”Har filmen en framtid” er den direkte oversatte tittelen på en bok som skapte debatt i amerikansk presse i fjor høst. Forfatteren, David Denby, er filmkritiker i ærverdige New Yorker, der han de siste 10 årene stadig har vendt tilbake til det han oppfatter som filmens svanesang. Som så mange amerikanere mener Denby amerikansk film når han anvender begrepet ”film”, og det er Hollywood som er filmens Mekka – og Babylon.

I en tid der merkevarefilmer for barn og unge dominerer kinomenyen, gjerne basert på tegneserier og dataspill, er det lite igjen for voksne kinogjengere, hevder han. Denby får støtte av en annen profilert kritiker, filmhistorikeren David Thomson, som i sin bok The Big Screen, som kom omtrent samtidig i fjor, mener at Hollywood ikke lenger har mye å fare med. Han mimrer som Denby over det han anser som Hollywoods to store epoker, 1940-tallet, samt den korte perioden da ”det nye Hollywood” satte sitt preg på 1970-tallet.

Det er ikke overraskende at Denby og Thomson er skuffet. De tilhører sekstiåtter-generasjonen som vokste opp med kinofilmen som ukentlig rituale, og som skulle få sitt filmsyn formet av 1960-tallets store modernistiske omdreining, anført av den franske nybølgefilmen. Det er en opplevelse mange i deres generasjon aldri har kommet over, og som Susan Sontag sørget over i sitt essay The Decay of Cinema i 1996.

Sontag var bekymret for den individualistiske filmkonsumeringen som var på frammarsj, og som etter hennes død har fortsatt i en rivende utvikling med stadig mindre skjermer og påvirkning fra sosiale medier. Også filmskaperne har problemer med endringene. Nylig gikk den danske dokumentarfilmens grand old man, Jørgen Leth, kraftig ut mot en konsulent i det danske filminstituttet som hadde bedt ham orientere seg mer mot sosiale medier for å nå flere med sin film. Det ville Leth ha seg frabedt.

For nye generasjoner må avskrivingen av dagens filmkultur framstå som underlig. For dem er filmen i konstant utvikling og de er med på å forme den her og nå.

De av oss som har fulgt amerikansk film de siste årene har samtidig kunnet se en markant vekst av små, sterke filmer som finansieres utenfor Hollywood – som har skalert ned sin produksjon. Men også innen mer mainstream-orienterte kvalitetsfilmer er tendensen positiv. Om vi ser på de nominerte til årets Oscarpriser, lover det godt: Med filmer som Beast of the Southern Wild, Zero Dark Thirty, Django Unchained, Lincoln, The Master, Silver Linings Playbook og Moonrise Kingdom viser amerikansk film en sterk og formsikker vilje til å utforske komplekse, mørke temaer.

De siste årene har sofaglade tv-kommentatorer fått oss til å tro at det er på tv de vesentlige filmverkene i dag skapes. Årets Oscarnominasjoner viser at det ikke er tilfelle.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

Denne kommentaren er også denne uken publisert i Aftenposten.