Norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmari har med sine filmer erklært krig mot patriarkatet i Marokko og anklages av det muslimske brorskapet for å snikinnføre norske verdier. Vi møtte ham under premieren på hans nyeste film i Marokko.
MARRAKECH
– I Marokko oppfattes jeg som norsk, i Norge oppfattes jeg som marokkansk, ler Nour-Eddine Lakhmari en smule oppgitt da jeg møter ham under filmfestivalen i Marrakech. Hans nye film, Zero, er åpningsfilm under festivalen og forventes å skape like mye oppstand i Marokko som hans forrige film, Casa Negra (2009). Med den filmen utløste Lakhmari et kulturelt jordskjelv i Marokko, samtidig som den arabiske våren ulmet i resten av Nord-Afrika. Her åpnet han opp undersiden av det marokkanske samfunnet og avdekket en rekke tabuer som sjelden slipper til i nordafrikansk film: alkohol, dopmisbruk, homofili, prostitusjon, vold mot kvinner, gatebarn. Filmen framprovoserte sterke reaksjoner i Marokko, og det muslimske brorskapet i landet anklaget ham for å snikinnføre norske verdier i det hovedsakelig muslimske landet. Men Lakhmaris film var blant de mest sette filmene på marokkanske kinoer det året, med over 350 000 solgte kinobilletter, og ble Marokkos kandidat til Oscar.
– Marokko holder på å forandre seg. I begynnelsen var holdningen at jeg hadde en vestlig holdning til Marokko. Mitt perspektiv, mine kameravinkler var for ”norske”. Men Casa Negra tok landet med storm. Også mange innen maktapparatet har den som sin favorittfilm. I Zero er jeg kanskje enda krassere, men det virker som publikum er mer forberedt på det denne gangen. Kanskje begynner de å bli vant til meg, ler han.
DESILLUSJON OG ANSVAR
Det strekker seg en flere hundre meter lang kø foran kulturpalasset i Marrakech av unge mennesker som sannsynligvis ikke kommer inn på premieren. Kontrollen av deltakerne utføres av et høyt antall sikkerhetsvakter, og silingen av unge, mannlige marokkanere er rigorøs. Det er bare halvannet år siden en selvmordsbomber slo til i en av byens turistgater og drepte 14 mennesker. Siden har det vært rolig, men det ligger en spenning i den friske luften som blåser inn fra Atlasfjellene. Du ser dem overalt i det marokkanske samfunnet, ja, i Nord-Afrika og store deler av Midtøsten: unge mennesker som utålmodig venter på tur, men som snart ikke orker å vente lenger. Det er slike desillusjonerte unge mennesker som fyller rollgalleriene i både Casa Negra og Zero, og som Lakhmari har gitt en viktig stemme. Mens Casa Negra handlet om drømmen om et bedre liv et annet sted, og åpnet uante dører inn til marokkanernes privatsfærer, er Zero en mye mer personlig historie for regissøren som forlot hjemlandet i ung alder.
– Jeg vokste opp i et samfunn der våre foreldres ord, og fars ord i særdeleshet, ikke var noe man kunne sette spørsmålstegn ved. Det var et strengt patriarkalsk samfunn. Da jeg kom til Norge for over 20 år siden møtte jeg et helt annet, individorientert samfunn. Det var en åpenbaring for meg. Da jeg mange år senere vendte tilbake til Marokko for å lage Casa Negra, møtte jeg et samfunn der mange unge hadde gitt opp. De overlot til foreldrene og religiøse ledere å styre livene deres. Derfor kan du godt si at jeg med Zero begår et fadermord – jeg tar et oppgjør med den patriarkalske kulturen som jeg mener hindrer et mer dynamisk samfunn. Det er på tide at vi som enkeltindivider tar mer ansvar. Dette samfunnet består av et flertall unge mennesker som gjennom religionen blir lovet å havne i paradis etter døden, men som ikke får anledning til å ta ansvar for livet her og nå.
