Å lage film i annerledeslandet

Å lage film i annerledeslandet

Mens filmkuttene i europeiske land rammer dramatisk, lever norsk film i fred og fordragelighet. Er det derfor vi ikke har med noen filmer i Berlinale-programmet?

BERLIN FILM FESTIVAL

Den 9. mai i fjor samlet flere tusen portugisere seg foran Parlamentsbygningen i Lisboa. Det som var ment som en protest, kunne også minne om et gravøl. Med 100 prosent kutt i filmstøtten var filmselskaper gått konkurs, og som for å minne sine landsmenn om sin filmhistorie ble en montasje med 400 portugisiske filmer projisert på den ærverdige murveggen. Elisabeth Sjaastad i Det europeiske regissørforbundet kunne melde på rushprint.no at filmlegenden Manoel de Oliveira, som i en alder av 103 fortsatt lager film,  sto på trappene i Lisboa og ropte: ”Å slutte er å dø!”.

Den økonomiske krisen rammer kultursektoren brutalt i EU-land. Ikke overraskende er det i land som Hellas, Portugal og Spania at filmen er mest utsatt. Berlinalen arrangerte forrige helg en paneldebatt om utviklingen. Hva slags konsekvenser vil krisen få for industrien – og de filmene som lages? Festivalsjef Dieter Kosslick har før årets festival i et intervju med Rushprint pekt på et paradoks: Til tross for den økonomiske krisen, som har rammet særlig USA og Europa hardt, er antallet filmer som lages og meldes på festivalen flere enn noensinne.

For den nordiske filmbransjen, som fullfinansierer filmene sine hjemme under regulerte arbeidsforhold, må virkeligheten der ute framstå som en jungel. Men for et stadig voksende antall filmskapere i verden handler det om å lage film for mindre penger – noen ganger uten penger. Selv i Hollywood skalerer man ned og leter etter nye forretningsmodeller.

I slike ulvetider har de aktørene som jobber effektivt med små ressurser en fordel. I land som Romania, Hellas og Argentina har det oppstått en blomstring innen den mer kunstnerisk filmen etter de langvarige krisene der. I amerikansk independentfilm har vi sett den samme evnen til å forme innholdet etter de karrige forholdene, og man har en stund snakker om en ny ”rural” realisme.

Kontrasten til den norske virkeligheten er stor. Slik den ”nordiske supermodellen” nylig fikk skryt i Economist, har også den nordiske måten å drive filmpolitikk på, særlig i Danmark, vært gjenstand for stor interesse internasjonalt. Vi har en fordel i Norden: Vi får årlige tilskudd fra staten og burde således kunne skape forutsigbarhet i en industri som internasjonalt er alt annet enn det. Som eneste filmregion som øremerker midler til barnefilm, burde vi vært markant tilstede under barne- og ungdomsseksjonen i Berlin, som er størst i verden.

Men de nordiske filmene er nesten fraværende i år. Norge har ikke en eneste film (der vi er hovedprodusent eller fyller sentrale fagfunksjoner) med i noe program på Berlinalen, og vi befinner oss langt unna målet om å vinne høythengende internasjonale festivalpriser.

Jeg har ingen illusjoner om at nød skaper stor filmkunst. Effekten av de europeiske filmkuttene på lengre sikt, særlig innen bevaring, er hjerteskjærende for en filmelsker.

Men Oliveiras rop i Lisboa fikk meg til å tenke på mange av de norske spillefilmenes mangel på nødvendighet. Bortsett fra Hisham Zamans Før snøen faller er det ikke mange spor i norsk fiksjonsfilm etter den kampen for tilværelsen mange av filmene på Berlinalen er preget av.  Vi har ikke kniven mot strupen, slik mange europeiske land nå har det, og det skaper en merkbar kontrast mellom norsk og europeisk film. Det hersker en fred og fordragelighet som noen ganger gjør oss selvtilfredse.

I rettferdighetens navn skal det sies at vi er iferd med å oppdage at vi trenger verden utenfor. Det vitner den økende samproduksjonen med resten av Europa om, og det blir spennende å se resultatet av blant annet Erik Poppe og Bård Breiens bestrebelser i så måte.

