Sammen med Ravn Wikhaug produserte Johan Kaos Bambieffekten (2011). Med Bambieffekten ble de Norges yngste norske spillefilmprodusenter noensinne. Kaos forteller at de lærte mye av prosessen med denne filmen.

– Prosessen med å produsere Bambieffekten opplevde vi som en slags autodidaktisk produsentlinje på en obskur filmskole. Selv om filmen ikke var noen salgssuksess, lærte vi ufattelig mye om prosessen med å produsere spillefilm. Bambieffekten åpnet øynene våre for hvor ubegripelig stort er spillefilmprosjekt er, og jeg mener at den virkelige jomfrudommen min ble tatt en gang i løpet av Bambi-sommeren. Da jeg kom hjem etter innspillingen satt jeg og grein i dusjen i en time. Men selv om det meste av naivitet var borte, gav det oss nok også den selvtilliten vi trengte for å tørre å produsere Pornopung mot alle odds, forteller Kaos.

Pornopung er produsert på omtrent halvt budsjett av en gjennomsnittlig norsk spillefilm, og med kun kroner 300.000 i støtte fra Filmkraft Rogaland. Ifølge Kaos var det på ingen måte slik de bevisst gikk inn for å privatfinansiere filmen.

– Det er heller et resultat av at vi nektet å gi opp tross 8 (!) avslag fra NFI. I fire år hadde vi også banket dører og hatt møter med utallige erfarne produsenter for å prøve å få til en co-produksjon. Vi visste egentlig godt at vi hadde både for lite kompetanse og tyngde til å finansiere og produsere dette selv, men det klaffet aldri med noen andre. Vi fikk høre alt fra «skriv det om til en renspikket komedie» til «dette kan vi være med på, men vi må ha inn en ny manusforfatter, og bare hvis vi får velge regissør». Det høres ikke akkurat ut som et drømmescenario for en som forsøker å få sin forfatter- og regidebut produsert, sier Kaos.

Skyhøy risiko

Kaos forteller at de stod igjen med ett valg for å kunne realisere filmen.

–Vi stod igjen med «skal du få noe gjort, må du gjøre det selv». Så det gjorde vi. Vi ser utallige potensielle fordeler med å få forhåndsstøtte fra NFI, men det finnes sikkert også noen ulemper. Vi fikk aldri støtte, så jeg vet ikke. Fordelene med å produsere uten støtte skal man lete hardere etter. Skyhøy risiko, konkursfare og gjennomgående økonomisk usikkerhet er liksom ikke noe man vanligvis trakter etter. Likevel har det gjort at vi har fått produsert filmen vår. Alternativet ville jo vært å ikke lage noe som helst. Dessuten har vi stått helt fritt til å kunne velge våre egne konsulenter, og lage den filmen vi selv ville lage. Listen over folk som kommer til å klappe seg selvbekreftende på skulderen dersom filmen nå feiler er lang som et stygt uvær. Men skulle det vise seg at filmen faktisk funker, håper jeg folk vil være med neste gang, sier Kaos.

Regissør Arild Østin Ommundsen laget Eventyrland som et slags enmannsband – med ham selv i nesten alle funksjoner bak kamera.

Østin Ommundsen spillefilmdebuterte med Mongoland (2001), en film han gikk i gang med uten offentlig støtte. Prosessen med Eventyrland var imidlertid annerledes enn med Mongoland, forteller han.

– Eventyrland er noe helt annet da det er snakk om at jeg ikke var spesielt avhengig av eller interessert i så mye offentlig støtte på det prosjektet. Jeg forsøkte å komme med på Nye Veier-ordningen med filmen fordi jeg tenkte at den kunne passe der, men visste hele tiden at det å lage en spillefilm alene ikke nødvendigvis ville være så lett å få NFI med på, så jeg lot være å banke særlig hardt på den døren.

– Filmkraft Rogaland var bak prosjektet fra starten av, og jeg visste at det de kunne støtte filmen med stort sett ville dekke mine behov for å få den realisert. Uten pengene fra Filmkraft og den private investoren Filmstory ville jeg ikke kunnet lønne skuespillerne mine og da hadde jeg ikke laget filmen. Jeg liker ikke å be folk om å jobbe gratis, sier Østin Ommundsen.

Slik Østin Ommundsen ser det, har ikke Eventyrland et lavt budsjett.

– Den har et rikelig budsjett til å bli laget på den måten den er. Alle skuespillerne har fått lønn som ligger i overkant av satser fra skuespillerforbundet og ingen har jobbet på kreditt utenom produsent Gary Cranner og meg selv. Filmen er bare ikke dyrere. Vi har mottatt solid støtte fra Filmkraft Rogaland og dette har langt på vei gitt oss den økonomien vi trengte på dette prosjektet. I tillegg til at vi har hatt litt private investorpenger og den slags, som jo er normalt på enhver film, sier Østin Ommundsen

Crowdfunding

En essensiell del av finansieringen til Pornopung stammer fra såkalt crowdfunding, en slags form for folkeinnsamling. Crowdfunding innebærer å samle inn penger via privatpersoner, og til gjengjeld kan bidragsyterne for eksempel få en rolle i filmen, navnet sitt på rulleteksten eller liknende.

– Jeg husker ikke hvor jeg hørte om crowdfunding for første gang, men skal ikke se bort fra at ordet kom fra Finland og en viss nazi-suksess. Det virket som et morsomt alternativ, og når man står overfor oppgaven å finansiere noe som er tre ganger dyrere enn noe man har vært i nærheten av tidligere, er man villig til å prøve nye ting.

– For oss har det vært en tilnærmet utelukkende positiv opplevelse. I kroner og øre har det ikke gitt veldig stor avkastning i forhold til tiden vi har brukt på det. Det tar veldig mye tid, og andre produsenter får kanskje mer igjen for tiden ved å sitte i møter med investorer. Men det har gitt oss utrolig mye mer enn bare cash (og etterhåndsstøtte); vi har fått grafisk design, musikk og frivillige som jobbet gratis for filmen; vi har fått en hard kjerne av veldig trofaste ambassadører og ikke minst har vi fått mye motivasjon fra folk som virkelig viser at de gleder seg, sier Kaos.

Internasjonalt er det stadig flere som kaster seg på crowdfunding-trenden. Nylig kunne vi for eksempel lese at fans av den amerikanske tv-serien Veronica Mars samlet inn hele 15 millioner dollar slik at filmversjonen kunne realiseres. Men Kaos er imidlertid usikker på om crowdfunding er kommet for å bli i den norske filmbransjen.

– Det må nesten fremtiden og filmbransjen svare på. Det krever at flere prøver, at mannen i gata får kjennskap til fenomenet og ikke minst at vi får til noen suksesshistorier. Man besitter veldig mye potensiell makt dersom man klarer å engasjere publikum før en film er spilt inn, sier Kaos.

Om opplevelsen av å lage Pornopung på den måten de har gjort, svarer Kaos:

– Det har vært rene luksusen å ikke måtte skaffe rekvisitter eller hente lysutstyr selv for en gangs skyld. Jeg har endelig fått muligheten til å jobbe med folk som er bedre enn meg selv i de aller fleste ledd. Men det er klart, som manusforfatter, regissør, produsent OG klipper på filmen har det ikke stått stille ett eneste sekund på godt over ett år, selv om jeg ikke har gjort noe av det alene. Å skrive og regissere filmen var planen helt fra starten, og jeg kan med hånden på hjertet si at ingenting har noen gang vært mer givende, mener Kaos.

Å tre inn i produsentrollen sammen med Wikhaug har for Kaos vært mer et means to an end.

– Vi visste begge at prosjektet var for stort for Ravn å håndtere alene, så når vi ikke fikk til samarbeid med andre produsenter var det det som måtte til. Jeg skal ikke legge skjul på at kicket man får etter et signeringsmøte på flere millioner kroner er beyond words.

– Men å produsere og regissere samtidig er på ingen måte noe jeg vil anbefale. Man står med hele ansvaret i begge ender, og dobbelt opp med utfordringer er ikke akkurat det man trenger når ting begynner å rakne. Heldigvis fikk jeg slippe produsentoppgaver i ukene innspillingen varte, men etterpå var det rett tilbake til virkeligheten med budsjettsprekk, regnskap, konkursvarsler og desperate forsøk på refinansiering. Heldigvis klippet vi filmen i Stavanger, så jeg kunne til en viss grad hoppe på et fly, dra bort fra problemene og låse meg inne i klipperommet. Dessverre har de internett og mobildekning på Vestlandet også, så den virkelige konsentrasjonen var sjelden vare, sier Kaos.

Om kontroll over historien

For Ommundsen var det viktigste å ha kontroll over historien han ville fortelle.

– Jeg visste at filmen ikke var av en type som selger hundre tusen billetter, ikke i dagens kinoklima. Derfor var det viktig for meg å ha en edruelig break-even på filmen. Den var cirka 14.000. I skrivende stund har filmen solgt litt over 15.000, så for oss er dette en økonomisk suksess. Hvor mange andre norske filmer for et voksent publikum har gått i pluss de siste årene? Jeg har ikke noe statistikk her, men vet jo at mange har vært skuffet over tallene i det siste.  Med et realistisk publikumstall som målsetning følte jeg en frihet til å gjøre filmen akkurat slik jeg ville, sier Østin Ommundsen.

For Østin Ommundsen har ikke dette handlet om penger eller mangel på sådan.

– Det har først og fremst vært snakk om å gjøre film på den måten jeg tror er best for meg som filmskaper. Høyst personlige preferanser som ikke nødvendigvis er overførbart til andre regissører. Det innebærer for eksempel å kunne skyte filmen i kronologisk rekkefølge for hele tiden å ha et pågående og organisk manusarbeid.

– Jeg liker å være godt forberedt, men for meg er det også et stort pluss å kunne kaste meg rundt og endre på ting underveis hvis jeg ser bedre løsninger. Jeg trives aller best når adrenalinet pumper og scenen lever sitt eget liv så å si. Dette forutsetter at jeg har hatt tid til å forberede meg nøye, og at skuespillerne er et hundre prosent trygge på hva som er deres vilje og retning i historien. Eventyrland er jo et ekstremt tilfelle i den forstand at jeg var helt alene på settet med skuespillerne til enhver tid og hadde foto og lyd selv i tillegg til regi. Det er ikke sikkert at jeg kommer til å jobbe akkurat slik igjen, det kommer helt an på prosjektets natur, forteller Østin Ommundsen.

Pornopung har norsk kinopremiere denne uken. Eventyrland slippes på dvd 28.8.