I 1976 sendte filmregissøren Bredo Greve fysisk opp en nødrakett for den norske filmpolitikken som han mente hindret ytringsfriheten for filmskapere. Nå, snart førti år senere er det på tide å sende opp en ny.

Når man velger seg et kunstnerisk yrke er det knapt utsikter til en dag å få gleden av å betale toppskatt som er motivasjonen. Ofte ender man opp som selvstendig næringsdrivende uten de trygge lønns-, trygd- og pensjonsordninger som en fast ansettelse gir.  Derfor finnes det statlige kunstnerstipender som skal gi manusforfattere, som jeg representerer, og andre skapende kunstnere anledning til å forske i sitt uttrykk, ta risiko og i vårt tilfelle, skrive bedre historier. Staten ved kulturdepartementet, investerer mye i først å utdanne, siden å utvikle disse kunstnerne.

Store deler av produsentene i film- og teaterfeltet er også finansiert av kulturdepartementet. Enten det gjelder NRK, institusjonsteatrene eller de private film- og teaterprodusentene. Heri hviler et stort ansvar i å forvalte talentene og deres verk. Dramatikerforbundets nye medlemsundersøkelse viser med tydelighet at talentene ikke opplever seg ivaretatt.

Innen alle områder (film, tv, teater) skåres det svært lavt når vi spør om opplevelse av risikovilje og vilje til nytenkning – fra 0 % på risikovilje (!) til 18 % på nytenkning. Filmprodusenter skårer bedre. 50 % av de som svarer opplever risikovilje hos filmprodusentene, men kun 5 % mener de er nytenkende! Dette er interessant, fordi det står i motsetningsforhold til det kunstnere egentlig driver med. Vi er på evig jakt etter å skape noe nytt og originalt!

Men det er ikke det som etterspørres. Vilje til nytenkning ofres på markedskreftenes alter. Man vil heller synge gamle sanger om igjen.
Mye av årsaken til at det har blitt slik, er det økende kravet til høy publikumsoppslutning og høye seertall, ikke minst fra det samme departementet som med stipender og ordninger ber om – og legger til rette for – nytenkning og risikovilje. I filmbransjen har drøvtyggingen vist seg å bli lønnsom. Alle ordninger og incitamenter legger opp til aktiv jakt på publikum. Inntak av denne paradoksale kunst- og markedscocktailen har ført til en hang til drøvtygging hos mange lydige produsenter av drama.

Norske produsenter, som altså ikke er kunstnere, utdannes i dag på filmskoler i tett samarbeid med kunstnerne. Grunntanken er at de skal produsere og legge til rette for at forfatterens historie som tolkes av regissøren, fotografen, lyddesigneren, scenografen osv., blir optimal. Men når produsentene kommer ut i virkeligheten møter de en annen tenkning, der deres fremste oppgave tilsynelatende er å få størst mulig inntjening på filmene. Da er det fort gjort å glemme de særegne stemmene du jobbet med på skolefilmene – fotoeleven som alltid fant på noe nytt og overraskende, regissøren som fasinerte med å bryte alle regler og scenografen som skapte nye måter å se virkeligheten på. Og så flytter man filminnspillingen sin utenlands. For filmfolk er billigere i Budapest og Krakow.  Mulighet for profitt gjør sånt med folk. Jeg dømmer ikke.

Norske dramatikere tjener gjennomsnittlig 300 000 i året. Kun 39 % av dramatikerne og manusforfatterne opplever å få kontrakt som er i henhold til bransjeavtaler og hele 65 % av filmforfatterne aldri får utbetalt royalty. Samtidig snakker politikerne om lønnsomhet og seertall med produsentene – uten å stusse over hvilke historier som aldri blir fortalt av kunstnerne de har investert så mye i å utvikle.

Kalkulatoren er et dårlig termometer for kunstproduksjon. Hvor fører publikumsfrieriene oss hen? Er vi nyttige idioter som skal gi folket sirkus med vårt talent og vår fagkunnskap mens den utfordrende og politiske film- og teaterkunsten dovner hen?

Det er markedstenkningen i kunstpolitikken jeg adresserer. For det er et angrep på ytringsfriheten når kulturdepartementet overlater til produsenter å bestemme repertoaret mens de vifter med kalkulatoren.  For det er ikke nye uttrykk eller brennbart stoff som når opp når profittprognosene kalkuleres. Det er alvorlig.  Og potensielt farlig.

Monica Boracco, leder Dramatikerforbundet