Det er dette ansvaret hovedpersonen i Zero tar på en spektakulær måte. Han vokser opp med en tyrannisk far som gir ham mye juling. Men det er først etter at faren er død og han selv blir utstøtt at han kan frigjøre seg. Veien til frihet og selvstendighet skal koste, understreker Lakhmari.
SKAM OG GATEREALISME
Det er klart for verdenspremiere på Zero og den formelle åpningen av festivalens offisielle program. I den staselige og fullsatte salen hersker en spent stemning. Når Lakhmari og hans skuespillere ankommer sine seteplasser reiser alle unge i salen forventningsfullt og applauderer. Her er Lakhmari en stjerne på høyde med skuespillerne. De påfølgende 95 minuttene blir en spesiell opplevelse for et publikum som virker sultne på enda mer usminket gaterealisme fra Lakhmari, og som responderer sterkt på hans robuste humor og filmens emosjonelle dilemmaer. Hver gang en representant for maktapparatet blir avkledd i filmen, utløser det en blanding av jubel og latter i salen. Men når hovedpersonens personlige fadermord inntreffer, blir det stille. Når Zero legger sin invalide despot av en far over knærne, som han var et lite barn, og setter en injeksjon medisin i baken på ham, skjer det noe med publikum. Latteren sitter ikke så løst, scenen rammer hardere enn som så.
-Du kunne virkelig merke at den scenen traff publikum, sier Lakhmari når jeg møter ham etter premierevisningen. Vi har greid å lure oss unna presseoppbudet og går alene gjennom en av de majestetiske, mørke salene mellom festivalpalasset og Mansour-hotellet som er knyttet sammen. Bare en vakt kan ses bak et forheng litt lenger unna.
– Det er helt tydelig noe de gjenkjenner, denne ambivalensen overfor foreldre: Å måtte ta vare på sine foreldre, selv når de blir gamle og skrøpelige – og som i dette tilfellet: uberegnelige – og samtidig måtte lystre dem. Det er veldig komplisert følelsesmessig. Men å snakke åpent om slike følelser er forbundet med skam i Marokko.
For mange marokkanere som tilhører middel- og overklassen, har Lakhmaris språkbruk i filmene vært vanskelig å svelge. Gatespråk er ikke en akseptert del av den offisielle kulturen.
-Dagligtalen i Marrokko er full av fargerike uttrykk og banning, men det finner sjelden veien inn i filmer og tv-serier. Eller til litteraturen. Når ”den kultiverte klassen” ser min film blir de konfrontert med noe de vanligvis ikke vil vedkjenne seg, og det varer i to timer (latter). Det er mye verbal aggresjon i Marokko og det ønsker jeg å vise.
JAKTEN PÅ EGEN STEMME
Lakhmari tok sin utdanning i Frankrike og regisserte i voksen alder flere kort- og novellefilmer i Norge. Hans første film, Korte Notater, ble prisbelønt og oppfattet som en europeisk arthousefilm. At han de neste årene skulle lage noen svakere kortfilmer som tok for seg minoritetsproblematikk, skyldes nok delvis forventninger om at han skulle gå inn i den rollen. Det var framfor alt denne jakten på sin historie som førte Lakhmari tilbake til Marokko, først med den norsk-marokkanske co-produksjonen Blikket, om fransk kolonialisme i Nord-Afrika, og så gjennom Casa Negra.
-Disse årene her nede har åpnet opp en annen side ved min identitet, den marokkanske. Men selv om jeg kjenner kodene i det marokkanske samfunnet, så er jeg fortsatt en outsider. Jeg betrakter det på en annen måte. Jeg reiste fra Marokko da jeg var 19 og tilbragte 22 år i Norge. Det har påvirket meg.
I Norge blir jeg kalt for marokkansk regissør, her blir jeg kalt for norsk regissør. Dagens statsminister i Marokko, som er islamist, sa det tydelig på tv: ”De norske verdiene til Lakhmari trenger vi ikke”. Jeg svarte ham: ”Du har aldri vært i Norge, du kjenner ikke de norske verdiene”.
