Dieter Kosslick tok over Berlin film festival i en periode da mange stilte spørsmål ved om festivalene hadde utspilt sin rolle. Med digitalisering av produksjonsmidler og visningsformater har avstanden mellom filmskaperne og publikum blitt dramatisk kortere, og alle mellomledd er satt under press. For en hver festivalleder representerer denne utviklingen en formidabel utfordring.

Kosslick framstår som akkurat så pragmatisk og lett på foten som en festivalsjef må være. Han er gemütlich og åpen, og ser ut til å ha forsont seg med at han har en av filmverdenens mest utsatte posisjoner. Ved siden av Cannes er Berlinalen verdensfilmens fremste arena. Derfor var fallhøyden stor da han gikk i gang med å fornye festivalen like etter årtusenskiftet.

– Da jeg begynte var jeg usikker på hvordan store A-festivaler som Berlinalen skulle beholde sin relevans. Men så ser vi at festivalene i denne perioden, under den digitale revolusjonen, skulle oppleve en sterk vekst. Det er flere festivaler enn noensinne og flere nye store har kommet til:  Tribeca, Roma, Abu Dhabi, m.fl. I Berlin har vi nå 300 000 besøkende som kjøper 500 000 billetter. Vi får besøk av 4000 journalister hvert år, det er 20 000 akkrediterte deltakere. De siste tre årene har markedet vokst på en bemerkelsesverdig måte, etter finanskrisen i 2009.

Gammeldagse dyder gjelder

Berlinalen har endret sin rolle under Kosslicks ledelse, fra å kuratere film til å delta i utviklingen og finansieringen av dem. Det gjøres blant annet gjennom World Cinema Fund og Talent Campus som lenge var Kosslicks store kjepphester.

– Det er en helt ny bevegelse av unge filmskapere som deltar på Talent Campus, ofte fra land der det er lite infrastruktur for filmproduksjon. Vi har et marked på WCF der disse filmskaperne kan skaffe seg partnere. Vår struktur er helt annerledes i dag: Vi samarbeider med bokmessen i Frankfurt om salg av rettigheter på bøker. Vi har seks Talent Campus’er over hele verden, fra Tokyo til Sarajevo. Vi promoterer også vår ”culinary cinema” som skal til San Sebastian neste uke. Vi har ti ulike seksjoner, vi henvender oss til ulike målgrupper. Når en festival er blitt så stor som Berlinalen, så krever det at man er en ”full service festival”. Bare på den måten kan de kreative aktørene og de som finansierer få maksimal uttelling av å være i Berlin i 10 dager.

For store A-festivaler har utviklingen ført til at markedene er blitt mer konsentrerte, forteller Kosslick. For å få et vitalt marked på en festival må du komme opp i en kritisk masse. På ene siden har du det kuraterte programmet, som Kosslick har ansvar for, og på andre siden markedet. Det er ikke nødvendigvis noen naturlig link mellom dem, men Berlinalen trenger begge, understreker han. Og skal man skape tillit mellom aktørene i et marked, er det fortsatt gode, gammeldagse dyder som gjelder:

– Den største forandringen er det faktum at over 50 prosent av filmene vi får allerede er solgt. Det skjer kun basert på et manus og en teaser. For å gå til det skrittet å kjøpe noe på forhånd, som ikke er ferdig, så er du avhengig av å kunne stole på selgerne. Og den tilliten får du ikke gjennom kun å operere i den digitale verden eller ved å laste ned noe. Du må møte disse menneskene du skal gjøre business med. Markedene fungerer fortsatt slik de alltid har gjort: den menneskelige relasjonen er avgjørende.

Markedet har gjenoppstått

Dette er et av filmverdenens paradokser: Til tross for den økonomiske krisen, lages det flere filmer enn noensinne. Påmeldingen til festivalene blir bare større.

– Det kan kanskje bare forklares med munnhellet om at det alltid er noen der ute som er villig til å putte pengene sine i en film. Det var en markant nedgang etter finanskrisen for ca tre år siden, men nå er det mange investorer på markedet, fra ulike land, og bransjen ruller og går som i tidligere tider. Ja, jeg vil påstå at den på noen områder går bedre enn noensinne.

Men man behøver ikke flytte fokuset langt før man ser at den økonomiske krisen rammer enkelte land hardt. Uken etter Norges-besøket, drar Kosslick til Hellas, og der finnes det ikke lenger midler til å lage film.

– Det samme har begynt å skje i Spania og Portugal. Den fulle effekten av dette vil vi se i årene som kommer. Kanskje vil vi se at nordeuropeiske filmer markerer seg sterkere, for det er der det finnes mest penger og kontinuitet akkurat nå. Men i Hellas blir det vanskelig i lang tid framover. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom økonomiske krisetider og kvaliteten på filmene. Men for de filmnasjonene som er helt avhengig av statsstøtte, som Hellas, Spania og Italia, blir det en formidabel utfordring.

Kamp om talenter og stjernestøv

Det foregår en skarp konkurranse mellom store A-festivaler som Berlinalen, Cannes, Venezia og Toronto. Men heller ikke denne konkurransen er helt som før.

– Det eksisterer en åpenbar konkurranse om å skaffe filmer. Men forholdet mellom festivalene er i dag mer basert på konkurranse og samarbeid enn for ti år siden. Før var det gjerne sånn at alle festivalene ville ha bestemte filmer, og produsentene ventet gjerne med å lansere en film før Berlin eller Cannes nærmet seg. Slik er det ikke lenger. I dag finansieres mange filmer gjennom ulike typer banklån, og da kan man ikke vente 6 måneder på en bestemt festival. Den må ut i markedet og tjene penger.

– Noen velger Berlinalen fra et markedsperspektiv, for andre gjør festivalens fokus på politisk film at det passer best å åpne filmen der. Andre, gjerne unge og  mindre etablerte filmskapere, velger muligens Locarno isteden, fordi det kanskje er best for deres film. Det er ikke nødvendigvis slik at det beste for en film er å åpne på en A-festival.

I likhet med Cannes og Venezia er Berlinalen avhengig av stjernestøv fra Hollywood som spres over den røde løperen foran Berlinale Palast. Denne vanskelige balansegangen mellom kunst og kommers er noe Kosslick har lært seg å beherske, selv om han erkjenner at det kan være en schizofren tilstand.

– Det viktigste er at du har tilgang på nok stjerner til alle dagene. Min oppgave blir å fylle den røde løperen og få den til å se attraktiv ut i løpet av 10 dager. Uten stjerner og store filmer er det umulig å gjennomføre Berlinalen slik den er i dag. Om du ikke kan mate den røde løperen med stjerner, da forsvinner verdenspressen.

Slik Cannesfestivalen med jevne mellomrom får kritikk for at den ruller ut den røde løperen for Hollywoodstjerner, kritiseres Kosslick ofte for å logre for Hollywood.

– På ene siden må vi finne nye talenter og presentere edgy filmer, på andre siden må vi ha stjerner på den røde løperen. I år fikk vi for det meste positive tilbakemeldinger, året før ble jeg sterkt kritisert for mine valg, noe som delvis var rettmessig, slik jeg ser det. For to år siden hadde vi et fantastisk program, med iranske Nader og Simin – et brudd og Wim Wenders’ Pina – filmer som skulle være med på å prege filmåret. Jeg mener kritikerne må kunne se at enkelte år er overgangsår. Vi satset i fjor på flere kunstnerisk utfordrende filmskapere i hovedprogrammet, og kommer til å satse enda mer på det i tiden framover.

Tysk svakhet for norsk film

Det lages altså flere filmer enn noensinne, men Kosslick vil ikke uten videre si at det har ført til flere kvalitetsfilmer.

– Det kommer an på hvem du spør, eller hvilket land vi snakker om. Du finner eksempler på begge deler. I noen land er det en sterk tendens, i andre er det kanskje for mye penger involvert. Man bør være oppmerksom når pengene kommer fra offentlige midler. Med slike midler følger mange regler for bruken av dem. Det er mange tilfeller der man oppfyller reglene, men mangler kvalitet.

Han vil imidlertid ikke plassere de statsstøttede nordiske filmene i denne kategorien.

– Dere har offentlige midler, men dere har noe det ikke er overflod av: talent. Enten det er regissører, manusforfattere eller skuespillere. Dette er noe vi har sett framveksten av en stund. Samtidig er den skandinaviske filmindustrien blitt en del av det internasjonale markedet, ved å vise vilje til å lage sjangerfilmer. Det fremste tegnet på en sunn filmindustri er at man jobber innenfor ulike sjangre. Den norske filmkulturen kommuniserer bra med det tyske publikummet. Vi responderer på den litt crazy, underfundige humoren. Over 100 000 tyskere så Kunsten å tenke negativt, Bent Hamers filmer har også et vesentlig publikum i Tyskland. Og vi likte Nord, som deltok i Berlinalens Panorama-program.

Det spesielle med de skandinaviske landene er den offentlige finansieringen og øremerkingen av midler til barnefilmen. Det er en av årsakene til at særlig Norge, Sverige og Danmark har markert seg så sterkt innen barnefilmseksjonen Generation på Berlinalen.

– Ja, svært mange av filmene i barnefilmprogrammet pleier å være fra Norden. Det er gode filmer som også selger godt. Å investere i barnefilm er å investere i framtiden, det gir langsiktige virkninger å eksponere barna for kvalitetsfilm. Du bygger opp en relasjon til publikum hjemme, og det har dere i Norge vært gode på. Hvor viktig rolle barnefilm kan spille har jeg sett gjennom alle disse årene på Berlinalen, der 50 000 barn oppsøker festivalen hvert år. Jeg skulle ønske at vi i Tyskland også investerte på samme måten i barnefilmen.

Tendenser og toleranse

Som festivalsjef har Kosslick sett tendenser og talenter komme og gå, fra den argentinske og danske bølgen til den rumenske. Og nå snakkes det om et skandinavisk momentum, med alle krimfilmene som gjør stor suksess på det internasjonale markedet.  Han understreker at han jobber konvensjonelt. Han reiser rundt og ser filmer, festivalen blir tipset og får tilsendt filmer fra salgsagenter.

– Samtidig handler det om å kjenne etter hvilken vei det blåser. Hva er i emning? Å oppdage et talent på et tidlig stadium handler også litt om tilfeldigheter. Cristian Mungiu vant gullpalmen i Cannes for 4 måneder, 3 uker og 2 dager i 2007, men det var på Berlinalen to år tidligere at han hadde premiere på sin debutfilm – som vi også var med på å finansiere. Jasmila Zbanic vant Gullbjørnen i 2006 med sitt drama om massevoldtektene i Srebrenica. Siden den gang har hun fortsatt å komme med filmene sine til oss. Så det er som i livet: Noen er lojale, andre ikke så lojale, sier han med et smil.

Da Berlinalen for mange år siden åpnet opp for sjangerfilmer i hovedprogrammet, ble det sterkt kritisert. Men kritikken stilnet etter et par år, forteller han.

– Siden har vi hatt mange skandinaviske thrillere med i hovedprogrammet. Nå kommer vi til å satse sterkere på tv-serier. Vi begynte å vise tv-serier for et par år siden, som følge av framveksten av kvalitetsserier i blant annet USA og Storbritannia. Mange av de ledende regissørene har begynt å lage tv-serier, og det er naturlig for oss å følge etter talentene.

Berlinalen har alltid hatt et blikk for det politiske. Festivalen ble etablert av amerikanerne under den kalde krigen for å få opp humøret til et krigsherjet folk, skriver Peter Cowie i festivalens jubileumsbok fra 2009. Den gangen ble 500 festivalplakater klistret på bygningene som vendte mot øst for å gi de bakenfor muren ”en smak av frihet”. Kriser og skandaler av politisk art er noe festivalen er fortrolig med. Da Hjortejegeren ble vist i 1979 resulterte det i et storpolitisk drama da den russiske delegasjonen marsjerte ut i protest mot filmens skildring av vietnameserne. Da den mørke erotiske filmen Sansenes rike ble vist i 1976 ble filmen konfiskert av statsadvokaten og det ble tatt ut tiltale mot festivalen. Da Kosslick tok over i 2001 skulle verdenssituasjonen endres dramatisk med krigskonfliktene i Midtøsten. Resultatet ble en revitalisering av den politiske verdensfilmen. Kosslick har ikke vært redd for å utnytte den røde løperen for politiske siktemål, som når han selv har dukket opp på den med plakatbilder av Jafar Panahi.

– De symbolske markeringene for Jafar Panahi har vært viktige for oss. Berlinalen var et barn av den kalde krigen, og det er naturlig for oss å fokusere på toleranse og ytringsfrihet. Da Berlinmuren falt hersket det en viss forvirring om festivalens videre kurs. Men så startet Irak-krigen, og jeg benyttet anledningen til å bruke den røde løperen som ”a speaking corner”. Jeg synes det har fungert godt, og selv Hollywoodstjernene har vært veldig åpenhjertige og frittalende på vår røde løper.

Byen Berlins betydning

Kosslick mener det er et lite mirakel at festivalen faktisk fungerer, med tanke på de motstridende interessene som driver den. På ene siden har du den røde løperens fesjå, på andre siden smale, kunstnerisk kompromissløse filmer. Han mener festivalen på den måten gjenspeiler byen som har skapt den. Berlin er en tolerant by, erklærer han stolt.

– Selv om jeg har fått kritikk, har jeg alltid følt at byen stiller seg bak den tolerante profilen vår. Selv kritikerne anerkjenner hva vi forsøker å få til. For våre medarbeidere er det ikke bare en jobb – dette er noe de tror lidenskapelig på. Vi åpnet for seks år siden Forum Expanded, som gjenspeiler denne åpenheten. Det er en arena for det eksperimentelle, der vi setter få begrensninger. Seksjonen vokser for hvert år, og gjør festivalen enda mer attraktiv, synes vi.

Berlinalen er et storslått vindu inn til verdensfilmen. Men hvordan vil han beskrive festivalens forhold til tysk film? Han jobbet selv i flere regionale tyske filmfond før han havnet i Berlin, men nærer ingen spesiell lojalitet til den tyske filmen.

– Vi har ingen spesiell lojalitet til tysk film, men festivalen drar veksler på at jeg i over 30 år jobbet innen tysk film. Heldigvis har vi i min periode stort sett hatt en kontinuerlig produksjon av gode tyske filmer, så relasjonen til det tyske filmmiljøet er godt. I år gikk regiprisen til Barbara, som deltok i hovedprogrammet og fikk gode kritikker og senere ble den tyske kandidaten til Oscarprisen. I 2004 vant Fatih Akin Gullbjørnen for Gegen de wande. Men det skal ikke mye til: Om jeg et år bare inkluderer en eller to tyske filmer i hovedprogrammet, får jeg kritikk.  Det er helt normalt.

Berlin internasjonale filmfestival varer fra 7.-17. februar.