Det tok noen år og en del spillefilmer før jeg forstod koblingen mellom foto, dramaturgi, skuespillere og manus.  Hvis jeg for 20 år siden hadde blitt spurt om å beskrive det magiske øyeblikket, så hadde det trolig handlet om en gedigen lyssetting eller kanskje en avansert kamerabevegelse som fungerte perfekt.

Hvorfor dette forandret seg vet jeg jo ikke sikkert – men det skjer heldigvis en del med hue når en får mer erfaring.

Kanskje var filmen Øyenstikker, regissert av Marius Holst i 2001, et vendepunkt? 19 lange lyse sommerdager på landet utenfor Stockholm sammen med tre av Nordens beste skuespillere, en stab og et budsjett på størrelse med en dokumentarfilm. Uten lysfolk, filmlys eller grip å støtte seg til. Fullstendig nakent og direkte, 100% håndholdt og uten dreiebok.

På denne filmen ble jeg minnet om hva som er det gylne øyeblikket.

Mot slutten av filmen så bryter Micke Persbrant og Kim Bodnia seg inn i en leilighet med en mor og et lite barn – på jakt etter en tidligere gangster-kompis og tyster.

Vi gjorde scenen i en blokk utenfor Stockholm. Den skulle vise seg å bli en ubehagelig, nærmest uhyggelig godt spilt scene. Både korridoren og videre inn i hele leiligheten var preppet for en uavbrutt  360 graders spillescene uten stopp. Marius og resten av staben satt i etasjen under og fulgte det hele via video og høretelefoner.

Scenen starter i det Kim og Micke girer hverandre opp og sniffer kokain ute på gangen. Den fortsetter forbi moren som prøver å stoppe dem, barnet som gråter, den lille gutten på 8 som prøver å beskytte sin mor, til at Micke og Kim går amok når de finner tysteren, drar ham ut på verandaen der han blir banket opp og de fortsetter med å totalrasere leiligheten.

Det aller meste er med og det er få klipp i den endelige versjonen. Men de siste sekundene er klippet bort… Scenen avbrytes nemlig med at Marius fysisk kommer inn i bildet. Marius, som vanligvis er verdens kuleste på settet, avbrøt scenen. Han var et øyeblikk usikker på om dette hadde gått for langt – om vi hadde mistet kontrollen over scenen. Vi hadde opplevd en scene med skuespillere som spilte fletta av oss alle sammen – som var til de grader spilt så ubehagelig og troverdig at det et øyeblikk opplevdes som ukontrollert. Vi tok ikke scenen om igjen.

Det er over 15 spillefilmer siden Øyenstikker og det slår meg mer og mer hvor heldig jeg er som har fått oppleve så mange gode skuespillerprestasjoner, alltid med den aller beste plassen i salen – bak søkeren på filmkamera.

Det gylne øyeblikket er ikke nødvendigvis når lyset faller perfekt. Det magiske skjer når skuespilleren våger å slippe taket og når lyset og kamerabevegelsene forsterker scenen – uten å synes. Dette er selvfølgelig ikke rakettvitenskap, og jeg burde sikkert ha skjønt dette lenge før Øyenstikker… Men til mitt forsvar, så er det uansett så mye lettere å forstå dette intellektuelt  enn å praktisere det i form av å være med og bygge opp en scene. Det er faktisk veldig vanskelig.

Det er en scene i Erik Poppes film A thousand Times Good Night, som kommer til høsten, som er vanskelig å ikke ta med i denne sammenhengen. Det er en liten scene i en bil som står parkert utenfor en skolegård. Superenkel setting rent visuelt. Håndholdt kamera, kun en reflektor og litt svart molton.

Men det som skjer med hovedpersonen Juliette Binoche i det hun blir konfrontert av sin datter om hvor lite hun har vært tilstede i hennes barndom – om det virkelig var verdt det – det ble en ubehagelig og veldig sterk scene.

Jeg vet at jeg er sentimental av natur. Men jeg har alltid fikset å skille mellom det å se i søkeren (fiksjon) og det som skjer rundt. Men nærbildet av Juliette som sakte brytes ned av datterens dialog, og som avslutter med at datteren tar opp morens fotoapparat  (Juliette spiller en kjent krigsfotograf) og begynner å ”skyte” moren – til minnekortet er slutt – den scenen er vanskelig å glemme. Et stykke ut i scenen måtte jeg ta øyet vekk fra søkeren som var blitt uskarp på grunn av fuktighet. Jeg gråt meg stille gjennom siste del av scenen. Etter ”takk” forlot jeg settet et øyeblikk. Jeg måtte bruke noen sekunder på å forlate privatpersonen og hente tilbake fotografen.

Denne teksten inngikk i et utvalg tekster fra filmfotografer som Morten A. Steingrimsen samlet til juni-utgaven av RUSHPRINT.

John Christian Rosenlund har fotografert 25 spillefilmer i Norge og utlandet, en rekke større tv-drama og mer enn 800 reklamefilmer. Han har bl. a. mottatt Emmyprisen, Kodakprisen, Gullklapperen og Aamot-statuetten. Han hadde det fotografiske ansvaret for den store tv-serien Halvbroren og er aktuell som fotograf på Erik Poppe sin nye spillefilm Tusen ganger godnatt. Han skriver også for Rushprint.no.

Nyeste innlegg av Rosenlund:

-Vi er gode, men ikke gode nok

Halvbroren som risikoprosjekt