FOREGREP DEN ARABISKE VÅREN
Det kan virke som Lakhmari har funnet sin stemme med Casa Negra og Zero. Filmene er laget av en helt annen regissør enn han som lagde den beherskede, finstemte Korte Notater. Her er det sterkere farger og større følelser og en robust humor som henter mye fra marokkansk hverdagsliv og gatekultur. Og sist, men ikke minst, en fatalisme som passer til hans formmessige utforsking av film noir.
Fra et perspektiv som filmforteller er det marokkanske samfunnet spennende, mener Lakhmari. Det er mange tabuer og spenninger.
-I Norge blir man gjerne rørt av at familierelasjonene i land som Marokko er så tette, at det er så mye varme. Men om dere hadde bodd her en stund, så ville dere merke at vi også kveler hverandre, selv om vi elsker hverandre. Zero er min måte å si: du behøver ikke religion eller foreldrenes godkjenning for å komme deg fram i livet. Det man trenger er ekte kjærlighet som er basert på en forståelse av hverandre som enkeltindivider.
Casa Negra kom rett før den arabiske våren. Marokko har ennå ikke opplevd de omveltningene vi har sett i andre nordafrikanske land som Egypt og Tunis. Men det er en merkbar uro i befolkningen og demonstrasjoner forekommer hyppig. For Lakhmari var den arabiske våren en eksplosjon som måtte komme. Han gir den marokkanske kongen æren for at de så langt har unngått de blodige omveltningene i nabolandene.
– Som det blir sagt i Casa Negra: Om de unge ikke gis frihet, så vil det eksplodere. Men jeg tror kongens liberaliseringspolitikk har vært avgjørende for utviklingen. Det eksisterer en slags pressefrihet. Folk kan si hva de mener, men inntil et visst punkt. Marokkanerne har fått et visst pusterom, selv om det gjenstår mye. I dag har f.eks kvinner rettigheter de ikke hadde for over et tiår siden, blant annet retten til å skille seg. Og særlig kultursektoren er blitt tilgodesett. Myndighetene støtter f.eks filmkulturen, ikke minst gjennom festivaler som Marrakech film festival.
– SELVSENSUREN VERST
Marrakech film festival er blitt et profilert utstillingsvindu for marokkansk og nordafrikansk film. Men det er også et vindu der den marokkanske kongen kan sole seg i glansen av Hollywood- og Bollywoodstjerner som flys inn i stort antall hvert eneste år. Er Lakhmari og hans kolleger i Marokko redde for å bli brukt som regimets ”liberale ansikt” utad? Er ikke palasset vi nå befinner oss i, en monumental, sikret bygning som er tilegnet kongen, nettopp et uttrykk for at det eksisterer ytringsfrihet, men bare innenfor visse, begrensede rammer?
– Festivalen er et utstillingsvindu, slik filmfestivaler i andre land også er det. Men i min film møter du et korrupt politi, dommere og autoritetspersoner som utnytter andre mennesker og ungdom som er desillusjonert. Det er også en klar erkjennelse av at her har vi formidable utfordringer vi må ta på alvor.
Det er isteden selvsensuren som er marokkanernes verste fiende akkurat nå, mener Lakhmari.
-Vi marokkanere må presse enda hardere på: Frihet er ikke noe du får, det er noe du tar. Jeg har inntrykk av at det åpnes en dør hver eneste måned i Marokko nå. Det er fortsatt journalister som ikke kan skrive hva de vil, mens andre gjør det likevel – på en litt annen måte. Jeg har aldri opplevd sensur på mine prosjekter her nede. Islamistene hater meg, de anser meg for å være vestliggjort og dekadent. Men produsentene og kulturmyndighetene har vært imøtekommende. Det er viktig at de sivile organisasjonene, kunstnere og journalister, begynner å jobbe enda mer aktivt for å endre folks mentalitet. Det ligger nedfelt i folks holdning å ikke opponere, de har vokst opp med det. Så om det politiske presset fra myndighetene avtar, så er det ikke gitt at folket griper sjansen. Selvsensuren er utbredt, også blant filmskaperne.