Men kanskje burde vi følge den danske filmens eksempel, ved å knytte støtte under ”Nye veier”-ordningen,  som er ment å utvikle talentene våre, til et mer konkret krav om å være nyskapende og djerve? (les mer om kravene til søkerne som opptas i New Danish Screen).

Vi ønsker høy markedsandel hjemme og gjeve priser ute. Begge deler er mulig. Men det går ikke uten et mer bevisst og dynamisk vekselbruk mellom det brede og det smale, der kravene til talentene spisses ytterligere.

Som innen så mange andre felt er Norge annerledeslandet i europeisk film. Men det å lage film i ”verdens beste land” har sin pris, det også.

 

Denne kommentaren er også publisert i noe kortere form i Aftenposten.

 

11 kommentarer til Å lage film i annerledeslandet

  1. Hva legger du i kravet om å være «nyskapende og djerve»? Betyr dette at man igjen skal lage filmer ingen i Norge vil se? Det hjelper jo ikke å klage på kvaliteten om du ikke sier hva som bør bedres.

  2. » New Danish Screen skal støtte og inspirere udviklingen af filmens formsprog og fortælling, så dansk film bevarer og styrker sin dynamik og diversitet. Det skal sikres, at nye generationer af filmfolk ikke forfalder til konventionelle, overleverede udtryk, men til stadighed stræber efter at afsøge grænser og skabe nye oplevelser for publikum, hvad enten det sker i biografen eller foran tv-skærmen…»

  3. I Norge bør man strebe etter å fortelle filmer om en norsk væremåte. Hvordan lever vi, og hvordan oppfører/snakker virkelige mennesker i Norge? Alt for mange filmer prøver å fortelle en ekte historie med Hollywoodianske grep. Izzat, Uro og Taxi er prakteksempler på dette.

    Ingen i Norge oppfører seg sånn som folk gjør i de filmene. Filmene har ingen rot i virkeligheten bortsett fra kanskje ideen.

    Joachim Trier er den eneste som har klart å lage noe jeg vil betegne som «ekte norsk». Og ikke overraskende er det han som har gjort det best i utlandet.

    Hodejegerne er en god film, og overlever fordi den er basert på godt kildemateriale og en veldig flink regissør. En dårligere regissør hadde kjørt filmen i grøfta sammen med alle Varg Veum-filmene. Jeg hadde ikke tro på filmen, fordi slike filmer aldri lykkes i Norge, men filmen leverte.

  4. I disse Skjoldbjærg-dager vil jeg også trekke frem Insomnia. Muligens den beste krimfilmen som er laget i Skandinavia. Lavmælt og ekte. Det kunne faktisk skjedd. Ingen overdrevne biljaktscener og stereotypiske innvandrer-doplangere.

    Vi må bare innse at vi tilhører en europeisk filmtradisjon, ikke en amerikansk, selv om veldig mange her ønsker å lage pang-pang-filmer.

  5. En annen ting jeg vil legge til er at myten om at film i Norge lages av menn fra vestkanten faktisk ikke er så langt fra sannheten. Når man har det så godt og sjeldent har opplevd noe særlig motstand virker det temmelig fjernt for meg å lage filmer om temaer man i utgangspunktet ikke har spesielt mye peiling på.

    Det er klart man kommer et stykke med research, men de beste sosialrealistiske filmene er faktisk laget av folk med førstehåndskunnskap. Jeg merker at Hisham Zaman gjør stor suksess med filmene sine, noe som jeg tror henger sammen med at det ofte er ting han har kjent på kroppen selv som går igjen. Jeg er ingen stor fan av minoritetsfilmer, slik resten av landet og NFI er, men det er noe man kan merke seg.

  6. @ DF Neira
    Hvorfor skal du tvinge folk til å se på Trier-filmer når de ikke har lyst til å se på slike filmer? Dette er jo bare noe du ønsker for å virke smartere enn du egentlig er.
    Greit nok at vi skal lage filmer om norske ting, men Trolljegeren er en vel så norsk film som Oslo 31 august.

  7. Okei.

    For det første så var Trier et argument for filmer som gjør det godt i utlandet, ikke et argument for «folkelige» filmer. For det andre.. Tvinge folk? Triers filmer gjør det godt i Norge, så det er mange som vil se det. Hvis du heller vil se Tina & Betinna så vær så god.

