For de fleste på 1950- og 60-tallet var Alfred Hitchcock nærmest en karikatur. Han var kjent som den tykke briten som dampet på en sigar mens han med eksentrisk pompøsitet presenterte skumle filmer på fjernsyn. Han var anerkjent i Hollywood som the master of suspense, og hadde skremt vannet av flere kinogjengere enn noen før ham.

Men det falt ingen inn at disse mørke filmene hentet næring fra en virkelig persons indre spenninger. De var jo bare popcornfilmer som var ment å underholde massene. En forfatter kunne hente råstoff fra eget liv, men kunne en filmregissør det? På den tiden Hitchcock var på topp i Hollywood ble regissøren regnet som bare et av flere utbyttbare ledd i produksjonskjeden, ikke en selvstendig kunstner.

Selv etter filmer som Vertigo og North by Northwest var Hitchcock fortsatt a hired hand, med begrenset kunstnerisk frihet. Det var først da han risikerte hus og formue for å lage filmen ingen ville at han skulle lage, Psycho, at han skulle befeste sin unike posisjon i filmhistorien. Heretter skulle navnet hans bli knyttet til en spesiell, høyspent tilstand, et gåtefullt sted mellom Begjær og Mord, anført av en filmscene som skulle bli stående som den mest kjente i filmhistorien.

En kikker

I filmene Hitchcock (kino) og The Girl (HBO) og tv-serien Bates Motel (NRK 3) berøres denne kreative epoken i Hitchcocks karriere.

I Hitchcock fortelles historien om hvordan Psycho ble til i krysningspunktet mellom liv og diktning, der Hitchcocks hustru Alma er tildelt en sentral rolle. Filmen beskriver ekteparet som ”partners in crime”: Alma holdt ikke bare orden på hjemmet, hun var en uvurderlig kreativ sparringspartner og ble som klipper avgjørende for hvordan Psycho ble fortalt. Hun forsøkte så godt hun kunne å overse hans grove oppførsel overfor unge skuespillerinner, og var langt mer krass når hun vurderte filmprosjektene hans. Da han ville lage Psycho, basert på en billigbok om en massemorder, var hun blant de som frarådet det. Når Hitchcock likevel insisterte, med alt det innebar av personlig og økonomisk fallhøyde, gikk hun med ham ut i krigen.

Hitchcocks trang til å besitte og kontrollere sine skuespillerinner er ganske forsonende beskrevet i Hitchcock. Selv for Alma kunne det virke som hans besettelser var til å holde ut, så lenge det førte til filmatiske mesterverk. Vi ser ham titte på Janet Leigh i undertøyet gjennom et hull i veggen, men han virker relativt harmløs, og det hele er underordnet en nobel sak: filmkunsten. Den aggressiviteten han gikk løs på skuespillerinnen Vera Miles med fordi hun ikke ville jobbe mer med ham, antydes forsiktig i filmen. Husker du den forpinte rollefiguren som Jimmy Stewart spilte i Vertigo, spør Miles under et møte med Leigh. ”Det er slik Hitch er”.

Karakterdrap

Hitchcock er et sympatisk innstilt portrett der Anthony Hopkins i hovedrollen toner ned hans pløsete fysiske framtoning. Tv-filmen The Girl minner mer om et karakterdrap, både i fysisk og psykisk forstand. Filmen følger omstendighetene rundt de to filmene som fulgte etter Psycho, Fuglene og Marnie, og hvordan Hitchcocks brutale behandling av Tippi Hedren under opptakene skulle ødelegge hennes filmkarriere.

Serien er basert på Donald Spotos bok The Dark Side Of Genius: The Life Of Alfred Hitchcock, men også på Hedrens egne opplevelser. Her kommer sadismen og kvinnefiendtligheten tydeligere fram, noe som forsterkes av Toby Jones tolkning som uthever langt flere uspiselige karaktertrekk. Som i Hitchcock får vi servert noen av legendens karakteristiske, provokative uttalelser, men her blir de langt mer sjokkerende.

Når Hitchcock tidligere hadde hevdet at skuespillere måtte behandles ”som kveg”, hadde det hatt en mening utover selve provokasjonen, det berørte hans overbevisning om at skuespillere ikke måtte tenke ”undertekst” når de spilte foran kamera. Men når han med pokeransikt erklærer at ”kvinner må tortureres” og vi samtidig får se at han gjør nettopp det, vel, da er det ikke lenger en provokasjon.

Ødela Hedrens karriere

Hitchcock var seksuelt besatt av Hedren og straffet henne når hun avviste ham. Under opptakene til Fuglene kom det ut av kontroll. Opptakene med fuglene som skulle angripe Hedrens rollefigur på et loft sto oppført med et par tagninger i opptaksplanen, men det skulle ta fem dager å filme scenen der også levende fugler ble brukt. Siste opptaksdag fikk Hedren et farlig kutt nær øyet og brøt sammen.

I serien ser Toby Jones Hitchcock-figur til å sette større pris på nedbrytningen av Hedren enn hvordan Hedren selv husker det. Hun hevder i dag at Hitchcock virket skremt, men greide ikke å stanse. Fuglene skulle som Psycho bli en av Hitchcocks mest kjente filmer, og Hedren ble rost for sin rolletolkning. Men hvor mye av den frykten hun så overbevisende uttrykte i filmen hadde sin rot i den frykten og smerten hun ble påført av Hitchcock under opptak? En god del, skal vi tro The Girl og Hedren selv. Etter premieren på Fuglene sier Hitchcock til Hedren: ”Der ser du, det var verdt det, all frykten og smerten….se på deg nå, du er en filmstjerne!”

Både Hedren og biograf Spoto har vært rådgivere på The Girl. Selv om ingen bestrider Hitchcocks brutale framferd, har enkelte samarbeidspartnere reagert på framstillingen. Kim Novak, som spilte i Vertigo, sier hun aldri opplevde han så ekstrem. Også Hedren selv har følt behov for å nyansere. Til Hollywood Reporter framhever hun hvordan hans destruktive forhold til kvinner var preget av skam over egen kropp og en voldsom dragning mot de vakre blondinene han aldri kunne få tilgang til – bortsett fra gjennom sin autoritet som profilert regissør. Men hun mener det ikke nødvendigvis gjør ham mindre som filmkunstner.

Ikonisk dusjscene

Hitchcocks nevrotiske mannlige rollefigurer, ofte impotente ”kikkere”, foregriper mange trekk ved vår voyeuristiske moderne kultur. Det er kanskje vanskelig å forstå i dag, men Psycho kom som et sjokk på amerikanerne i 1960. Filmen kastet et lys over et Amerika ingen ville vedkjenne seg. ”Det usunne Amerika, besatt av sex og vold”, kaller forfatteren David Thomsen det i boken The Moment of Psycho: How Alfred Hitchcock Taught America to Love Murder, der han gir oss en analyse av verdens mest kjente filmscene. Når dusjhodet står som en glorie rundt Janet Leighs hode får det henne til å likne en katolsk martyr, mener han.

Som Hitchcock og The Girl holder serieskaperne bak Bates Motel seg på respektfull avstand til dusjscenen. Rettighetshaverne til Psycho vokter dusjscenen som den kulturelle skatten den er, og har ikke gitt tillatelse til en presis gjengivelse. Men den kommenteres allerede i første episoden, når en politimann ikke legger merke til et lik som er gjemt bak et dusjforheng.

Bates Motel er ellers et ganske freidig prosjekt: Serien har satt seg fore å skildre hva som ledet fram til det grufulle dramaet på Bates Motel i Psycho. Spenningen er derfor knyttet til vårt behov for å få vite hva som gikk galt. Vi møter Norman idet han flytter med moren til motellet, på flukt fra vonde minner og farens mystiske død, til enda et småsted der han er den nye, snåle gutten. Overgangen til en nåtid med mobiltelefoner går forbausende smertefritt, og det er fortsatt sprengkraft i det ødipale forholdet mellom sønn og mor. Om Norman som tenåring framstår som litt for tafatt i Freddie Highmores skikkelse, stråler Vera Farmiga i rollen som manipulerende mor. Det er ikke bare motelbygningens profil som er gienskapt fra originalen, Farmigas ytre trekk passer til de vi husker fra morens vage skikkelse i Psycho.

Bates Motel blir likevel aldri veldig skummel, og det er ikke særlig fruktbart å knytte den til originalen. Det var jo nettopp det som ikke ble vist i Psycho som gjorde filmen så effektiv og skremmende. I dusjscenen så vi aldri at Leigh ble rammet av kniven, selv om vi var overbevist om det motsatte.

Når serieskaperne på denne måten bringer underteksten fra originalen fram i lyset over 50 år senere, blir det som å slå inn åpne dører. Den usunne morsbindingen er intakt i tv-serien, men Norman er såpass åpen og fortrolig overfor jevnaldrende jenter at katastrofen som venter vil kreve en mer kompleks forklaring. Noe må gå forferdelig galt i de neste episodene. Jeg håper bare at serieskaperne hedret Hitchcocks ånd ved å overlate mer til vår fantasi. Det er der hans genialitet som filmskaper ligger.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Denne artikkelen har også stått på trykk i Aftenposten.