Dette intervjuet står på trykk i nyeste utgaven av Aftenposten K.
MARRAKECH
– I Marokko oppfattes jeg som norsk, i Norge oppfattes jeg som marokkansk, ler Nour-Eddine Lakhmari en smule oppgitt da jeg møter ham under filmfestivalen i Marrakech. Hans nye film, Zero, er åpningsfilm under festivalen og forventes å skape like mye oppstand i Marokko som hans forrige film, Casa Negra (2009). Med den filmen utløste Lakhmari et kulturelt jordskjelv i Marokko, samtidig som den arabiske våren ulmet i resten av Nord-Afrika. Her åpnet han opp undersiden av det marokkanske samfunnet og avdekket en rekke tabuer som sjelden slipper til i nordafrikansk film: alkohol, dopmisbruk, homofili, prostitusjon, vold mot kvinner, gatebarn. Filmen framprovoserte sterke reaksjoner i Marokko, og det muslimske brorskapet i landet anklaget ham for å snikinnføre norske verdier i det hovedsakelig muslimske landet. Men Lakhmaris film var blant de mest sette filmene på marokkanske kinoer det året, med over 350 000 solgte kinobilletter, og ble Marokkos kandidat til Oscar.
– Marokko holder på å forandre seg. I begynnelsen var holdningen at jeg hadde en vestlig holdning til Marokko. Mitt perspektiv, mine kameravinkler var for ”norske”. Men Casa Negra tok landet med storm. Også mange innen maktapparatet har den som sin favorittfilm. I Zero er jeg kanskje enda krassere, men det virker som publikum er mer forberedt på det denne gangen. Kanskje begynner de å bli vant til meg, ler han.
DESILLUSJON OG ANSVAR
Det strekker seg en flere hundre meter lang kø foran kulturpalasset i Marrakech av unge mennesker som sannsynligvis ikke kommer inn på premieren. Kontrollen av deltakerne utføres av et høyt antall sikkerhetsvakter, og silingen av unge, mannlige marokkanere er rigorøs. Det er bare halvannet år siden en selvmordsbomber slo til i en av byens turistgater og drepte 14 mennesker. Siden har det vært rolig, men det ligger en spenning i den friske luften som blåser inn fra Atlasfjellene. Du ser dem overalt i det marokkanske samfunnet, ja, i Nord-Afrika og store deler av Midtøsten: unge mennesker som utålmodig venter på tur, men som snart ikke orker å vente lenger. Det er slike desillusjonerte unge mennesker som fyller rollgalleriene i både Casa Negra og Zero, og som Lakhmari har gitt en viktig stemme. Mens Casa Negra handlet om drømmen om et bedre liv et annet sted, og åpnet uante dører inn til marokkanernes privatsfærer, er Zero en mye mer personlig historie for regissøren som forlot hjemlandet i ung alder.
– Jeg vokste opp i et samfunn der våre foreldres ord, og fars ord i særdeleshet, ikke var noe man kunne sette spørsmålstegn ved. Det var et strengt patriarkalsk samfunn. Da jeg kom til Norge for over 20 år siden møtte jeg et helt annet, individorientert samfunn. Det var en åpenbaring for meg. Da jeg mange år senere vendte tilbake til Marokko for å lage Casa Negra, møtte jeg et samfunn der mange unge hadde gitt opp. De overlot til foreldrene og religiøse ledere å styre livene deres. Derfor kan du godt si at jeg med Zero begår et fadermord – jeg tar et oppgjør med den patriarkalske kulturen som jeg mener hindrer et mer dynamisk samfunn. Det er på tide at vi som enkeltindivider tar mer ansvar. Dette samfunnet består av et flertall unge mennesker som gjennom religionen blir lovet å havne i paradis etter døden, men som ikke får anledning til å ta ansvar for livet her og nå.
Det er dette ansvaret hovedpersonen i Zero tar på en spektakulær måte. Han vokser opp med en tyrannisk far som gir ham mye juling. Men det er først etter at faren er død og han selv blir utstøtt at han kan frigjøre seg. Veien til frihet og selvstendighet skal koste, understreker Lakhmari.
SKAM OG GATEREALISME
Det er klart for verdenspremiere på Zero og den formelle åpningen av festivalens offisielle program. I den staselige og fullsatte salen hersker en spent stemning. Når Lakhmari og hans skuespillere ankommer sine seteplasser reiser alle unge i salen forventningsfullt og applauderer. Her er Lakhmari en stjerne på høyde med skuespillerne. De påfølgende 95 minuttene blir en spesiell opplevelse for et publikum som virker sultne på enda mer usminket gaterealisme fra Lakhmari, og som responderer sterkt på hans robuste humor og filmens emosjonelle dilemmaer. Hver gang en representant for maktapparatet blir avkledd i filmen, utløser det en blanding av jubel og latter i salen. Men når hovedpersonens personlige fadermord inntreffer, blir det stille. Når Zero legger sin invalide despot av en far over knærne, som han var et lite barn, og setter en injeksjon medisin i baken på ham, skjer det noe med publikum. Latteren sitter ikke så løst, scenen rammer hardere enn som så.
-Du kunne virkelig merke at den scenen traff publikum, sier Lakhmari når jeg møter ham etter premierevisningen. Vi har greid å lure oss unna presseoppbudet og går alene gjennom en av de majestetiske, mørke salene mellom festivalpalasset og Mansour-hotellet som er knyttet sammen. Bare en vakt kan ses bak et forheng litt lenger unna.
– Det er helt tydelig noe de gjenkjenner, denne ambivalensen overfor foreldre: Å måtte ta vare på sine foreldre, selv når de blir gamle og skrøpelige – og som i dette tilfellet: uberegnelige – og samtidig måtte lystre dem. Det er veldig komplisert følelsesmessig. Men å snakke åpent om slike følelser er forbundet med skam i Marokko.
For mange marokkanere som tilhører middel- og overklassen, har Lakhmaris språkbruk i filmene vært vanskelig å svelge. Gatespråk er ikke en akseptert del av den offisielle kulturen.
-Dagligtalen i Marrokko er full av fargerike uttrykk og banning, men det finner sjelden veien inn i filmer og tv-serier. Eller til litteraturen. Når ”den kultiverte klassen” ser min film blir de konfrontert med noe de vanligvis ikke vil vedkjenne seg, og det varer i to timer (latter). Det er mye verbal aggresjon i Marokko og det ønsker jeg å vise.
JAKTEN PÅ EGEN STEMME
Lakhmari tok sin utdanning i Frankrike og regisserte i voksen alder flere kort- og novellefilmer i Norge. Hans første film, Korte Notater, ble prisbelønt og oppfattet som en europeisk arthousefilm. At han de neste årene skulle lage noen svakere kortfilmer som tok for seg minoritetsproblematikk, skyldes nok delvis forventninger om at han skulle gå inn i den rollen. Det var framfor alt denne jakten på sin historie som førte Lakhmari tilbake til Marokko, først med den norsk-marokkanske co-produksjonen Blikket, om fransk kolonialisme i Nord-Afrika, og så gjennom Casa Negra.
-Disse årene her nede har åpnet opp en annen side ved min identitet, den marokkanske. Men selv om jeg kjenner kodene i det marokkanske samfunnet, så er jeg fortsatt en outsider. Jeg betrakter det på en annen måte. Jeg reiste fra Marokko da jeg var 19 og tilbragte 22 år i Norge. Det har påvirket meg.
I Norge blir jeg kalt for marokkansk regissør, her blir jeg kalt for norsk regissør. Dagens statsminister i Marokko, som er islamist, sa det tydelig på tv: ”De norske verdiene til Lakhmari trenger vi ikke”. Jeg svarte ham: ”Du har aldri vært i Norge, du kjenner ikke de norske verdiene”.
FOREGREP DEN ARABISKE VÅREN
Det kan virke som Lakhmari har funnet sin stemme med Casa Negra og Zero. Filmene er laget av en helt annen regissør enn han som lagde den beherskede, finstemte Korte Notater. Her er det sterkere farger og større følelser og en robust humor som henter mye fra marokkansk hverdagsliv og gatekultur. Og sist, men ikke minst, en fatalisme som passer til hans formmessige utforsking av film noir.
Fra et perspektiv som filmforteller er det marokkanske samfunnet spennende, mener Lakhmari. Det er mange tabuer og spenninger.
-I Norge blir man gjerne rørt av at familierelasjonene i land som Marokko er så tette, at det er så mye varme. Men om dere hadde bodd her en stund, så ville dere merke at vi også kveler hverandre, selv om vi elsker hverandre. Zero er min måte å si: du behøver ikke religion eller foreldrenes godkjenning for å komme deg fram i livet. Det man trenger er ekte kjærlighet som er basert på en forståelse av hverandre som enkeltindivider.
Casa Negra kom rett før den arabiske våren. Marokko har ennå ikke opplevd de omveltningene vi har sett i andre nordafrikanske land som Egypt og Tunis. Men det er en merkbar uro i befolkningen og demonstrasjoner forekommer hyppig. For Lakhmari var den arabiske våren en eksplosjon som måtte komme. Han gir den marokkanske kongen æren for at de så langt har unngått de blodige omveltningene i nabolandene.
– Som det blir sagt i Casa Negra: Om de unge ikke gis frihet, så vil det eksplodere. Men jeg tror kongens liberaliseringspolitikk har vært avgjørende for utviklingen. Det eksisterer en slags pressefrihet. Folk kan si hva de mener, men inntil et visst punkt. Marokkanerne har fått et visst pusterom, selv om det gjenstår mye. I dag har f.eks kvinner rettigheter de ikke hadde for over et tiår siden, blant annet retten til å skille seg. Og særlig kultursektoren er blitt tilgodesett. Myndighetene støtter f.eks filmkulturen, ikke minst gjennom festivaler som Marrakech film festival.
– SELVSENSUREN VERST
Marrakech film festival er blitt et profilert utstillingsvindu for marokkansk og nordafrikansk film. Men det er også et vindu der den marokkanske kongen kan sole seg i glansen av Hollywood- og Bollywoodstjerner som flys inn i stort antall hvert eneste år. Er Lakhmari og hans kolleger i Marokko redde for å bli brukt som regimets ”liberale ansikt” utad? Er ikke palasset vi nå befinner oss i, en monumental, sikret bygning som er tilegnet kongen, nettopp et uttrykk for at det eksisterer ytringsfrihet, men bare innenfor visse, begrensede rammer?
– Festivalen er et utstillingsvindu, slik filmfestivaler i andre land også er det. Men i min film møter du et korrupt politi, dommere og autoritetspersoner som utnytter andre mennesker og ungdom som er desillusjonert. Det er også en klar erkjennelse av at her har vi formidable utfordringer vi må ta på alvor.
Det er isteden selvsensuren som er marokkanernes verste fiende akkurat nå, mener Lakhmari.
-Vi marokkanere må presse enda hardere på: Frihet er ikke noe du får, det er noe du tar. Jeg har inntrykk av at det åpnes en dør hver eneste måned i Marokko nå. Det er fortsatt journalister som ikke kan skrive hva de vil, mens andre gjør det likevel – på en litt annen måte. Jeg har aldri opplevd sensur på mine prosjekter her nede. Islamistene hater meg, de anser meg for å være vestliggjort og dekadent. Men produsentene og kulturmyndighetene har vært imøtekommende. Det er viktig at de sivile organisasjonene, kunstnere og journalister, begynner å jobbe enda mer aktivt for å endre folks mentalitet. Det ligger nedfelt i folks holdning å ikke opponere, de har vokst opp med det. Så om det politiske presset fra myndighetene avtar, så er det ikke gitt at folket griper sjansen. Selvsensuren er utbredt, også blant filmskaperne.
Dette intervjuet står på trykk i nyeste utgaven av Aftenposten K.
Legg igjen en kommentar