Veien som endret Amerika

Veien som endret Amerika

On the Road ble et veiskille i amerikansk kultur, og alle road movies store mor. Etter over 50 år med fruktløse forsøk har romanen omsider funnet veien til kinolerretet. Har vi fått den filmen vi fortjener, og som forfatteren Jack Kerouac så lenge drømte om?

For nye generasjoner som ser Walter Salles filmatisering av On the Road og ikke kjenner til boken, vil filmens univers likevel gi en følelse av deja vu. Hvor mange ganger har de ikke på film sett unge og eventyrlystne amerikanere på vei i bil fra østkysten til vestkysten, med obligatoriske fylleturer innom New Orleans og Mexico? Eller hørt klagende bluesriff a lá Ray Cooder i Paris, Texas akkompagnere enda et ørkenlandskap i en reklamefilm. Hvor ofte har de ikke sett det ikoniske skiltet Highway 61, udødeliggjort gjennom Bob Dyans låt og selve innfartsåren til ”the blues highway”, fare forbi i sidespeilet som en standard filmklisjé? Kanskje har de også tatt denne turen selv, som jo lenge var obligatorisk for særlig unge menn, og som er blitt en liten industri i Hollywood med Road Trip-filmene.

Den veien gjennom Amerika som Jack Kerouac skildret i 1951 i sin roman, er blitt tråkket opp og kjørt ned til det ugjenkjennelige. Sporene etter On the Road er spredt utover et så bredt spekter av etterkrigstidens populærkultur, at ingen lenger kan forestille seg det veiskillet boken en gang representerte og hva Kerouacs antihelter forsøkte å bryte ut av.

Kerouacs livsbejaende bok kom nesten to tiår før ”the summer of love” i 1968, mens motorveiene gjennom Amerika ennå ikke var utbygd og den kalde krigen var i sin første fase. Med dårlig skjulte aliaser introduserte Kerouac mainstream-Amerika for beat-generasjonens frontfigurer som Allen Ginsberg, William Burroughs, Neal Cassidy og John Clellon Holmes.

Kerouacs alter ego, Sal Paradise, er fortelleren og betrakteren i boken, mens Dean Moriarty (Cassidy) er den utagerende hipsteren og jentefuten, selve legemliggjøringen av hva en beatnik var for Kerouac. Sal lar seg målbinde av Deans energi og frie livsutfoldelse, og blir med ham på kryss og tvers over det amerikanske kontinentet, på jakt etter grenseoverskridende opplevelser. Selv om boken skildret sex og rus på en ny, positiv måte, var Kerouac aldri noen samfunnsstormer. På bunnen var han en ganske konservativ romantiker som i bokens beste partier viser et unikt øre for musikken i språket. Kerouacs prosa er ofte blitt sammenliknet med en jazzinstrumentalists briljeringer, og det er ikke bare en klisjé. Men bare en virkelig begavet filmskaper vil være i stand til å overføre disse litterære kvalitetene til filmen. Det er derfor On the Road ofte er vurdert som ”umulig” å filmatisere (sjekk ut Kerouacs egen opplesning av On the Road).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ved siden av J. D. Salingers Catcher in the Rye er On the Road boken Hollywood har siklet mest og lengst på siden den ble utgitt. I motsetning til Salinger, som hele livet kategorisk avviste Hollywood, ivret Kerouac selv for en filmatisering. Men ikke bare det: han hadde klart for seg hvordan den burde filmes. I et brev han skrev til Marlon Brando i 1957 så han for seg hvordan kamera skulle monteres i forsetet på bilen, ”showing the road day and night, unwinding into the windshield, as Sal and Dean yak”. Han ville at Brando skulle ta rollen som Moriarty, mens han selv ville spille sitt alter ego, den mer introverte Sal. Kerouac hadde store filmplaner, han ønsket intet mindre enn å lage en ny type amerikansk film:

What I wanta do is re-do the theater and the cinema in America, give it a spontaneous dash, remove pre-conceptions of «Situation» and let people rave on as they do in real life. That’s what the play is: no plot in particular, no «meaning in particular, just the way people are.” (I dag framstår dette mest av alt som formelen på John Cassavettes filmer, som skulle komme på tampen av 50-tallet).

