Forrige uke presenterte Norsk filminstitutt de norske filmene som kommer på kino denne våren. Det var forsmaken på et filmår som på papiret virker svært lovende. En miks av debutanter og etablerte filmskapere inngår i et repertoar som framstår som det mest internasjonalt orienterte noensinne. Et historisk høyt antall av disse filmene er helt eller delvis spilt inn utenfor Norge.

Erik Poppe er akkurat ferdig med å skyte sin europeiske storfilm One Thousand Times Good Night i Irland og Marokko, og sammen med Bård Breiens Detektiv Downs (innspilt i Tsjekkia) og Erik Skjoldbjærs Pionér (innspilt på Island og Sverige), er det filmene det kanskje er knyttet størst forventninger til. Men allerede denne uken starter det norske filmåret med Hisham Zamans Før snøen faller som i går åpnet Tromsø film festival. Filmen gjenspeiler den norske filmens nye rastløshet, med en hovedperson, en kurdisk ung mann, som reiser på kryss og tvers av Europa – en sterkt emosjonell reise som ender brutalt i Norge.

Om få uker er det Eirik Svenssons debutfilm En som deg som får premiere, også den delvis innspilt i Tyrkia og Finland, og dokumentaren Gulabi Gang, i sin helhet spilt inn i India. Denne utvandringen skjer i kjølvannet av at de to store familiefilmene Reisen til Julestjernen og Karsten og Petra er spilt inn i Tsjekkia og Ungarn.

Det er selvsagt ikke bare kreative årsaker til at alle disse filmene lages utenfor Norge. Det norske kostnadsnivået gjør at produksjonene får mer for pengene ute, og resultatet er at mange norske fagarbeidere her hjemme står uten arbeid. Under gårsdagens åpningskonferanse i Tromsø kunne Knud Bjørne-Larsen i Storyline Studios fortelle at studioene på Jar ikke har hatt besøk av én eneste norsk langfilm i 2012.

Dette er en utvikling som den rødgrønne regjeringen, merkelig nok, ikke ser ut til å ha forutsett, men som den har styrt mot siden den lanserte Veiviseren for norsk film i 2006. Det voksende samarbeidet med resten av Europa er ikke bare resultat av globalisering, men også en bevisst politikk: Det er lagt press på norske produsenter om å hente inn flere midler utenfra og om å sikte mot prestisjefylte priser på internasjonale festivaler.

Problemet er at de rødgrønne ikke har skjønt rekkevidden av den norske filmens suksess. Det nordiske momentum ute, anført av nordiske co-produksjoner som Hodejegerne og Milleniumtrilogien, har åpnet mange dører. Men vil man være med i det internasjonale produksjonskretsløpet, så handler det ikke bare om å ta – man må også gi noe. Når bransjen her hjemme ikke kan tilby insentiver til utenlandske produksjoner, står den uten et sentralt verktøy for å bygge opp et framtidsrettet fagmiljø.

Den nye internasjonale orienteringen i norsk film er viktig for at vi skal kvitte oss med den provinsialismen som har gjort oss til klønete aktører ute i verden. Det er ikke lenge siden norsk film var en vits ute, ja, den britisk-norske forfatteren Roald Dahl befalte oss sågar å slutte med å lage film. Men på drøyt 10 år har norsk film blitt gjenreist som merkevare, først hjemme og nå ute.

Under åpningskonferansen i Tromsø i går kunne produsent Asle Vatn fortelle om den forbilledlige offensive holdningen som lå til grunn for at Friland og regissør Bård Breien valgte å skyte Detektiv Downs i Praha. Prosjektet har hentet inn imponerende mange millioner og goodwill fra tsjekkisk film- og tv, der Bård Breien har en høy stjerne etter at Kunsten å tenke negativt vant pris i Karlovy Vary i 2007.

Mens politikere klør seg i hodet over hvordan de skal forhindre at utlendinger får kloa i norske filmpenger, fortsetter norske filmskapere å bruke disse pengene ute. Sist ute er Kill Buljo 2 – der produsentene lover en kulturkollisjon mellom Finnmark og Thailand.

Norsk film er omsider blitt en del av verden, men for å kunne utnytte de nye mulighetene må en mer rasjonell filmpolitikk komme på plass. Under åpningskonferansen tok Høyres Olemic Thommesen til orde for viktigheten av en insentivordning for utenlandske produksjoner i Norge, mens kulturminister Hadia Tajik virket noe nølende. Nina Refseth fikk på sin side debattpanelet med på at flere samproduksjonsmidler var like viktig. Begge deler blir nødvendig om norsk film skal kunne fortsette den framgangen den har opplevd de siste ti årene. Om en Høyre-ledet regjering med Frp vil kunne tilføre norsk film denne moderniseringen, gjenstår å se. Frp er som kjent prinsipiell motstander av støtte til film. Og Civita, den ideologiske tankesmien som er knyttet til partiet Høyre, har nylig ytret seg i samme retning.

Dette er en oppdatert versjon av en kommentar som er publisert i papirutgaven av Aftenposten.