelbuntene vi ser i Hollywood i dag.

I de to filmene Lovelace og The Look of Love, som nylig hadde førpremiere på filmfestivalen i Haugesund, handler det også om å få vår tids kroppsidealer til å harmonere med de på sekstitallet. Lovelace er filmen om Linda ”Lovelace” Boremans vei til inn i det kulturelle jordskjelvet Deep Throat og nedstigningen til et privat helvete med ektemannen Chuck Traynor. Amanda Seyfried hevdet nylig at hovedrollen i filmen kunne ødelagt for karrieren hennes, angivelig fordi hun viser mye naken hud. Men filmen er blitt en pen og pyntelig framstilling, autorisert av Boremans familie, som har et sterkere fokus på kontekst og de ytre visuelle særtrekkene, enn på hovedpersonens psykologi. Til å være en film om en pornostjerne som befinner seg midt i den stormen som 60/70-tallets seksuelle revolusjon var, er det nesten sjokkerende lite nakenhet og sex.

Heller ikke Michael Winterbottom ser ut til å bry seg nevneverdig om hovedpersonens indre drivkraft og dilemmaer i The Look of Love, om den britiske porno-mogulen fra det svingende sekstitallet, Paul Raymond (spilt av Steve Coogan). Winterbottom og Coogan gjenskapte musikk- og utelivsscenen fra Manchesters 80-tall med bravur i 24 Hour Party People. Der var tidsånden og sjelslivet til hovedpersonen en perfekt match, Coogan overbeviste som  rockeentreprenør-legenden Tony Wilson. Her bidrar all sekstitalls-staffasjen til et sjelløst inntrykk, i hva som må være Winterbottoms kjedeligste film på svært lenge.

Vi får isteden søke trøst hos HBO, som nylig har produsert to fine portretter av hedonistiske ikoner som vokste fram på sekstitallet. I Mitt liv med Liberace makter Steven Soderbergh og Michael Douglas å skildre kjærlighetslivet til en ”camp” personlighet hvis fremste credo var kunsten å overdrive, uten å ende opp i karikatur. En like stor bragd står Al Pacino for i filmen om rettsprosessen mot musikkprodusent Phil Spector som for mange ble et spøkelse fra den mørke siden av sekstitallet. Til tross for Spectors ”skrekk-kabinett” av kostymer og memorabilia, trenger Pacino gjennom den ytre staffasjen med et sterkt portrett i Spector. Han får god hjelp av David Mamets strålende manus og regi, og ikke minst Helen Mirren i rollen som hans forsvarer. Mamet har valgt å framstille Spector som det misforståtte «monster», en slags Ringeren av Notre Dame i Hollywood Hills, men tar ikke stilling til om han virkelig drepte den unge kvinnene som ble funnet skutt i hans hjem.

Det er snart ikke det populærkulturelle ikon fra 60- og 70-tallet som ikke er filmatisert. Bare de siste par årene har vi sett fiksjonsfilmer om Allen Ginsberg, Jack Kerouac, Bob Dylan, Beatles og kretsen rundt Warhol – bare for å nevne noen. Disse filmskaperne gir oss noe dokumentarfilmene ikke kan – de lar oss meske oss med epokens visuelle glans, musikk og politiske ukorrektheter, en appetitt som bare ser ut til å vokse, selv om Mad Men for lengst har passert sitt momentum.

Men hvor blir filmene om det norske sekstitallet av?

Jeg tenkte på det under visningen av Monica Z, Per Flys skildring av Monica Zetterlunds liv og karriere som har premiere på norske kinoer denne uken. For her dukker en rekke svenske sekstitallsikoner opp på rekke og rad, fra Hasse og Tage til Jag er nyfiken gul-regissør Vilgot Sjøman. Har vi noen tilsvarende epokegjørende kulturikoner fra perioden, spurte jeg meg selv, mens jeg grublet over Wesensteen, Liv Ullmann og Axel Jensen. Det blir spennende å se om en filmbransje som egentlig aldri tok innover seg modernismen på sekstitallet, og som synes allergisk overfor kostymedramaer, vil kunne gi oss dypdykk i denne epoken. Foreløpig får vi nøye oss med den kommende dokumentaren om Club 7.

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvor ble 60-tallet i norsk film av?

Hvor ble 60-tallet i norsk film av?

En rekke nye filmer skildrer noen av 60-tallets profilerte ikoner. Men hvor blir det av de norske filmene om den betydningsfulle epoken?