Brando svarte aldri på henvendelsen, selv om han hadde vist interesse for prosjektet. Og da Kerouacs agent takket nei til et tilbud fra filmselskapet Paramount om 150 000 dollar for rettighetene, ble det lenge stille rundt filmprosjektet. Kerouac skulle etter hvert feste sine filmhåp til The Subterraneans, hans nest mest kjente roman, som Hollywood skulle strippe for all egenart i filmversjonen fra 1960:

 

Det var ikke før Francis Ford Coppola overtok rettighetene i 1979 at utviklingen av On the Road som filmprosjekt gikk inn i en mer dynamisk fase, selv om det også skulle ta tid. Coppola hyret en lang rekke manusforfattere, deriblant Barry Giffort og Russel Banks. Men det var ikke før han fikk se Walter Salles filmversjon av Che Guevaras selvbiografiske Motorsykkeldagbøkene at han fant en regissør han mente var perfekt for filmen. Fram til da hadde både Ethan Hawke, Brad Pitt og Colin Farrel luktet på de sentrale rollene.

Men med brasilianeren Salles beveget prosjektet seg lenger vekk fra Hollywood, og nærmere Latin Amerika. For likhetstrekkene mellom Motorsykkeldagbøkene og On the Road er mange.

Selv skrev jeg i min anmeldelse av Motorsykkeldagbøkene i 2005 at rammen rundt fortellingen like gjerne kunne vært hentet fra On the Road. Handlingen i filmene overlapper hverandre: On the Road utspiller seg I 1947-51, mens Che Guevaras reise i Motorsykkeldagbøkene starter i 1951, der vi følger de to studentene Guevara og Granado på motorsykkeltur gjennom Latin-Amerika. Det som begynner som en backpackertur forvandler seg til en større sosial oppvåkning der de endrer sine forestillinger om det enorme kontinentet. Sal Paradise sin oppvåkning har også sosiale dimensjoner, men den gjenspeiler i større grad en indre reise. Når han må ta seg jobb som underbetalt sesongarbeider, leder det ikke til den moralsk indignasjonen som formet Guevaras syn på sitt kontinent. Sal trekker seg tilbake og blir isteden melankolsk. I boken romantiserer Kerouac underklassen, ikke minst den ”musikalske” svarte befolkningen. Dessuten er Sal beruset på Amerika og den individuelle friheten i en nesten metafysisk forstand, slik den bekjennende amerikanske poeten Walt Witman var det. I filmen er begge deler tonet ned.

 

Som på Motorsykkeldagbøkene har Salles med seg filmfotograf Eric Gautier som også denne gangen gir oss vakre og kontrastfulle bilder av utemmet landskap. Man får virkelig en sterk fornemmelse av the promised land som Kerouac fortsatt mente lå der ute på 1950-tallet, like før de store motorveiene begynte å skjære gjennom landskapet. Her er de menneskeskapte sårene i landskapene som ofte dukket opp i Motorsykkeldagbøkene erstattet av mer jomfruelige landskap.

On the Road er filmet i både USA og Latin-Amerika og Salles gjør storartet bruk av de mange ulike locations. Med sin faste produksjonsdesigner og manusforfatter gjengir han perioden med nitid fokus på detaljer og grundig research. Det er bare skuespillernes enkle kleskode; jeans, t-skjorter og løs jakke, som foregriper 60-tallets ungdomsopprør og gir inntrykk av noe mer moderne. Salles har valgt ganske ukjente ansikter i de to sentrale rollene, noe som også forsterker vår følelse av oppdagelse. Den uerfarne Garrett Hedlund har fått den ”umulige” rollen som Moriarty, men han overbeviser. Han får fram rollens impulsivitet, karisma og uansvarlighet uten å ty til overspill. Sam Riley imponerte i Control som det distanserte rockeikonet Ian Curtis.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her er han en betrakter som ofte sitter foran skrivemaskinen og snakker til oss gjennom en rolig voice-over. Men han makter å forene hipsternykkene med den jordnærheten som arbeiderklassegutten Kerouac aldri slapp taket på. Enkelte amerikanske kritikere har ment at filmen ikke gir godt nok inntrykk av hvor konformt det amerikanske samfunnet var, og hvilken risiko de unge tok. FBI-sjef Edgar J Hoover hevdet tross alt på 1950-tallet at beatnik-kulturen var den største trusselen mot det amerikanske samfunnet ved siden av kommunismen. Bortsett fra et sammenstøt med en nidkjær politimann, og noen besøk hos Sals mor, er rollegalleriet i liten kontakt med det streite A4-samfunnet. Når de besøker Old Lee Bull, den narkomane forfatteren som skal forestille William Burroughs, har han søkt tilflukt i sumpene i Louisiana, langt fra øvrigheten. På samme måten kan Kristen Stewarts seksuelt utagerende MaryLou leve ut sine drifter sammen med Sal og Dean uten forstyrrelser når de kjører gjennom det enorme, øde landskapet. Det var en pris å betale for en seksuelt aggressiv kvinne på 50-tallet, men det antydes bare så vidt.

 

Med filmer som On the Road, Howl og den varslede Kill Your Darling er den originale beat-generasjonen tilbake i populærkulturens rampelys. Men On the Road gir seg ikke ut for å gi oss noe fyllestgjørende bilde av beat-kulturen. I Howl er det James Franco som spiller Allen Ginsberg, og den ytre likheten er minimal. I On the Road er det ingen som likner på originalene i fysisk forstand, men det er noen gode imitasjoner. Viggo Mortensen spiller William Burroughs med de ytre karakteristiske trekkene noen vil huske, ikke minst den knirkete stemmen.

Men vi kommer ikke noe nærmere Kerouacs særegne poesi. Hans musikalske sjonglering av språket, der han dro veksler på film, tegneserier og jazz, kommer her kun til uttrykk gjennom fortellerstemmen. Salles er ikke freidig nok til å gjøre som David Cronenberg gjorde med Burroughs Naken Lunsj – å fordrive deler av originaluniverset med sin egen distinkte visjon. Vi får isteden en respektfull og på mange måter vakker film som befinner seg et stykke unna den kunstnerisk banebrytende filmversjonen Kerouac så for seg da han skrev brevet til Marlon Brando i 1957.

 

 On the Road slippes på dvd første uken av januar. 

Denne artikkelen har stått på trykk i Aftenposten K.

2 kommentarer til Veien som endret Amerika

  1. Jo, det ryktes. Salinger åpnet for en filmversjon etter sin død. Og som han sa, klok av skade: «It pleasures me no end, though, I might quickly add, to know that I won’t have to see the results of the transaction»

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Veien som endret Amerika

Veien som endret Amerika

On the Road ble et veiskille i amerikansk kultur, og alle road movies store mor. Etter over 50 år med fruktløse forsøk har romanen omsider funnet veien til kinolerretet. Har vi fått den filmen vi fortjener, og som forfatteren Jack Kerouac så lenge drømte om?

For nye generasjoner som ser Walter Salles filmatisering av On the Road og ikke kjenner til boken, vil filmens univers likevel gi en følelse av deja vu. Hvor mange ganger har de ikke på film sett unge og eventyrlystne amerikanere på vei i bil fra østkysten til vestkysten, med obligatoriske fylleturer innom New Orleans og Mexico? Eller hørt klagende bluesriff a lá Ray Cooder i Paris, Texas akkompagnere enda et ørkenlandskap i en reklamefilm. Hvor ofte har de ikke sett det ikoniske skiltet Highway 61, udødeliggjort gjennom Bob Dyans låt og selve innfartsåren til ”the blues highway”, fare forbi i sidespeilet som en standard filmklisjé? Kanskje har de også tatt denne turen selv, som jo lenge var obligatorisk for særlig unge menn, og som er blitt en liten industri i Hollywood med Road Trip-filmene.

Den veien gjennom Amerika som Jack Kerouac skildret i 1951 i sin roman, er blitt tråkket opp og kjørt ned til det ugjenkjennelige. Sporene etter On the Road er spredt utover et så bredt spekter av etterkrigstidens populærkultur, at ingen lenger kan forestille seg det veiskillet boken en gang representerte og hva Kerouacs antihelter forsøkte å bryte ut av.

Kerouacs livsbejaende bok kom nesten to tiår før ”the summer of love” i 1968, mens motorveiene gjennom Amerika ennå ikke var utbygd og den kalde krigen var i sin første fase. Med dårlig skjulte aliaser introduserte Kerouac mainstream-Amerika for beat-generasjonens frontfigurer som Allen Ginsberg, William Burroughs, Neal Cassidy og John Clellon Holmes.

Kerouacs alter ego, Sal Paradise, er fortelleren og betrakteren i boken, mens Dean Moriarty (Cassidy) er den utagerende hipsteren og jentefuten, selve legemliggjøringen av hva en beatnik var for Kerouac. Sal lar seg målbinde av Deans energi og frie livsutfoldelse, og blir med ham på kryss og tvers over det amerikanske kontinentet, på jakt etter grenseoverskridende opplevelser. Selv om boken skildret sex og rus på en ny, positiv måte, var Kerouac aldri noen samfunnsstormer. På bunnen var han en ganske konservativ romantiker som i bokens beste partier viser et unikt øre for musikken i språket. Kerouacs prosa er ofte blitt sammenliknet med en jazzinstrumentalists briljeringer, og det er ikke bare en klisjé. Men bare en virkelig begavet filmskaper vil være i stand til å overføre disse litterære kvalitetene til filmen. Det er derfor On the Road ofte er vurdert som ”umulig” å filmatisere (sjekk ut Kerouacs egen opplesning av On the Road).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ved siden av J. D. Salingers Catcher in the Rye er On the Road boken Hollywood har siklet mest og lengst på siden den ble utgitt. I motsetning til Salinger, som hele livet kategorisk avviste Hollywood, ivret Kerouac selv for en filmatisering. Men ikke bare det: han hadde klart for seg hvordan den burde filmes. I et brev han skrev til Marlon Brando i 1957 så han for seg hvordan kamera skulle monteres i forsetet på bilen, ”showing the road day and night, unwinding into the windshield, as Sal and Dean yak”. Han ville at Brando skulle ta rollen som Moriarty, mens han selv ville spille sitt alter ego, den mer introverte Sal. Kerouac hadde store filmplaner, han ønsket intet mindre enn å lage en ny type amerikansk film:

What I wanta do is re-do the theater and the cinema in America, give it a spontaneous dash, remove pre-conceptions of «Situation» and let people rave on as they do in real life. That’s what the play is: no plot in particular, no «meaning in particular, just the way people are.” (I dag framstår dette mest av alt som formelen på John Cassavettes filmer, som skulle komme på tampen av 50-tallet).

Brando svarte aldri på henvendelsen, selv om han hadde vist interesse for prosjektet. Og da Kerouacs agent takket nei til et tilbud fra filmselskapet Paramount om 150 000 dollar for rettighetene, ble det lenge stille rundt filmprosjektet. Kerouac skulle etter hvert feste sine filmhåp til The Subterraneans, hans nest mest kjente roman, som Hollywood skulle strippe for all egenart i filmversjonen fra 1960:

 

Det var ikke før Francis Ford Coppola overtok rettighetene i 1979 at utviklingen av On the Road som filmprosjekt gikk inn i en mer dynamisk fase, selv om det også skulle ta tid. Coppola hyret en lang rekke manusforfattere, deriblant Barry Giffort og Russel Banks. Men det var ikke før han fikk se Walter Salles filmversjon av Che Guevaras selvbiografiske Motorsykkeldagbøkene at han fant en regissør han mente var perfekt for filmen. Fram til da hadde både Ethan Hawke, Brad Pitt og Colin Farrel luktet på de sentrale rollene.

Men med brasilianeren Salles beveget prosjektet seg lenger vekk fra Hollywood, og nærmere Latin Amerika. For likhetstrekkene mellom Motorsykkeldagbøkene og On the Road er mange.

Selv skrev jeg i min anmeldelse av Motorsykkeldagbøkene i 2005 at rammen rundt fortellingen like gjerne kunne vært hentet fra On the Road. Handlingen i filmene overlapper hverandre: On the Road utspiller seg I 1947-51, mens Che Guevaras reise i Motorsykkeldagbøkene starter i 1951, der vi følger de to studentene Guevara og Granado på motorsykkeltur gjennom Latin-Amerika. Det som begynner som en backpackertur forvandler seg til en større sosial oppvåkning der de endrer sine forestillinger om det enorme kontinentet. Sal Paradise sin oppvåkning har også sosiale dimensjoner, men den gjenspeiler i større grad en indre reise. Når han må ta seg jobb som underbetalt sesongarbeider, leder det ikke til den moralsk indignasjonen som formet Guevaras syn på sitt kontinent. Sal trekker seg tilbake og blir isteden melankolsk. I boken romantiserer Kerouac underklassen, ikke minst den ”musikalske” svarte befolkningen. Dessuten er Sal beruset på Amerika og den individuelle friheten i en nesten metafysisk forstand, slik den bekjennende amerikanske poeten Walt Witman var det. I filmen er begge deler tonet ned.

 

Som på Motorsykkeldagbøkene har Salles med seg filmfotograf Eric Gautier som også denne gangen gir oss vakre og kontrastfulle bilder av utemmet landskap. Man får virkelig en sterk fornemmelse av the promised land som Kerouac fortsatt mente lå der ute på 1950-tallet, like før de store motorveiene begynte å skjære gjennom landskapet. Her er de menneskeskapte sårene i landskapene som ofte dukket opp i Motorsykkeldagbøkene erstattet av mer jomfruelige landskap.

On the Road er filmet i både USA og Latin-Amerika og Salles gjør storartet bruk av de mange ulike locations. Med sin faste produksjonsdesigner og manusforfatter gjengir han perioden med nitid fokus på detaljer og grundig research. Det er bare skuespillernes enkle kleskode; jeans, t-skjorter og løs jakke, som foregriper 60-tallets ungdomsopprør og gir inntrykk av noe mer moderne. Salles har valgt ganske ukjente ansikter i de to sentrale rollene, noe som også forsterker vår følelse av oppdagelse. Den uerfarne Garrett Hedlund har fått den ”umulige” rollen som Moriarty, men han overbeviser. Han får fram rollens impulsivitet, karisma og uansvarlighet uten å ty til overspill. Sam Riley imponerte i Control som det distanserte rockeikonet Ian Curtis.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her er han en betrakter som ofte sitter foran skrivemaskinen og snakker til oss gjennom en rolig voice-over. Men han makter å forene hipsternykkene med den jordnærheten som arbeiderklassegutten Kerouac aldri slapp taket på. Enkelte amerikanske kritikere har ment at filmen ikke gir godt nok inntrykk av hvor konformt det amerikanske samfunnet var, og hvilken risiko de unge tok. FBI-sjef Edgar J Hoover hevdet tross alt på 1950-tallet at beatnik-kulturen var den største trusselen mot det amerikanske samfunnet ved siden av kommunismen. Bortsett fra et sammenstøt med en nidkjær politimann, og noen besøk hos Sals mor, er rollegalleriet i liten kontakt med det streite A4-samfunnet. Når de besøker Old Lee Bull, den narkomane forfatteren som skal forestille William Burroughs, har han søkt tilflukt i sumpene i Louisiana, langt fra øvrigheten. På samme måten kan Kristen Stewarts seksuelt utagerende MaryLou leve ut sine drifter sammen med Sal og Dean uten forstyrrelser når de kjører gjennom det enorme, øde landskapet. Det var en pris å betale for en seksuelt aggressiv kvinne på 50-tallet, men det antydes bare så vidt.

 

Med filmer som On the Road, Howl og den varslede Kill Your Darling er den originale beat-generasjonen tilbake i populærkulturens rampelys. Men On the Road gir seg ikke ut for å gi oss noe fyllestgjørende bilde av beat-kulturen. I Howl er det James Franco som spiller Allen Ginsberg, og den ytre likheten er minimal. I On the Road er det ingen som likner på originalene i fysisk forstand, men det er noen gode imitasjoner. Viggo Mortensen spiller William Burroughs med de ytre karakteristiske trekkene noen vil huske, ikke minst den knirkete stemmen.

Men vi kommer ikke noe nærmere Kerouacs særegne poesi. Hans musikalske sjonglering av språket, der han dro veksler på film, tegneserier og jazz, kommer her kun til uttrykk gjennom fortellerstemmen. Salles er ikke freidig nok til å gjøre som David Cronenberg gjorde med Burroughs Naken Lunsj – å fordrive deler av originaluniverset med sin egen distinkte visjon. Vi får isteden en respektfull og på mange måter vakker film som befinner seg et stykke unna den kunstnerisk banebrytende filmversjonen Kerouac så for seg da han skrev brevet til Marlon Brando i 1957.

 

 On the Road slippes på dvd første uken av januar. 

Denne artikkelen har stått på trykk i Aftenposten K.

2 Responses to Veien som endret Amerika

  1. Jo, det ryktes. Salinger åpnet for en filmversjon etter sin død. Og som han sa, klok av skade: «It pleasures me no end, though, I might quickly add, to know that I won’t have to see the results of the transaction»

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY