Hva skjer om du plasserer en skuespiller med Downs syndrom inn i velkjente filmklisjeer? Det var Bård Breiens utgangspunkt for sin nye film, «Detektiv Downs».
– Det er en lek med publikums forventninger, samtidig som det skal være noe veldig gjenkjennelig ved det, forteller han.
Alle fotos: Carsten Aniksdal.
– Det startet med at jeg hørte nyheten om at det var finansiert seks Varg Veum-filmer. Faen heller, utbrøt jeg, skal jeg lage en film med en privatdetektiv, så skal han ha Downs syndrom! Det skulle ta fem år før det ble en realitet, for jeg måtte selvsagt tygge en stund på den ideen, ler Bård Breien.
Han viser oss rundt i Villa Stjernen, det stiliserte herskapshuset til familien Stjernen, som i hovedsak befolker hans nyeste film, Detektiv Downs. Det er en film som tar utgangspunkt i den klassiske hardkokte detektiv-figuren fra film noir og vender denne klisjeen til noe helt annet ved å bruke en skuespiller med Downs syndrom i hovedrollen. Robert Bogerud, spilt av Svein Andre Hofsø, kommer inn i livet til den velstående, dysfunksjonelle familien som innleid privatdetektiv, og ingenting blir det samme.
Vi befinner oss utkanten av Praha der Breien fant det han mener er den perfekte location for det særegne universet i filmen. Det er ikke tilfeldig at en ny film av Bård Breien har havnet i Tsjekkia. Det var i her hans karriere virkelig tok av, da han vant den gjeveste prisen under filmfestivaen i Karlovy Vary i 2006, og filmen ble sett av 30 000 tsjekkere, omtrent like mange som så filmen hjemme i Norge. Det er enormt mye for en utenlandsk film i et land som Tsjekkia. Suksessen med debutfilmen åpnet dører til utenlandsk finansiering.
– Det er jo på grunn av Kunsten at vi har fått midler fra det tsjekkiske filmfondet. Det var Asle Vatn og Pål Røed som kom med innspillet om å forsøke å gjøre det i Tsjekkia. Ikke bare av finansielle årsaker, men fordi vi søkte et landskap som ikke er så ulikt Oslo, men som heller ikke skal være spesifikt Oslo’esk. Vi dro på location scouting her nede og fant Villa Stjernen første dagen. På kvelden dro vi og så en teateroppsetning av Kunsten å tenke negativt i Praha, og møtte skuespillerne senere på kvelden. Det var en fin tur der vi fikk et solid inntrykk. Vi skulle videre til Budapest for å sjekke ut flere locations, men magefølelsen vår sa at dette var rette stedet for filmen. Det viste seg å stemme.
Den største utfordringen har likevel vært å finne rette skuespiller for hovedrollen. Breien var klar for å oppgi prosjektet om de ikke fant den rette. Den kompliserte castingprosessen gjorde også at finansieringen tok lenger tid enn normalt.
-Det er ikke hver dag en skuespiller med Downs syndrom har hovedrollen i en langfilm. Det krever en litt annerledes helhetsvurdering av prosjektet. Jeg måtte gjøre castingen selv, siden det handlet om å finne en person med såpass spesielle egenskaper. Jeg søkte over hele Østlandet, blant institusjoner og kommuner der jeg visste at man hadde et opplegg for de med Downs. 15 av de vi opplevde som seriøse kandidater kom inn til produksjonsselskapet Friland for noen ekstra castingrunder. Og Svein André var blant disse.
Han sto ut med en gang som spesiell, forteller Breien.
– Vi kjørte en rekke tester med kandidatene for hovedrollen der de skulle holde på en hemmelighet. De fleste røpte hemmeligheten ganske tidlig, men ikke Svein André. Han har levert mye mer enn jeg våget å håpe på. Han har en melankoli ved seg og et utrolig uttrykk på bildene vi har skutt. Jeg blir aldri lei av å se på ham, mange av nærbildene er fantastiske.
Breien forteller at han har jobbet sammen med Hofsø i halvannet år, til sammen. Under prosessen har han fått uvurderlig hjelp av Martin Lotherington som har har fulgt opp Hofsø spesielt, både under prøveperioden og under opptak. Når Rushprint ankommer filmsettet er det like før kveldens opptak starter. Hofsø skal spille overfor Ida Cleve Broch i en emosjonell og opprivende scene. Hun er datteren i familien som detektiven er hyret av for å spore opp familiens overhode, den kjente eks-skøytestjernen Olav Stjernen. Kvelden før hadde de gjennomført en krevende scene. Liv Osa, som spiller moren i familien, skulle fike til detektiven. Det var tøft for begge, medgir Breien.
– Men jeg viste dem opptaket etter på, der det ikke så så dramatisk ut. Det er noe som skjer når du plasserer en skuespiller med Downs inn i velkjente filmklisjeer, konstaterer Breien.
-Det er en lek med publikums forventninger, samtidig som det skal være noe veldig gjenkjennelig ved det. Men målet er at vi ikke skal sitte og tenke på at denne skuespilleren eller rollefiguren har Downs. Målet er å skape innlevelse. Men også å utnytte det faktum at vi nærer en spesiell beskyttertrang overfor denne skikkelsen som er sårbar.
Detektivens metode er å leve seg inn i livet til andre for å skjønne mer av hvordan de handler. Til slutt så overtar han den forsvunnede eks-skøytestjernens garderobe og blir en del av familien. Han går inn i rollen som ”vanlig menneske” og forsøker kanskje å forstå hva det er for noe. Og forholdet til faren, som aldri har helt forsont seg med at sønnen har Downs – det tilfører filmen en sårhet og melankoli.
– Forholdet mellom far og sønn står sentralt for filmen. Når du har Downs, så er det få som har troen på at du kan håndtere det å være detektiv. Du må kjempe for din sak, ikke minst overfor din egen far som er politietterforsker.
Vi har sett skuespillere med Downs i andre filmer. Von Trier oppnår noe av den samme effekten i Riket, men der befinner de seg på siden av dramaet.
-Ja, der fungerere de som et slags gresk kor som kommenterer handlingen fra sidelinjen.
Scenen med Cleve Broch og Hofsø går sin gang. Breien står tett bak Hofsø og hvisker instruksjoner i øret hans før han sender ham inn foran kamera. Noen timer før har NRK vært på besøk på settet og gjort en spesialreportasje om den ferske skuespillere. Det forstyrrer ham nok til at Breien må hente ham inn igjen under denne tagningen. Men han er mektig imponert over den unge skuespilleren.
-Han har vokst enorm i løpet av den prosessen. Holdningen hans, selvtilliten, evnen til å møte blikket til folk. Han har sjelden snakket om det, men mye av livet hans har handlet om å fungere på våre premisser. Jeg tror han har overrasket alle, selv moren sin.
Breien er opptatt av at det skal være en god tone på settet. Med Hofsø i hovedrollen har det vært ekstra viktig. Som under Kunsten å tenke negativt har han med seg Gaute Gunnari på foto. Når mye er fremmed, og de fleste på settet snakker et annet språk, er det en veldig trygghet i at man har en fotograf man kjenner godt i ryggen.
-Det hevdes ofte at det er regissøren som setter tonen på et filmsett, og det er også min erfaring. Jeg er tilhenger av en avslappet stemning, uten strenge hierarkier. Det var vel det eneste jeg lovet meg selv etter forrige produksjonen – at neste gang skulle jeg ha det mer gøy.
Cleve Broch roper ut replikken, før Breien foran neste tagning ber henne prøve en dempet variant. Selv om han vet hvor han vil, ønsker han forsøke ulike varianter. Men én ting er sikkert: Detektiv Downs kommer ikke til å likne noen annen norsk film som komer på kino i år.
– Vi søker ikke en realisme her, det skal være forhøyet, forteller han når kamera neste gang forflyttes. På den måten er Detektiv Downs noe helt annet enn Kunsten å tenke negativt. Det er ikke rart at noen kom på tanken å lage teater av Kunsten – den er et tett kammerspill. Denne gangen utforsker han formen mer. Og arbeidsprosessen er annerledes.
– På Kunsten handlet det litt om å kaste skuespillerne ut i det og kjøre på. Det var mer kronologisk filmet, her skyter vi ting mer fragmentarisk og på flere locations. Fordelen med kronologi er at det er enklere å justere ting underveis. Men jeg har holdt på med dette manuset så lenge at jeg kan det baklengs. Vi er ikke så selvbevisste i forhold til film noir. Det har ikke vært noe mål å lage en pastisj, men bygge stemningen rundt hovedpersonen.
Breien tar oss med gjennom settet. Vi kommer inn i en stue med et egenartet interiør – et sted mellom Holmenkoll-villaen i O’Horten og et østeuropeisk herskapshus. En god del av interiøret er laget for anledningen. Målet med produksjonsdesignen har vært å skape et inntrykk som er hevet over virkeligheten. Og referansene er mange – fra The Big Lebowski til David Lynch sin filmografi.
-Både Kunsten og denne filmen har noe til felles – at vi alle streber etter noe bedre enn oss selv. Og så har du outsiderproblematikken som jeg alltid synes er interessant. Om å betrakte ting fra utsiden.
Målet har som med Kunsten vært å finne fram til noe ektefølt gjennom komedie. Eller, som Breien også formulerer det – at vi skal klare å le av noe ektefølt og alvorlig.
-I starten av manusprosessen var perspektivet enda mer hardcore, han var i enda større grad en outsider. Jeg har balansert det mer etter hvert, i henhold til ønsket om å forsterke muligheten for innlevelse. Det norske samfunnet har en ganske homogen tilnærming til personer som har Downs, vi har mange av de samme etiske grensene. Jeg synes det er spennende å utforske og balansere opp mot disse grensene.
Detektiv Downs har tentativ kinopremiere høsten 2013.
Hva skjer om du plasserer en skuespiller med Downs syndrom inn i velkjente filmklisjeer? Det var Bård Breiens utgangspunkt for sin nye film, «Detektiv Downs».
– Det er en lek med publikums forventninger, samtidig som det skal være noe veldig gjenkjennelig ved det, forteller han.
Alle fotos: Carsten Aniksdal.
– Det startet med at jeg hørte nyheten om at det var finansiert seks Varg Veum-filmer. Faen heller, utbrøt jeg, skal jeg lage en film med en privatdetektiv, så skal han ha Downs syndrom! Det skulle ta fem år før det ble en realitet, for jeg måtte selvsagt tygge en stund på den ideen, ler Bård Breien.
Han viser oss rundt i Villa Stjernen, det stiliserte herskapshuset til familien Stjernen, som i hovedsak befolker hans nyeste film, Detektiv Downs. Det er en film som tar utgangspunkt i den klassiske hardkokte detektiv-figuren fra film noir og vender denne klisjeen til noe helt annet ved å bruke en skuespiller med Downs syndrom i hovedrollen. Robert Bogerud, spilt av Svein Andre Hofsø, kommer inn i livet til den velstående, dysfunksjonelle familien som innleid privatdetektiv, og ingenting blir det samme.
Vi befinner oss utkanten av Praha der Breien fant det han mener er den perfekte location for det særegne universet i filmen. Det er ikke tilfeldig at en ny film av Bård Breien har havnet i Tsjekkia. Det var i her hans karriere virkelig tok av, da han vant den gjeveste prisen under filmfestivaen i Karlovy Vary i 2006, og filmen ble sett av 30 000 tsjekkere, omtrent like mange som så filmen hjemme i Norge. Det er enormt mye for en utenlandsk film i et land som Tsjekkia. Suksessen med debutfilmen åpnet dører til utenlandsk finansiering.
– Det er jo på grunn av Kunsten at vi har fått midler fra det tsjekkiske filmfondet. Det var Asle Vatn og Pål Røed som kom med innspillet om å forsøke å gjøre det i Tsjekkia. Ikke bare av finansielle årsaker, men fordi vi søkte et landskap som ikke er så ulikt Oslo, men som heller ikke skal være spesifikt Oslo’esk. Vi dro på location scouting her nede og fant Villa Stjernen første dagen. På kvelden dro vi og så en teateroppsetning av Kunsten å tenke negativt i Praha, og møtte skuespillerne senere på kvelden. Det var en fin tur der vi fikk et solid inntrykk. Vi skulle videre til Budapest for å sjekke ut flere locations, men magefølelsen vår sa at dette var rette stedet for filmen. Det viste seg å stemme.
Den største utfordringen har likevel vært å finne rette skuespiller for hovedrollen. Breien var klar for å oppgi prosjektet om de ikke fant den rette. Den kompliserte castingprosessen gjorde også at finansieringen tok lenger tid enn normalt.
-Det er ikke hver dag en skuespiller med Downs syndrom har hovedrollen i en langfilm. Det krever en litt annerledes helhetsvurdering av prosjektet. Jeg måtte gjøre castingen selv, siden det handlet om å finne en person med såpass spesielle egenskaper. Jeg søkte over hele Østlandet, blant institusjoner og kommuner der jeg visste at man hadde et opplegg for de med Downs. 15 av de vi opplevde som seriøse kandidater kom inn til produksjonsselskapet Friland for noen ekstra castingrunder. Og Svein André var blant disse.
Han sto ut med en gang som spesiell, forteller Breien.
– Vi kjørte en rekke tester med kandidatene for hovedrollen der de skulle holde på en hemmelighet. De fleste røpte hemmeligheten ganske tidlig, men ikke Svein André. Han har levert mye mer enn jeg våget å håpe på. Han har en melankoli ved seg og et utrolig uttrykk på bildene vi har skutt. Jeg blir aldri lei av å se på ham, mange av nærbildene er fantastiske.
Breien forteller at han har jobbet sammen med Hofsø i halvannet år, til sammen. Under prosessen har han fått uvurderlig hjelp av Martin Lotherington som har har fulgt opp Hofsø spesielt, både under prøveperioden og under opptak. Når Rushprint ankommer filmsettet er det like før kveldens opptak starter. Hofsø skal spille overfor Ida Cleve Broch i en emosjonell og opprivende scene. Hun er datteren i familien som detektiven er hyret av for å spore opp familiens overhode, den kjente eks-skøytestjernen Olav Stjernen. Kvelden før hadde de gjennomført en krevende scene. Liv Osa, som spiller moren i familien, skulle fike til detektiven. Det var tøft for begge, medgir Breien.
– Men jeg viste dem opptaket etter på, der det ikke så så dramatisk ut. Det er noe som skjer når du plasserer en skuespiller med Downs inn i velkjente filmklisjeer, konstaterer Breien.
-Det er en lek med publikums forventninger, samtidig som det skal være noe veldig gjenkjennelig ved det. Men målet er at vi ikke skal sitte og tenke på at denne skuespilleren eller rollefiguren har Downs. Målet er å skape innlevelse. Men også å utnytte det faktum at vi nærer en spesiell beskyttertrang overfor denne skikkelsen som er sårbar.
Detektivens metode er å leve seg inn i livet til andre for å skjønne mer av hvordan de handler. Til slutt så overtar han den forsvunnede eks-skøytestjernens garderobe og blir en del av familien. Han går inn i rollen som ”vanlig menneske” og forsøker kanskje å forstå hva det er for noe. Og forholdet til faren, som aldri har helt forsont seg med at sønnen har Downs – det tilfører filmen en sårhet og melankoli.
– Forholdet mellom far og sønn står sentralt for filmen. Når du har Downs, så er det få som har troen på at du kan håndtere det å være detektiv. Du må kjempe for din sak, ikke minst overfor din egen far som er politietterforsker.
Vi har sett skuespillere med Downs i andre filmer. Von Trier oppnår noe av den samme effekten i Riket, men der befinner de seg på siden av dramaet.
-Ja, der fungerere de som et slags gresk kor som kommenterer handlingen fra sidelinjen.
Scenen med Cleve Broch og Hofsø går sin gang. Breien står tett bak Hofsø og hvisker instruksjoner i øret hans før han sender ham inn foran kamera. Noen timer før har NRK vært på besøk på settet og gjort en spesialreportasje om den ferske skuespillere. Det forstyrrer ham nok til at Breien må hente ham inn igjen under denne tagningen. Men han er mektig imponert over den unge skuespilleren.
-Han har vokst enorm i løpet av den prosessen. Holdningen hans, selvtilliten, evnen til å møte blikket til folk. Han har sjelden snakket om det, men mye av livet hans har handlet om å fungere på våre premisser. Jeg tror han har overrasket alle, selv moren sin.
Breien er opptatt av at det skal være en god tone på settet. Med Hofsø i hovedrollen har det vært ekstra viktig. Som under Kunsten å tenke negativt har han med seg Gaute Gunnari på foto. Når mye er fremmed, og de fleste på settet snakker et annet språk, er det en veldig trygghet i at man har en fotograf man kjenner godt i ryggen.
-Det hevdes ofte at det er regissøren som setter tonen på et filmsett, og det er også min erfaring. Jeg er tilhenger av en avslappet stemning, uten strenge hierarkier. Det var vel det eneste jeg lovet meg selv etter forrige produksjonen – at neste gang skulle jeg ha det mer gøy.
Cleve Broch roper ut replikken, før Breien foran neste tagning ber henne prøve en dempet variant. Selv om han vet hvor han vil, ønsker han forsøke ulike varianter. Men én ting er sikkert: Detektiv Downs kommer ikke til å likne noen annen norsk film som komer på kino i år.
– Vi søker ikke en realisme her, det skal være forhøyet, forteller han når kamera neste gang forflyttes. På den måten er Detektiv Downs noe helt annet enn Kunsten å tenke negativt. Det er ikke rart at noen kom på tanken å lage teater av Kunsten – den er et tett kammerspill. Denne gangen utforsker han formen mer. Og arbeidsprosessen er annerledes.
– På Kunsten handlet det litt om å kaste skuespillerne ut i det og kjøre på. Det var mer kronologisk filmet, her skyter vi ting mer fragmentarisk og på flere locations. Fordelen med kronologi er at det er enklere å justere ting underveis. Men jeg har holdt på med dette manuset så lenge at jeg kan det baklengs. Vi er ikke så selvbevisste i forhold til film noir. Det har ikke vært noe mål å lage en pastisj, men bygge stemningen rundt hovedpersonen.
Breien tar oss med gjennom settet. Vi kommer inn i en stue med et egenartet interiør – et sted mellom Holmenkoll-villaen i O’Horten og et østeuropeisk herskapshus. En god del av interiøret er laget for anledningen. Målet med produksjonsdesignen har vært å skape et inntrykk som er hevet over virkeligheten. Og referansene er mange – fra The Big Lebowski til David Lynch sin filmografi.
-Både Kunsten og denne filmen har noe til felles – at vi alle streber etter noe bedre enn oss selv. Og så har du outsiderproblematikken som jeg alltid synes er interessant. Om å betrakte ting fra utsiden.
Målet har som med Kunsten vært å finne fram til noe ektefølt gjennom komedie. Eller, som Breien også formulerer det – at vi skal klare å le av noe ektefølt og alvorlig.
-I starten av manusprosessen var perspektivet enda mer hardcore, han var i enda større grad en outsider. Jeg har balansert det mer etter hvert, i henhold til ønsket om å forsterke muligheten for innlevelse. Det norske samfunnet har en ganske homogen tilnærming til personer som har Downs, vi har mange av de samme etiske grensene. Jeg synes det er spennende å utforske og balansere opp mot disse grensene.
Detektiv Downs har tentativ kinopremiere høsten 2013.
Legg igjen en kommentar