Da Ang Lee lanserte sin film om Woodstock-festivalen i 2009 beklaget han seg over at de fleste skuespillere i dag, særlig de mannlige, har bygd seg så atletiske kropper at de ikke passer inn i andre tidsepoker. Ungdommene på Woodstock var hengslete og tynne, ikke de muskelbuntene vi ser i Hollywood i dag.

I de to filmene Lovelace og The Look of Love, som nylig hadde førpremiere på filmfestivalen i Haugesund, handler det også om å få vår tids kroppsidealer til å harmonere med de på sekstitallet. Lovelace er filmen om Linda ”Lovelace” Boremans vei til inn i det kulturelle jordskjelvet Deep Throat og nedstigningen til et privat helvete med ektemannen Chuck Traynor. Amanda Seyfried hevdet nylig at hovedrollen i filmen kunne ødelagt for karrieren hennes, angivelig fordi hun viser mye naken hud. Men filmen er blitt en pen og pyntelig framstilling, autorisert av Boremans familie, som har et sterkere fokus på kontekst og de ytre visuelle særtrekkene, enn på hovedpersonens psykologi. Til å være en film om en pornostjerne som befinner seg midt i den stormen som 60/70-tallets seksuelle revolusjon var, er det nesten sjokkerende lite nakenhet og sex.

Heller ikke Michael Winterbottom ser ut til å bry seg nevneverdig om hovedpersonens indre drivkraft og dilemmaer i The Look of Love, om den britiske porno-mogulen fra det svingende sekstitallet, Paul Raymond (spilt av Steve Coogan). Winterbottom og Coogan gjenskapte musikk- og utelivsscenen fra Manchesters 80-tall med bravur i 24 Hour Party People. Der var tidsånden og sjelslivet til hovedpersonen en perfekt match, Coogan overbeviste som  rockeentreprenør-legenden Tony Wilson. Her bidrar all sekstitalls-staffasjen til et sjelløst inntrykk, i hva som må være Winterbottoms kjedeligste film på svært lenge.

Vi får isteden søke trøst hos HBO, som nylig har produsert to fine portretter av hedonistiske ikoner som vokste fram på sekstitallet. I Mitt liv med Liberace makter Steven Soderbergh og Michael Douglas å skildre kjærlighetslivet til en ”camp” personlighet hvis fremste credo var kunsten å overdrive, uten å ende opp i karikatur. En like stor bragd står Al Pacino for i filmen om rettsprosessen mot musikkprodusent Phil Spector som for mange ble et spøkelse fra den mørke siden av sekstitallet. Til tross for Spectors ”skrekk-kabinett” av kostymer og memorabilia, trenger Pacino gjennom den ytre staffasjen med et sterkt portrett i Spector. Han får god hjelp av David Mamets strålende manus og regi, og ikke minst Helen Mirren i rollen som hans forsvarer. Mamet har valgt å framstille Spector som det misforståtte «monster», en slags Ringeren av Notre Dame i Hollywood Hills, men tar ikke stilling til om han virkelig drepte den unge kvinnene som ble funnet skutt i hans hjem.

Det er snart ikke det populærkulturelle ikon fra 60- og 70-tallet som ikke er filmatisert. Bare de siste par årene har vi sett fiksjonsfilmer om Allen Ginsberg, Jack Kerouac, Bob Dylan, Beatles og kretsen rundt Warhol – bare for å nevne noen. Disse filmskaperne gir oss noe dokumentarfilmene ikke kan – de lar oss meske oss med epokens visuelle glans, musikk og politiske ukorrektheter, en appetitt som bare ser ut til å vokse, selv om Mad Men for lengst har passert sitt momentum.

Men hvor blir filmene om det norske sekstitallet av?

Jeg tenkte på det under visningen av Monica Z, Per Flys skildring av Monica Zetterlunds liv og karriere som har premiere på norske kinoer denne uken. For her dukker en rekke svenske sekstitallsikoner opp på rekke og rad, fra Hasse og Tage til Jag er nyfiken gul-regissør Vilgot Sjøman. Har vi noen tilsvarende epokegjørende kulturikoner fra perioden, spurte jeg meg selv, mens jeg grublet over Wesensteen, Liv Ullmann og Axel Jensen. Det blir spennende å se om en filmbransje som egentlig aldri tok innover seg modernismen på sekstitallet, og som synes allergisk overfor kostymedramaer, vil kunne gi oss dypdykk i denne epoken. Foreløpig får vi nøye oss med den kommende dokumentaren om Club 7.

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY