I artikkelen ”Dokumentarfilmen henger etter” i Rushprint rettes det søkelys mot dokumentarutdanningen i Norge. Artikkelen er skrevet av den talentfulle studenten Kristine Jacobsen, inspirert av Truls Lie som mener at  norske dokumentarer er usynlige på den internasjonale dokumentararenaen.

Norske dokumentarer er synlige.

La oss først fjerne den typisk norske luen-i-hånden-mentaliteten, og påpeke at det er feil at norske dokumentarer er usynlige internasjonalt sett. Norske dokumentarer vises over hele verden: På tv-kanaler, på kinoer og på filmfestivaler. Norske dokumentarfilmer har også de siste årene vunnet en rekke viktige priser. Som eksempel kan nevnes Vibeke Løkkebergs film, Gazas tårer, som er vist i mange land og som vant menneskerettighetsprisen som beste dokumentar på Al Jazeeras filmfestival i 2011.

Det er ikke riktig slik det hevdes i artikkelen at undervisningsopplegget ved dokumentarfilmutdanningen på Høgskolen i Lillehammer er tilfeldig. Den bygger snarere på et opplegg som er utviklet gjennom mange år, og som er velprøvd og justert i forhold til de stadige tilbakemeldinger vi får fra studenter, lærere og gjestelærere.

Den personlige stemmen.

I dette opplegget inngår det at studentene jobber med filmer som har faste rammer og utgangspunkt i forskjellige tilnærmingsmåter til dokumentarfilmen. Vår erfaring er at studentene nettopp kan utvikle sitt talent og finne sin personlige stemme ved å kjenne på begrensningens motstand, og bli oppfordret til å søke ulike tilnærminger til dokumentarfilmen.

Det finnes ikke kun én måte å lage dokumentarfilm på og studentene gis et tilbud til å prøve seg innen forskjellige dokumentarfilmsjangre og dokumentarfilmmetoder. Gjennom dette kan de så finne sin metode og sitt temperament. Dette tar tid og er svært individuelt for den enkelte student.

Når dette er gjort er det mulig å uttrykke seg med sin personlige stemme, og forhåpentligvis rekker studenten å lage en film i løpet av studiet der han/hun får brukt sin stemme. Den videre utvikling av den personlige stemmen skjer i karrieren som følger etter endt utdanning.

Norges beste dokumentarfilmutdanning.

Det finnes i dag ikke noen bedre dokumentarutdanning i Norge enn den som tilbys ved Høgskolen i Lillehammer. Det undervises etter kunstfaglige prinsipper, og ambisjonsnivået er høyere enn de ressursene utdanningen får. Det er synd at utdanningen avspises med så få ressurser da den har vist å levere talenter. En rekke fremragende dokumentarregissører og aktører innenfor dokumentarfilmproduksjon i Norge har sin bakgrunn fra studiet: Karen Winther, Håvard Bustenes, Igor Devold, Charlotte Røhder Tvedt, Solveig Melkeråen, Hilde Skofteland, Geir Kreken  for å nevne noen. Senest i fjor sendte NRK en seks episoder lang dokumentarserie om norsk u-hjelp, laget av Lasse Gallefoss, som er utdannet ved Høgskolen i Lillehammer.

Dette viser at det går an få til en bra utdanning uten å ha all verdens ressurser. På den kubanske filmskolen drev man i mange år filmundervisning uten film i kameraet. Denne utdanningen hadde anseelse som en av verdens ledende filmskoler.

Filmskolen er ikke løsningen.

I tillegg er det knyttet svært kvalifiserte og toneangivende lærekrefter til studiet, der de aller fleste er aktive innen produksjon av dokumentarfilm, både nasjonalt og internasjonalt. Her kan vi trekke frem bl.a. Thomas Østby, Are Syvertsen. Nina Grünfelt, Tom Heinemann, Ida Kolstø, Charlotte Kahn for å nevne noen gjestelærere, foruten fast ansatte som Alexander Røsler. Igor Devold, Rolv Håan, Halldor Krogh og artikkelforfatterne.

På tross av Filmskolens ønske om å opprette en dokumentarfilmlinje, er det lite sannsynlig at dette vil skje innenfor overskuelig fremtid. Med referanse til utlysningsteksten for ansettelse av dekan, så ligger det ikke innenfor dennes mandat å utvikle en dokumentarlinje.

Altså står vi med den utdanningen vi har, og da bør alle som er opptatt av dokumentar bidra til å styrke den for å heve kvaliteten og løfte norsk dokumentarfilm videre.

Tåler internasjonal sammenlikning.

Vi har sett filmer av avgangsstudenter ved dokumentarutdanningen fra både Den danske filmskolen og Dramatiska Institutet når disse er blitt vist ved Nordic Talents i København.

Vi tør mene at filmer laget ved dokumentarutdanningen på Høgskolen i Lillehammer ville ha hevdet seg svært godt i dette selskapet.

Filmene fra våre studenter kan dog ikke vises ved Nordic Talents fordi dokumentarutdanningen ikke er en offisiell filmutdanning. Denne formelle bagatellen kunne både Den norske filmskolen og ledelsen ved Høgskolen i Lillehammer gjøre noe med. Filmer som er laget av våre studenter kan heldigvis meldes på og hevde seg ved IDFAs studentfilmprogram slik det skjedde med Spøkelset Martin av Aslak Dambolt.

Kontinuitet er viktig.

Vi som jobber på dokumentarfilmutdanningen på Lillehammer, vil gjerne  gjøre dagens dokumentarutdanning enda bedre. Vi ønsker oss flere ressurser på lærersiden slik at vi kan følge studentene nærmere og tettere.

Dette er en økonomisk beslutning som Høgskolens ledelse må treffe. Ved å øke antallet lærere vil studentene kunne følges og hjelpes frem, slik Arne Bro gjør ved Den Danske Filmskolen.

Han er en institusjon i institusjonen ved Den danske filmskolen, ved at han har vært ansatt i nærmere 20 år. Og det er faktisk kun ved den eksisterende dokumentarfilmutdanningen på Høgskolen at en slik kontinuitetsbærer kan få plass. På Den norske filmskolen finnes det kun faglige åremålstillinger, og disse gir ingen mulighet for å utvikle og opprettholde den kontinuitet som mange års tett arbeid med studenter gir.

Fokus på bachelorstudiet.

Når man har knappe ressurser bør man også gå i seg selv og spørre om disse brukes best mulig og mest mulig effektivt til å løse den oppgaven man har tatt på seg: Vi skal utdanne Norges mest talentfulle dokumentarister.

Et innspill i denne prosessen kan være å fokusere de knappe ressursene på bachelorstudiet og konsentrere oss om det. Det innebærer at masterstudiet legges på is i en periode.

Dette vil kunne gi rom for å se på en omstrukturering av studiet, der studentene får rom til å lage en film eller to til i løpet av det treårige bachelorforløpet. Det er jo nettopp gjennom produksjon at de kan utvikle sin egen stemme og bidra til å løfte norsk dokumentarfilm, nasjonalt og internasjonalt.

Erling Borgen, Professor 2 & dokumentarregissør.

Finn Gjerdrum, 1. Amanuensis & filmprodusent

Foto: Filmskolens studenter på opptak i Nigeria. I forgrunn (regissør i rosa: Abiola Tayo-Afolabi). I bakgrunnen filmteamet fra Filmskolen (fra venstre): Vegard Soldal (lyd), Margrete Vinnem (regi og klipp), Åsmund Hasli (foto)  Fotograf: Tayo Afolabi