Med bakgrunn i den siste tids to innlegg fra dokumentarfilmstudent Kristine Jacobsen, Dokumentaren henger etter, senere besvart av lærerne Finn Gjerdrum og Erling Borgen, Brukes ressursene riktig?, ønsker jeg å dele noen synspunkter om dokumentarfilmlinjen i Lillehammer (TVF), en av svært få dokumentarutdanninger i Norge.

I innlegget til Jacobsen argumenterer hun at studiet i for liten grad bestreber at registudentene skal finne sin «personlige stemme». Hva Jacobsen mener med personlige stemme skriver hun ikke noe om, og jeg kan derfor om det bare komme med et skudd i blinde. Jeg er enig med Jacobsen i at det er viktig at skolen, som med andre film- og tv-utdanninger, har fokus på at hver enkelt regissør skal kunne utvikle sin egen røst. Men i dokumentarene vi ser i bransjen i dag, er det jeg oppfatter som «personlig stemme» vel så mye – kanskje mer – noe som handler om hvem du er som person, hva slags interesser du har og hva slags samfunnsmessig og politisk ståsted du har, enn om hva slags kunstner og estetiker du er.

Margareth Olin lager for eksempel formmessig ganske forskjellige filmer. Det som derimot går igjen, i filmer som Kroppen min og De andre, er regissørens sterke samfunnskritikk. Dokumentarene i dagens bransje er ofte, nettopp, en kanal for regissørens samfunnspolitiske røst. Lærerne innen dokumentarutdanningene kan nok hjelpe studentene å komme på rett spor, men denne «stemmen» er noe man først og fremst må finne selv.

Jeg er for øvrig usikker på hva man skal med en personlig stemme, hvis man uansett ikke har noen jobb å komme til etter endt studium. I alle fall ikke den jobben man ønsker. Det er også her min kritikk av dokumentarutdanningen ved TVF faller: At utdanningen i for liten grad er tilpasset bransjen, dens krav og dens utfordringer.

Film vs. TV

Det er ingen tvil om at dokumentar er en stor gryte av sjangrer. På den ene siden har vi filmen, på den andre siden den journalistiske dokumentaren som ofte er rettet mot TV-flaten. Med min bakgrunn som en journalist som kun hadde erfaring med å skrive i avis, var motivasjonen for å søke meg inn på TV-skolen (TVF) i stor grad et sterkt ønske om å lære – nettopp – TV. Personlig mener jeg at det på ingen måte er et problem at dokumentarutdanningen i Lillehammer ikke er en del av filmskolen, slik Jacobsen skulle ønske.

Jeg skulle heller sett at den satset på å bli et flaggskip innen TV-utdanning rettet mot TV-industrien. Da kunne vi kanskje få sett mer av det vi for eksempel så ved den glitrende dokumentarserien om norsk bistandshistorie, som ble laget av tidligere HiL-student Lasse Gallefoss, og vist på NRK i januar.

Til syvende og sist handler det om å få folk ut i jobb. I Finn Gjerdrum og Erling Borgens innlegg 07.05, der de svarer på Jacobsens kritikk, fremhever de mange av registudentene som er uteksaminert ved TVF, som i ettertid har lyktes. Det er vel og bra at folk lykkes, men med bakgrunn fra det som skal og bør være et kvalitetsstudie, og med svært få dokumentarutdanninger i Norge, så skulle det også bare mangle. Det som bekymrer meg er de vi ikke hører så mye ifra, og mitt inntrykk er at dette også dreier seg om et visst antall. I tillegg ser jeg at flere registudenter den siste tiden har falt fra – før de har fullført studiet – og jeg tror det er på tide at blant andre Borgen og Gjerdrum spør seg selv hvorfor.

Ved dokumentarstudiet på TVF er det ikke «NRK-dokumentaren» som først og fremst gjelder. Derimot er det et betydelig fokus på film, og elevene blir i stor grad oppfordret til å se fiksjonsfilmer. Nå har det seg slik – heldigvis mener jeg – at vi har ett semester i samfunnskritisk dokumentar, som er mer tilpasset TV. Dette semesteret er med Erling Borgen som hovedveileder, Norges kanskje beste samfunnskritiske dokumentarist. Men det er ikke semesteret med Borgen dette innlegget handler om, men hvordan jeg opplever studiet ellers. Et studium der det er den essayistiske og formtunge dokumentaren som tilegnes mest vekt.

Men fortsatt er det slik at det er den essayistiske og formtunge dokumentaren som tilegnes mest vekt.

Det er i seg selv ikke noe galt i at dokumentarutdanningen virker å ta sikte mot å utdanne fremtidens filmskapere, men da bør også studiet bygges opp slik filmbransjen etterspør det. Med utgangspunkt i dette, ønsker jeg å rette kritikk av to forhold ved dokumentarutdanningen ved TVF:

1.     Hvem skal styre kamera?

I den den filmatiske observasjonsdokumentaren, flue på veggen-dokumentaren, som er en betydelig del av pensum på TVF, er det i dagens bransje heller sjeldent at regissøren selv ikke kjører kamera. Men dette tas det ikke hensyn til ved dokumentarutdanningen på TVF, der regissørene ikke får et minutt fotoundervisning i løpet av sin treårige utdanning. At dokumentarfilmlinjen bevisst ikke ønsker å tilnærme regissørene faget på denne måten, er et valg TVF nok helt sikkert står inne for. Men det betyr også at man distanserer studiet fra filmbransjen – da noen av landets mest markante og toneangivende dokumentarer de siste årene har hatt regissøren selv bak kamera.

Jeg kan nevne fjorårets Amanda-vinner Folk ved Fjorden, regissert og fotografert av Øyvind Sandberg. Min Elskede, om den dement-rammede tidligere fiskeriministeren Jan Henry T. Olsen, der regissør Hilde Korsæth hadde hovedfoto. Det akutte mennesket, Knut Erik Jensens portrett av Mads Gilbert. Slik fortsetter det: Pushwagner, Alt om min far, Indian Summer, Oljeberget, Snøhulemannen, A Beautiful Tragedy, osv. Selv ikke i utlandet og i Hollywood er man så fin på det at dokumentarfilmregissørene ikke kan få fotografere filmene sine sjøl. De siste par årene har blant annet Oscar-nominerte dokumentarer som Restrepo, Undefeated og 5 Broken Cameras, hatt både regi og foto bak de samme spakene.

Slik jeg ser det, handler dokumentarfilm mye om forberedelser. Om en spennende idé, eventyrlyst, noen som har tro på ideen din og om en sterk casting. Det er også utgangspunktet for min neste kritikk.

2)     Innhold vs. Form

Jeg vil starte med å trekke frem et eksempel på noe som jeg har stusset over. Jeg opplever våre veilederne som svært dyktige på filmfortelling, form og historie, og jeg vil understreke at jeg takket være dem har lært utrolig mye. Likevel, blant noen veiledere, virker det imidlertid som om det er en stund siden de sist så en dokumentarfilm. Det er blant enkelte en negativ holdning til talkinghead-intervjuer og tekstplakater, selv om dette er helt vanlige grep i den virkelige verden.

Jeg har opplevd at i den informasjonsmangelen som oppstår hvis nevnte grep tas bort, blir man oppmuntret til å iscenesette dialog mellom de personene som er i filmen, der de for eksempel skal prate om det som ville stått i tekstplakaten. Etter min oppfatning er dette en direkte udokumentarisk måte å jobbe på. Generelt er det en svært lite kritisk holdning til iscenesatte dialoger blant flere av dokumentarlinjas veiledere – noe jeg reagerer på.

Når man lager dokumentarfilm bør man spørre seg selv om det er du selv eller om det er den eller de du lager filmen om, som er i fokus. Skal du skrive storyboard, sette lys på alt av scener, rope «Skyt!» og «Vi tar den en gang til», eller skal man trekke seg tilbake, la kamera gå og la virkeligheten utspille seg foran kamera? Da blir kanskje bildene mindre polerte og mer rølpete. Men virkeligheten er mer ærlig.

Videre vil jeg si at det – etter min oppfatning – noen ganger på TVFs dokumentarutdanning kan virke som om det er mer fokus på form og estetikk, enn på hva man faktisk vil fortelle. Dette gjelder spesielt i det første året av utdanningen, men også til en grad i år nummer to hvor jeg selv er nå. Det er ingen tvil om at mange studenter leverer filmer med godt innhold, mens det likevel ved noen tilfeller kan virke som om det mest kun er et pent uttrykk som gjelder. TVFs mangel på ressurser, som Gjerdrum og Borgen peker på, gjør det naturligvis vanskelig for studentene å skulle virkeliggjøre de store prosjektene, de solide fortellingene, og det er sånn sett ikke unaturlig at det da blir «lettere» å fokusere mer på form enn på innhold.

Personlig er jeg på ingen måte en motstander av formtunge og kunstneriske filmer. Det er heller ikke nødvendigvis slik at form og innhold trenger å være motsetninger, noe f.eks. filmen om Pushwagner viser. Men jeg mener likevel som en hovedregel at svært kunstneriske og formtunge dokumentarfilmer, er noe man hverken får vist på TV eller kino, og filmlidenskapen kan da fort bli en hobby, ikke en jobb.

Dokumentar handler om berøre, engasjere og sette dagsorden – samt å røre ved samfunnsdebatten, og personlig har jeg stor tro på at en sterk historie er det viktigste. Det er ikke uten grunn at regissører som har vært en tur ute i krigen (Armadillo, 5 Broken Cameras, Hell and Back Again m.fl.) får mye blest rundt filmene sine. Et annet interessant perspektiv er at flere Oscar-nominerte dokumentarer bare de siste årene, er filmet av amatørfotografer og med håndholdte amatørkameraer (5 Broken Cameras, Exit thru the Gift Shop og Burma VJ). Men innholdet i disse filmene, derimot, er helt unikt.

Det på ingen måte feil at det er fokus på form ved dokumentarutdanningen på HiL, fordi form er viktig – det er med å skape filmopplevelsen. Som student er man i en fase der form er blant det som bør vektlegges. Det er heller ikke slik at mine referansefilmer er helt formløse, da mye av arbeidet med form i disse dokumentarene likevel har vært gjort i etterarbeidet. Men det er etter min oppfatning en alt for stor aksept på TVF for filmer som er fine å se på, men som ikke handler om noe særlig. Studenten oppfordres i for liten grad til å følge læreboka for dramaturgi, så vel som å ta et standpunkt eller ha vilje til å rette samfunnskritikk.

Kan vi se mot andre?

På Westerdals hevder de på sin hjemmeside at de har «Norges mest bransjenære film- og TV-utdanning». Jeg føler nesten at denne setninga skyter fra hofta – rett mot Lillehammer. Men trolig har de også et poeng. På Westerdals bruker man de første to årene på å gjøre litt forskjellig, før man det siste året spesialiserer seg på f.eks. foto, produksjon eller regi. Det betyr at hvis man vil bli regissør, får man ikke den treårige gode terpingen på regirollen som man får i Lillehammer. Derimot lærer man litt foto underveis – og studenten blir gitt mulighet til å inneha flere fagfunksjoner ved sin egen bachelorfilm. For eksempel både foto og regi samtidig. Dette er svært ulikt opplegget i Lillehammer, men det virker som om Westerdals-studentene likevel klarer seg. Dokumentarene vises rundt om på festivalene, og svært mange har gått på VGTV.

Hvor skal vi gå?

Jeg sier ikke at utdanningen på Westerdals er bedre enn den på Lillehammer, men den står seg som en annen måte å gjøre ting på. Også studentene i Lillehammer har vist evne til å heve seg og få filmene sine vist – både på festivaler og på TV. Dét er et klart tegn på at mye av den måten TVF-studiet er lagt opp på, fungerer.

Jeg vil likevel anbefale studiets dyktige lærere om å ikke flagge «Norges beste dokumentarutdanning», slik de gjør i svaret til Jacobsen, som for å hvile på laurbærene, men heller intenst følge med på utviklingen i dokumentarbransjen. Hovedpoenget mitt i dette innlegget, er at dokumentarstudiet bør ta stilling til om man vil være et TV-studium eller et filmstudium, og deretter tilpasse utdanningen den bransjen man retter nesen mot.

Når en registudent i Lillehammer uteksamineres og ikke har lyst til å jobbe journalistisk, og heller ikke har lært seg å selv styre kamera i observerende modi, levnes vedkommende med et handikap når han eller hun en dag møter bransjen. Vel og merke har man fått en solid film- og TV-faglig utdanning som man helt sikkert kan få bruk for, men hvis målet er å jobbe selvstendig som dokumentarfilmregissør, å lage den sterke observerende filmopplevelsen, tror jeg TVF-utdanningen blir som svært smal å regne.

Eirik Hind Sveen, 2. års registudent ved dokumentarfilmproduksjon, Høgskolen i Lillehammer

Relaterte innlegg:

– Dokumentaren henger etter

Brukes ressursene riktig?