    For de tredje forstår jeg ikke hva du vil med Trolljegeren. Det er en norsk film ja, men det jeg etterlyser er norsk realisme, og der er Trolljegeren det motsatte.

  8. @ DF Neira.
    Jeg mener ikke å si noe stygt om Trier. Han er flink i sin sjanger. Men det er mange vanlige folk som syntes Trier er både pretensiøs og kjedelig. Hvorfor skal vi dessuten ha norsk realisme når vi har så få som behersker denne sjangeren? Hva er det som er så bra med realisme? Trolljegeren var ett eksempel, men jeg kan se for meg en norsk science fiction film, en norsk action film, en norsk katastrofe film osv, alle med utgangspunkt i norsk virkelighet og samfunn. I latin amerika med ble magisk realisme kjennetegnet, dvs ikke tørr og traust realisme. Om man ser på bøker, så er jo krim den mest populære sjangeren. Da er det vel naturlig at de mest populære filmene også er sjangerfilmer. Jeg mener selvsagt ikke at Trier skal slutte å lage filmer, men bare at man ikke kan oppheve ham til noe standard over hvordan filmer bør lages. Vi har akkurat så mange realistiske filmer som det er marked for: Trier, Sarah johnsen, Bent Hamer osv osv.
    For meg høres det ut som om du mener vi bør lage filmer som ingen vil se, bare fordi det bygger opp under egoet til europeiske kultursnobber.

  9. «Hvorfor skal vi dessuten ha norsk realisme når vi har så få som behersker denne sjangeren?»

    – Det er dette jeg etterlyser, folk som behersker sjangeren. Erik Poppe har prøvd seg, men gjør ikke det. Trier klarer det.

    «Jeg mener selvsagt ikke at Trier skal slutte å lage filmer, men bare at man ikke kan oppheve ham til noe standard over hvordan filmer bør lages»

    – Innen den sjangeren han lager film synes jeg absolutt han har satt standarden.

    Argumentasjonen din er håpløs. Jeg etterlyste i innlegget mitt filmer som gjør det godt internasjonalt, og jeg la frem en mulig vei, den veien Trier har tatt. Nå er det ikke slik at jeg ikke ønsker andre filmer. Om det er noe jeg ønsker mer enn realisme så er det skikkelig god norsk krim. Insomnia er en av de beste skandinaviske krimfilmer som har blitt laget, og det viser at det er mulig selv i dette landet og lage slikt.

    Tror ikke det kommer til å bli laget noen gode sci-fi filmer i Norge. Vi er ikke en del av den tradisjonen. Det kommer alltid til å forbli et halvhjertet forsøk på nivå med rett-på-DVD-filmene fra statene.

  10. @Daniel Flynn Neira
    Jeg har selvsagt ikke noe mot gode filmer i alle sjangre, men akkurat nå er det jo Trolljegeren og Hodejegerne som har mest suksess på DVD i utlandet. Jeg vet ikke hvilken vei man må ta for å få bedre salg i utlandet. Det avhenger av hvordan man lager filmene.
    Du skal ikke si at vi ikke kan få en god scifi film i Norge. Om noen har en god ide og greier å gjennomføre den kan vi få en norsk «Doctor Who», en serie som slår an i Norge(og kanskje i Sverige og Danmark). (Jeg har mange ideer for billige scifi serier man kunne laget.) Det viktigste er å heve nivået på skuespillet og regi’en. Om det filmtekniske blir på et høyere nivå kan vi få filmer i alle sjangre.
    Jeg er enig i at Insomnia er en veldig god film.
    Spør du meg hvilke filmer jeg «liker» å se på, så havner realistiske drama ganske langt nede på lista. Jeg tror det gjelder mange andre også.

  11. Nei fy fader spar meg «norsk realisme». Nå har vi hatt ynkelige forsøk på «norsk realisme» dominerende i norsk film i flere tiår. Nå synes jeg faktisk det er lov, tid og plass til at vi også får vår del av popcornfilmene. TROLLJEGERNE er et fantastisk eksempel på EKTE NORSK – basert ikke minst på utsagn til internasjonale publikummere – men samtidig også ekstremt underholdende og publikumsvennlig. Denne Daniel-fyren har tydeligvis glemt at film er og blir i første hånd et underholdningsmedium. Det er virkelighetsflukt fra realismen som omgir oss ellers 24/7!!!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å lage film i annerledeslandet

Å lage film i annerledeslandet

Mens filmkuttene i europeiske land rammer dramatisk, lever norsk film i fred og fordragelighet. Er det derfor vi ikke har med noen filmer i Berlinale-programmet?

BERLIN FILM FESTIVAL

Den 9. mai i fjor samlet flere tusen portugisere seg foran Parlamentsbygningen i Lisboa. Det som var ment som en protest, kunne også minne om et gravøl. Med 100 prosent kutt i filmstøtten var filmselskaper gått konkurs, og som for å minne sine landsmenn om sin filmhistorie ble en montasje med 400 portugisiske filmer projisert på den ærverdige murveggen. Elisabeth Sjaastad i Det europeiske regissørforbundet kunne melde på rushprint.no at filmlegenden Manoel de Oliveira, som i en alder av 103 fortsatt lager film,  sto på trappene i Lisboa og ropte: ”Å slutte er å dø!”.

Den økonomiske krisen rammer kultursektoren brutalt i EU-land. Ikke overraskende er det i land som Hellas, Portugal og Spania at filmen er mest utsatt. Berlinalen arrangerte forrige helg en paneldebatt om utviklingen. Hva slags konsekvenser vil krisen få for industrien – og de filmene som lages? Festivalsjef Dieter Kosslick har før årets festival i et intervju med Rushprint pekt på et paradoks: Til tross for den økonomiske krisen, som har rammet særlig USA og Europa hardt, er antallet filmer som lages og meldes på festivalen flere enn noensinne.

For den nordiske filmbransjen, som fullfinansierer filmene sine hjemme under regulerte arbeidsforhold, må virkeligheten der ute framstå som en jungel. Men for et stadig voksende antall filmskapere i verden handler det om å lage film for mindre penger – noen ganger uten penger. Selv i Hollywood skalerer man ned og leter etter nye forretningsmodeller.

I slike ulvetider har de aktørene som jobber effektivt med små ressurser en fordel. I land som Romania, Hellas og Argentina har det oppstått en blomstring innen den mer kunstnerisk filmen etter de langvarige krisene der. I amerikansk independentfilm har vi sett den samme evnen til å forme innholdet etter de karrige forholdene, og man har en stund snakker om en ny ”rural” realisme.

Kontrasten til den norske virkeligheten er stor. Slik den ”nordiske supermodellen” nylig fikk skryt i Economist, har også den nordiske måten å drive filmpolitikk på, særlig i Danmark, vært gjenstand for stor interesse internasjonalt. Vi har en fordel i Norden: Vi får årlige tilskudd fra staten og burde således kunne skape forutsigbarhet i en industri som internasjonalt er alt annet enn det. Som eneste filmregion som øremerker midler til barnefilm, burde vi vært markant tilstede under barne- og ungdomsseksjonen i Berlin, som er størst i verden.

Men de nordiske filmene er nesten fraværende i år. Norge har ikke en eneste film (der vi er hovedprodusent eller fyller sentrale fagfunksjoner) med i noe program på Berlinalen, og vi befinner oss langt unna målet om å vinne høythengende internasjonale festivalpriser.

Jeg har ingen illusjoner om at nød skaper stor filmkunst. Effekten av de europeiske filmkuttene på lengre sikt, særlig innen bevaring, er hjerteskjærende for en filmelsker.

Men Oliveiras rop i Lisboa fikk meg til å tenke på mange av de norske spillefilmenes mangel på nødvendighet. Bortsett fra Hisham Zamans Før snøen faller er det ikke mange spor i norsk fiksjonsfilm etter den kampen for tilværelsen mange av filmene på Berlinalen er preget av.  Vi har ikke kniven mot strupen, slik mange europeiske land nå har det, og det skaper en merkbar kontrast mellom norsk og europeisk film. Det hersker en fred og fordragelighet som noen ganger gjør oss selvtilfredse.

I rettferdighetens navn skal det sies at vi er iferd med å oppdage at vi trenger verden utenfor. Det vitner den økende samproduksjonen med resten av Europa om, og det blir spennende å se resultatet av blant annet Erik Poppe og Bård Breiens bestrebelser i så måte.

Men kanskje burde vi følge den danske filmens eksempel, ved å knytte støtte under ”Nye veier”-ordningen,  som er ment å utvikle talentene våre, til et mer konkret krav om å være nyskapende og djerve? (les mer om kravene til søkerne som opptas i New Danish Screen).

Vi ønsker høy markedsandel hjemme og gjeve priser ute. Begge deler er mulig. Men det går ikke uten et mer bevisst og dynamisk vekselbruk mellom det brede og det smale, der kravene til talentene spisses ytterligere.

Som innen så mange andre felt er Norge annerledeslandet i europeisk film. Men det å lage film i ”verdens beste land” har sin pris, det også.

 

Denne kommentaren er også publisert i noe kortere form i Aftenposten.

 

11 Responses to Å lage film i annerledeslandet

  1. Hva legger du i kravet om å være «nyskapende og djerve»? Betyr dette at man igjen skal lage filmer ingen i Norge vil se? Det hjelper jo ikke å klage på kvaliteten om du ikke sier hva som bør bedres.

  2. » New Danish Screen skal støtte og inspirere udviklingen af filmens formsprog og fortælling, så dansk film bevarer og styrker sin dynamik og diversitet. Det skal sikres, at nye generationer af filmfolk ikke forfalder til konventionelle, overleverede udtryk, men til stadighed stræber efter at afsøge grænser og skabe nye oplevelser for publikum, hvad enten det sker i biografen eller foran tv-skærmen…»

  3. I Norge bør man strebe etter å fortelle filmer om en norsk væremåte. Hvordan lever vi, og hvordan oppfører/snakker virkelige mennesker i Norge? Alt for mange filmer prøver å fortelle en ekte historie med Hollywoodianske grep. Izzat, Uro og Taxi er prakteksempler på dette.

    Ingen i Norge oppfører seg sånn som folk gjør i de filmene. Filmene har ingen rot i virkeligheten bortsett fra kanskje ideen.

    Joachim Trier er den eneste som har klart å lage noe jeg vil betegne som «ekte norsk». Og ikke overraskende er det han som har gjort det best i utlandet.

    Hodejegerne er en god film, og overlever fordi den er basert på godt kildemateriale og en veldig flink regissør. En dårligere regissør hadde kjørt filmen i grøfta sammen med alle Varg Veum-filmene. Jeg hadde ikke tro på filmen, fordi slike filmer aldri lykkes i Norge, men filmen leverte.

  4. I disse Skjoldbjærg-dager vil jeg også trekke frem Insomnia. Muligens den beste krimfilmen som er laget i Skandinavia. Lavmælt og ekte. Det kunne faktisk skjedd. Ingen overdrevne biljaktscener og stereotypiske innvandrer-doplangere.

    Vi må bare innse at vi tilhører en europeisk filmtradisjon, ikke en amerikansk, selv om veldig mange her ønsker å lage pang-pang-filmer.

  5. En annen ting jeg vil legge til er at myten om at film i Norge lages av menn fra vestkanten faktisk ikke er så langt fra sannheten. Når man har det så godt og sjeldent har opplevd noe særlig motstand virker det temmelig fjernt for meg å lage filmer om temaer man i utgangspunktet ikke har spesielt mye peiling på.

    Det er klart man kommer et stykke med research, men de beste sosialrealistiske filmene er faktisk laget av folk med førstehåndskunnskap. Jeg merker at Hisham Zaman gjør stor suksess med filmene sine, noe som jeg tror henger sammen med at det ofte er ting han har kjent på kroppen selv som går igjen. Jeg er ingen stor fan av minoritetsfilmer, slik resten av landet og NFI er, men det er noe man kan merke seg.

  6. @ DF Neira
    Hvorfor skal du tvinge folk til å se på Trier-filmer når de ikke har lyst til å se på slike filmer? Dette er jo bare noe du ønsker for å virke smartere enn du egentlig er.
    Greit nok at vi skal lage filmer om norske ting, men Trolljegeren er en vel så norsk film som Oslo 31 august.

  7. Okei.

    For det første så var Trier et argument for filmer som gjør det godt i utlandet, ikke et argument for «folkelige» filmer. For det andre.. Tvinge folk? Triers filmer gjør det godt i Norge, så det er mange som vil se det. Hvis du heller vil se Tina & Betinna så vær så god.

    For de tredje forstår jeg ikke hva du vil med Trolljegeren. Det er en norsk film ja, men det jeg etterlyser er norsk realisme, og der er Trolljegeren det motsatte.

  8. @ DF Neira.
    Jeg mener ikke å si noe stygt om Trier. Han er flink i sin sjanger. Men det er mange vanlige folk som syntes Trier er både pretensiøs og kjedelig. Hvorfor skal vi dessuten ha norsk realisme når vi har så få som behersker denne sjangeren? Hva er det som er så bra med realisme? Trolljegeren var ett eksempel, men jeg kan se for meg en norsk science fiction film, en norsk action film, en norsk katastrofe film osv, alle med utgangspunkt i norsk virkelighet og samfunn. I latin amerika med ble magisk realisme kjennetegnet, dvs ikke tørr og traust realisme. Om man ser på bøker, så er jo krim den mest populære sjangeren. Da er det vel naturlig at de mest populære filmene også er sjangerfilmer. Jeg mener selvsagt ikke at Trier skal slutte å lage filmer, men bare at man ikke kan oppheve ham til noe standard over hvordan filmer bør lages. Vi har akkurat så mange realistiske filmer som det er marked for: Trier, Sarah johnsen, Bent Hamer osv osv.
    For meg høres det ut som om du mener vi bør lage filmer som ingen vil se, bare fordi det bygger opp under egoet til europeiske kultursnobber.

  9. «Hvorfor skal vi dessuten ha norsk realisme når vi har så få som behersker denne sjangeren?»

    – Det er dette jeg etterlyser, folk som behersker sjangeren. Erik Poppe har prøvd seg, men gjør ikke det. Trier klarer det.

    «Jeg mener selvsagt ikke at Trier skal slutte å lage filmer, men bare at man ikke kan oppheve ham til noe standard over hvordan filmer bør lages»

    – Innen den sjangeren han lager film synes jeg absolutt han har satt standarden.

    Argumentasjonen din er håpløs. Jeg etterlyste i innlegget mitt filmer som gjør det godt internasjonalt, og jeg la frem en mulig vei, den veien Trier har tatt. Nå er det ikke slik at jeg ikke ønsker andre filmer. Om det er noe jeg ønsker mer enn realisme så er det skikkelig god norsk krim. Insomnia er en av de beste skandinaviske krimfilmer som har blitt laget, og det viser at det er mulig selv i dette landet og lage slikt.

    Tror ikke det kommer til å bli laget noen gode sci-fi filmer i Norge. Vi er ikke en del av den tradisjonen. Det kommer alltid til å forbli et halvhjertet forsøk på nivå med rett-på-DVD-filmene fra statene.

  10. @Daniel Flynn Neira
    Jeg har selvsagt ikke noe mot gode filmer i alle sjangre, men akkurat nå er det jo Trolljegeren og Hodejegerne som har mest suksess på DVD i utlandet. Jeg vet ikke hvilken vei man må ta for å få bedre salg i utlandet. Det avhenger av hvordan man lager filmene.
    Du skal ikke si at vi ikke kan få en god scifi film i Norge. Om noen har en god ide og greier å gjennomføre den kan vi få en norsk «Doctor Who», en serie som slår an i Norge(og kanskje i Sverige og Danmark). (Jeg har mange ideer for billige scifi serier man kunne laget.) Det viktigste er å heve nivået på skuespillet og regi’en. Om det filmtekniske blir på et høyere nivå kan vi få filmer i alle sjangre.
    Jeg er enig i at Insomnia er en veldig god film.
    Spør du meg hvilke filmer jeg «liker» å se på, så havner realistiske drama ganske langt nede på lista. Jeg tror det gjelder mange andre også.

  11. Nei fy fader spar meg «norsk realisme». Nå har vi hatt ynkelige forsøk på «norsk realisme» dominerende i norsk film i flere tiår. Nå synes jeg faktisk det er lov, tid og plass til at vi også får vår del av popcornfilmene. TROLLJEGERNE er et fantastisk eksempel på EKTE NORSK – basert ikke minst på utsagn til internasjonale publikummere – men samtidig også ekstremt underholdende og publikumsvennlig. Denne Daniel-fyren har tydeligvis glemt at film er og blir i første hånd et underholdningsmedium. Det er virkelighetsflukt fra realismen som omgir oss ellers 24/7!!!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY