Ove Heiborg og Qvisten animasjon er klare med årets kanskje mest etterlengtede familiefilm, «Jul i Flåklypa». Her viser han eksklusive bilder fra opptakene og forteller om hvordan jakten på fagfolk førte ham til settet på de siste filmene til Tim Burton og Aardman studios.
Dette intervjuet har sitt utspring i en kinosal der undertegnede satt rett bak Ove Heiborg fra Qvisten Animasjon under en visning av Tim Burtons Frankenweenie. Han satt sammen med noen kolleger fra animasjonsmiljøet, og det var ikke vanskelig å merke sitringen av forventning fra setene foran. Det viste seg å være flere forbindelser mellom Burton og Heiborg enn bare entusiasmen for stop motion-teknikken i Frankenweenie. Året før var nemlig Heiborg og Qvisten på besøk på settet til Burtons film i London med forhåpninger om å lokke flere av fagfolkene til sin egen film, Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa. Det var en rundtur som også skulle føre dem til settet på Aardman studios The Pirates, og som ga grobunn for refleksjoner over norsk filmproduksjons plass i den store sammenhengen.
– Det var veldig inspirerende og interessant å være vitne til en så omfattende produksjon, for så å dra hjem for å lage vår i mindre skala. Jeg er en stor fan av Burton, helt siden Et førjulsmareritt. Han er på en måte borgermesteren for oss i Nerdeland. Det blir jo ganske spesielt med svart-hvit animasjonsfilm i 3D. Men det er vel ganske typisk for Burton: han får stort sett gjøre som han vil. Og det er ikke vanlig innen en så kostnadskrevende filmsjanger der alt må planlegges på forhånd.
NORSK MINIUTGAVE
Rent produksjonsmessig utgjør Flåklypa-filmen en tiendedel av Frankenweenie.
– De hadde om lag 250-300 mennesker involvert i produksjonen. Vi er en miniversjon med 25 personer. Burtons budsjett har vært på ca 230 millioner, med noen overskridelser, mens vi har et budsjett på 25 millioner. De produserte på 40 enheter hver dag, mens vi hadde åtte (rigging på 3 og filming på 5).
Det er ikke bare størrelsen som skiller filmene. Det er forskjell på hvor avanserte dukkene er.
– Vi har dukker til 100 000 kroner per stykk, mens deres koster mange ganger mer, og de benytter seg av mer avansert teknologi. Antallet dukker de bruker er også langt flere. Vi hadde for eksempel 4 av Ludvig og fire av Solan, mens B-karakterene hadde vi kun en eller to av. De hadde en høyere output hver dag på grunn av antall enheter: Vi prøver å ligge på fire, og litt optimistisk fem sekunder, mens de lå på ett til maks to sekunder per hode per dag.
Burton befinner seg åpenbart i en posisjon der han kan gjøre ting som er utenkelig i den relativt ressursfattige norske animasjonsbransjen.
– Da vi var på settet til Frankenweenie var fortsatt ikke manuset til Burton låst og da var det ca to måneder igjen av produksjonen. Nå ble nok dette ytterlige forskjøvet. Det er helt uvanlig innen animasjonsfilm og forteller mye om hans unike posisjon. Hos oss er animatic, altså skissefilmen, helt låst før vi går i produksjon. Den er ekstremt detaljert og det skal veldig mye til for at regissøren får avvike fra den.
”OLD SCHOOL”
Hva kan man lære av en animasjonsfilmskaper som Burton, utover å bli inspirert?
– For vår del handler det om å våge å strekke seg mot de høydene han når med sine filmer. Selv om vi forlot innspillingen i London for å lage en film som koster like mye som lunsjbudsjettet deres, så ser du at de jobber på samme måte. Det er mye av den samme tankegangen, den samme oppskriften og ikke minst de samme menneskene. Og det er kult å oppleve.
Når dette intervjuet gjøres i februar gjenstår ca 480 sekunder av Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa.
– Det vil si ca 8 uker med produksjon. Vi har fått låne et (kaldt)lager i Askim, det var det nærmeste vi fant som vi hadde råd til. Snart pakker vi sammen og vender tilbake til hovedkvarteret for tre måneder med etterarbeid. Og så leverer vi filmen 1. juni.
– Innspillingen av selve stop motion-materialet har blitt gjort over 46 uker, 100 000 enkeltbilder ble skutt på Canon 7D-kamerahus med ”old school” Nikon opptikk. En oppskrift som også er adoptert fra de store produksjonene som blant annet Frankeweenie.
JAKTEN PÅ SPISSKOMPETANSEN
Det er veldig få her hjemme som har erfaring med stop motion. Derfor ble det nødvendig å dra ut for å finne de rette fagfolkene.
– For Qvisten blir dette litt som å vende tilbake til starten, for stop motion var det vi gjorde de første 3-4 årene. Man bruker gjerne den samme kjernen av folk i stop motion, det er ikke et miljø som vokser seg stort. Det krever dedikasjon for å holde på med det over lengre tid.
– Vi kjente allerede til norske Jens Jonathan Gulliksen, som hadde jobbet på Corps Bride, Den fantasiske Mikkel Rev og nå Frankenweenie. Vi dro nedover primært for å få Jens på kroken. De som jobber på stop motion-produksjoner er noen slags nomader, de drar dit det er jobber, siden miljøet er lite og de store produksjonene er få. Vi endte opp med i hvert fall fem stykker fra Frankenweenie og et par fra Aardmans The Pirates.
Spesielt én person viste seg å bli veldig viktig for den norske produksjonen – på en måte de kanskje ikke hadde forutsett.
– Ser du på rulleteksten til Frankenweenie så er det en person som er oppført som ”scheduler”, Angela Poschet. Hun er den dyreste vi har hyret på Qvisten, men det var noe av det smarteste vi gjorde på denne produksjonen. Vår egen erfaring fra stop motion reklamefilmer på 6-8 uker har liten verdi i forhold til slike større produksjoner. Du tror du vet mye, men så visste du ikke så mye likevel (latter). Den kompetansen hun hadde med seg var uvurderlig. Vi trodde f.eks vi kunne nøye oss med 350 kvadratmeter studio, mens hun gjorde oss oppmerksom på at vi trengte et sted mellom 800 og 1000 kvadratmeter. Sammen satte vi teamet som består av 11 nasjonaliteter.
DET UNIKE VED STOP MOTION
Det er ikke mange som i dag praktiserer stop motion-teknikken. Hva er det ved den som gjør den interessant for Heiborg å jobbe med? Vi lever jo i en tid der animasjonsfilmen har opplevd en utrolig utvikling, både teknologisk og kunstnerisk, mens stop motion forblir en tradisjonell og ”satt” teknikk. Men det er nettopp der attraksjonen ligger, mener Heiborg.
– Det går i bølger det med stop motion, selv om regissører som Tim Burton har holdt seg ganske trofast til teknikken. Det samme har Aardman. Jeg tror det handler om det fysiske ved det, i motsetning til å lage animasjon på en dataskjerm. Vi sluttfører for tiden den siste Pelle Politibil-filmen, og det ser nydelig ut. Men alt er inni skjermen. Med stop motion befinner du deg i et fysisk univers. Det håndverksmessige blir synliggjort på en annen måte.
– Det fascinerer meg – forholdet mellom den fysiske verden og filmens verden. De ulike gjenstandene eksisterer i fysisk forstand, du kan ta på dem. Når de begynner å bevege seg… jeg tror det var Jens som sa det slik: Når du har stått på settet sammen med en dukke i åtte timer hver dag, så forventer du at den skal begynne å bevege på seg, ikke sant.
Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa har premiere i desember.
Produsent: Maipo Film
Co-produsent animasjonsstudio: Qvisten Animation AS, Regi: Rasmus A. Sivertsen Skuespillere: Reodor Felgen, Solan Gundersen, Ludvig, Manus: Karsten Fullu, Distribusjon: Nordisk Film Distribusjon AS
Norske stemmer: Trond Brænne (Reodor Felgen), Trond Høvik (Ludvig), Kari-Ann Grønsund (Solan Gundersen), Kåre Conradi (Frimand Pløsen), Jon Brungot (Melvind Snerken), Anders Bye (Presseroboten)
Ove Heiborg og Qvisten animasjon er klare med årets kanskje mest etterlengtede familiefilm, «Jul i Flåklypa». Her viser han eksklusive bilder fra opptakene og forteller om hvordan jakten på fagfolk førte ham til settet på de siste filmene til Tim Burton og Aardman studios.
Dette intervjuet har sitt utspring i en kinosal der undertegnede satt rett bak Ove Heiborg fra Qvisten Animasjon under en visning av Tim Burtons Frankenweenie. Han satt sammen med noen kolleger fra animasjonsmiljøet, og det var ikke vanskelig å merke sitringen av forventning fra setene foran. Det viste seg å være flere forbindelser mellom Burton og Heiborg enn bare entusiasmen for stop motion-teknikken i Frankenweenie. Året før var nemlig Heiborg og Qvisten på besøk på settet til Burtons film i London med forhåpninger om å lokke flere av fagfolkene til sin egen film, Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa. Det var en rundtur som også skulle føre dem til settet på Aardman studios The Pirates, og som ga grobunn for refleksjoner over norsk filmproduksjons plass i den store sammenhengen.
– Det var veldig inspirerende og interessant å være vitne til en så omfattende produksjon, for så å dra hjem for å lage vår i mindre skala. Jeg er en stor fan av Burton, helt siden Et førjulsmareritt. Han er på en måte borgermesteren for oss i Nerdeland. Det blir jo ganske spesielt med svart-hvit animasjonsfilm i 3D. Men det er vel ganske typisk for Burton: han får stort sett gjøre som han vil. Og det er ikke vanlig innen en så kostnadskrevende filmsjanger der alt må planlegges på forhånd.
NORSK MINIUTGAVE
Rent produksjonsmessig utgjør Flåklypa-filmen en tiendedel av Frankenweenie.
– De hadde om lag 250-300 mennesker involvert i produksjonen. Vi er en miniversjon med 25 personer. Burtons budsjett har vært på ca 230 millioner, med noen overskridelser, mens vi har et budsjett på 25 millioner. De produserte på 40 enheter hver dag, mens vi hadde åtte (rigging på 3 og filming på 5).
Det er ikke bare størrelsen som skiller filmene. Det er forskjell på hvor avanserte dukkene er.
– Vi har dukker til 100 000 kroner per stykk, mens deres koster mange ganger mer, og de benytter seg av mer avansert teknologi. Antallet dukker de bruker er også langt flere. Vi hadde for eksempel 4 av Ludvig og fire av Solan, mens B-karakterene hadde vi kun en eller to av. De hadde en høyere output hver dag på grunn av antall enheter: Vi prøver å ligge på fire, og litt optimistisk fem sekunder, mens de lå på ett til maks to sekunder per hode per dag.
Burton befinner seg åpenbart i en posisjon der han kan gjøre ting som er utenkelig i den relativt ressursfattige norske animasjonsbransjen.
– Da vi var på settet til Frankenweenie var fortsatt ikke manuset til Burton låst og da var det ca to måneder igjen av produksjonen. Nå ble nok dette ytterlige forskjøvet. Det er helt uvanlig innen animasjonsfilm og forteller mye om hans unike posisjon. Hos oss er animatic, altså skissefilmen, helt låst før vi går i produksjon. Den er ekstremt detaljert og det skal veldig mye til for at regissøren får avvike fra den.
”OLD SCHOOL”
Hva kan man lære av en animasjonsfilmskaper som Burton, utover å bli inspirert?
– For vår del handler det om å våge å strekke seg mot de høydene han når med sine filmer. Selv om vi forlot innspillingen i London for å lage en film som koster like mye som lunsjbudsjettet deres, så ser du at de jobber på samme måte. Det er mye av den samme tankegangen, den samme oppskriften og ikke minst de samme menneskene. Og det er kult å oppleve.
Når dette intervjuet gjøres i februar gjenstår ca 480 sekunder av Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa.
– Det vil si ca 8 uker med produksjon. Vi har fått låne et (kaldt)lager i Askim, det var det nærmeste vi fant som vi hadde råd til. Snart pakker vi sammen og vender tilbake til hovedkvarteret for tre måneder med etterarbeid. Og så leverer vi filmen 1. juni.
– Innspillingen av selve stop motion-materialet har blitt gjort over 46 uker, 100 000 enkeltbilder ble skutt på Canon 7D-kamerahus med ”old school” Nikon opptikk. En oppskrift som også er adoptert fra de store produksjonene som blant annet Frankeweenie.
JAKTEN PÅ SPISSKOMPETANSEN
Det er veldig få her hjemme som har erfaring med stop motion. Derfor ble det nødvendig å dra ut for å finne de rette fagfolkene.
– For Qvisten blir dette litt som å vende tilbake til starten, for stop motion var det vi gjorde de første 3-4 årene. Man bruker gjerne den samme kjernen av folk i stop motion, det er ikke et miljø som vokser seg stort. Det krever dedikasjon for å holde på med det over lengre tid.
– Vi kjente allerede til norske Jens Jonathan Gulliksen, som hadde jobbet på Corps Bride, Den fantasiske Mikkel Rev og nå Frankenweenie. Vi dro nedover primært for å få Jens på kroken. De som jobber på stop motion-produksjoner er noen slags nomader, de drar dit det er jobber, siden miljøet er lite og de store produksjonene er få. Vi endte opp med i hvert fall fem stykker fra Frankenweenie og et par fra Aardmans The Pirates.
Spesielt én person viste seg å bli veldig viktig for den norske produksjonen – på en måte de kanskje ikke hadde forutsett.
– Ser du på rulleteksten til Frankenweenie så er det en person som er oppført som ”scheduler”, Angela Poschet. Hun er den dyreste vi har hyret på Qvisten, men det var noe av det smarteste vi gjorde på denne produksjonen. Vår egen erfaring fra stop motion reklamefilmer på 6-8 uker har liten verdi i forhold til slike større produksjoner. Du tror du vet mye, men så visste du ikke så mye likevel (latter). Den kompetansen hun hadde med seg var uvurderlig. Vi trodde f.eks vi kunne nøye oss med 350 kvadratmeter studio, mens hun gjorde oss oppmerksom på at vi trengte et sted mellom 800 og 1000 kvadratmeter. Sammen satte vi teamet som består av 11 nasjonaliteter.
DET UNIKE VED STOP MOTION
Det er ikke mange som i dag praktiserer stop motion-teknikken. Hva er det ved den som gjør den interessant for Heiborg å jobbe med? Vi lever jo i en tid der animasjonsfilmen har opplevd en utrolig utvikling, både teknologisk og kunstnerisk, mens stop motion forblir en tradisjonell og ”satt” teknikk. Men det er nettopp der attraksjonen ligger, mener Heiborg.
– Det går i bølger det med stop motion, selv om regissører som Tim Burton har holdt seg ganske trofast til teknikken. Det samme har Aardman. Jeg tror det handler om det fysiske ved det, i motsetning til å lage animasjon på en dataskjerm. Vi sluttfører for tiden den siste Pelle Politibil-filmen, og det ser nydelig ut. Men alt er inni skjermen. Med stop motion befinner du deg i et fysisk univers. Det håndverksmessige blir synliggjort på en annen måte.
– Det fascinerer meg – forholdet mellom den fysiske verden og filmens verden. De ulike gjenstandene eksisterer i fysisk forstand, du kan ta på dem. Når de begynner å bevege seg… jeg tror det var Jens som sa det slik: Når du har stått på settet sammen med en dukke i åtte timer hver dag, så forventer du at den skal begynne å bevege på seg, ikke sant.
Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa har premiere i desember.
Produsent: Maipo Film
Co-produsent animasjonsstudio: Qvisten Animation AS, Regi: Rasmus A. Sivertsen Skuespillere: Reodor Felgen, Solan Gundersen, Ludvig, Manus: Karsten Fullu, Distribusjon: Nordisk Film Distribusjon AS
Norske stemmer: Trond Brænne (Reodor Felgen), Trond Høvik (Ludvig), Kari-Ann Grønsund (Solan Gundersen), Kåre Conradi (Frimand Pløsen), Jon Brungot (Melvind Snerken), Anders Bye (Presseroboten)
Legg igjen en kommentar