Det er synd at SF nå vurderer å slutte med å distribuere kinodokumentar. Men at dette alene skyldes forvaltningen av lanseringstilskuddet i NFI har jeg vanskelig for å tro, skriver Stine Helgeland, avdelingsdirektør i NFI, i sitt svar til Åge Hoffart.
Norsk dokumentarfilm er i verdensklasse og opplever stor interesse både ute og hjemme, derfor er det synd at en stor og viktig distributør som SF nå vurderer å slutte med å distribuere dokumentarfilm på kino. At dette ene og alene skyldes forvaltningen av lanseringstilskuddet i NFI har jeg derimot vanskelig for å tro.
Markedet for audiovisuelle produksjoner er i voldsom endring. Gamle distribusjonsmønstre sliter mens de nye enda ikke gir ordentlige inntekter til filmskapere og rettighetshavere. Norsk dokumentarfilm oppnår gode seertall på TV og går foran og utforsker nye plattformer som nett-TV og annen nettdistribusjon. I dagens støttesystem er kinodistribusjon i midleritidig den eneste inngangsporten til både lanserings- og etterhåndstilskudd i Norge. Omleggingen av støttesystemet i 2010 førte i tillegg til at flere filmer blir produsert uten forhåndstilskudd fra NFI. Til sammen fører dette til et stort press på kinoene og på tilskuddsordningen for lansering av kinofilm.
En forutsetning for å søke lanserings- og etterhåndstilskudd er at filmen har såkalt ordinær kinodistribusjon. NFI vurderer dette i forhold til filmens sjanger og egenart, men det innebærer vanligvis at minst tre av de fem største kinoene må ha en ukes kvelds- og helgevisninger av filmen med vanlig billettsalg. Siden kinoene på denne måten sitter med nøkkelen til lanserings- og etterhåndstilskuddet, og på flere måter er veldig viktige for norske filmers liv, er vi spesielt opptatt av hva de mener. Vi opplever at vi har en god dialog med de største kinoene om norske filmer.
NFI gjør i dag en helhetsvurdering av lanseringsplaner, lanseringstidspunkt, publikumspotensial og produsentens egeninvestering når vi vurderer størrelsen på lanseringstilskuddet. Filmer som har mottatt forhåndstilskudd fra NFI har i tillegg en forutsigbarhet i form av en sats på 1.3 millioner dersom det er relativt sannsynlig at filmen kan oppnå 50.000 besøk på kino.
Siste frist for å søke lanserings- og etterhåndstilskudd er så sent som fire uker før premiere. I de tilfellene der NFI mottar søknader som mangler nødvendig dokumentasjon på for eksempel egenkapitalen, begrunnete lanseringsplaner eller bekreftede oppsetningsplaner på kino, kan det dessverre skje at produsenten ikke får bekreftet lanseringstilskudd før premieren. NFI har derfor flere ganger gått ut og oppfordret produsentene om å søke lanserings- og etterhåndstilskudd tidlig. Hvis man søker tidlig, får man også svar tidlig, noe som gir forutsigbarhet. Når det gjelder Med trekkspill til operaen, som er utgangspunktet for Åge Hoffarts trussel om å slutte med dokumentarfilm på kino, ble produsenten gjort særskilt oppmerksom på søknadsfrister og forskrifter den 16. august. Da NFI mottok søknaden fire uker før premieren, manglet det blant annet en bekreftelse fra de største kinoene på at de ville sette opp filmen på ordinære vilkår.
NFI ønsker at norsk dokumentarfilm skal vises og lykkes på kino, og vi har som mål at det skal produseres og distribueres minst fem kinodokumentarer i året. Hvis man ser på tildelingene av lanseringstilskudd til dokumentarfilm på kino de to siste årene, kan man kanskje si seg enig med Åge Hoffart i at nesten alle dokumentarfilmene har fått for høye lanseringstilskudd i forhold til hvor mange som faktisk har sett filmene på kino. Tallene viser faktisk at dokumentarfilmene har fått over syv ganger så mye tilskudd per besøk i forhold til gjennomsnittet for alle kinofilmer. En film senker den gjennomsnittlige lanseringskostnaden for dokumentarfilm betydelig i denne perioden, og det er Folk ved fjorden – som søkte om 150.000 kroner i lanseringstilskudd fra NFI, og fikk det.
Men betyr dette at vi skal gi opp kinodokumentaren? Lansering av dokumentarfilm på kino er krevende og ofte avhengig av stor egeninnsats fra distributør, regissør og andre medvirkende for å nå ut til publikum og lykkes. Dokumentarfilmen utfordrer også forvaltningen fordi den ligger i forkant og utfordrer gamle distribusjonsmønstre og forskrifter. Men det betyr jo bare at vi må skjerpe oss, tenke gjennom vår praksis og gjøre enda bedre valg. For når alt stemmer og dokumentarfilmen virkelig når frem til publikum, kan den både få oss til å synge i kor – og gi klingende mynt i kassen.
Stinge Helgeland
Direktør for Lanseringsavdelingen, Norsk filminstitutt.
Det er synd at SF nå vurderer å slutte med å distribuere kinodokumentar. Men at dette alene skyldes forvaltningen av lanseringstilskuddet i NFI har jeg vanskelig for å tro, skriver Stine Helgeland, avdelingsdirektør i NFI, i sitt svar til Åge Hoffart.
Norsk dokumentarfilm er i verdensklasse og opplever stor interesse både ute og hjemme, derfor er det synd at en stor og viktig distributør som SF nå vurderer å slutte med å distribuere dokumentarfilm på kino. At dette ene og alene skyldes forvaltningen av lanseringstilskuddet i NFI har jeg derimot vanskelig for å tro.
Markedet for audiovisuelle produksjoner er i voldsom endring. Gamle distribusjonsmønstre sliter mens de nye enda ikke gir ordentlige inntekter til filmskapere og rettighetshavere. Norsk dokumentarfilm oppnår gode seertall på TV og går foran og utforsker nye plattformer som nett-TV og annen nettdistribusjon. I dagens støttesystem er kinodistribusjon i midleritidig den eneste inngangsporten til både lanserings- og etterhåndstilskudd i Norge. Omleggingen av støttesystemet i 2010 førte i tillegg til at flere filmer blir produsert uten forhåndstilskudd fra NFI. Til sammen fører dette til et stort press på kinoene og på tilskuddsordningen for lansering av kinofilm.
En forutsetning for å søke lanserings- og etterhåndstilskudd er at filmen har såkalt ordinær kinodistribusjon. NFI vurderer dette i forhold til filmens sjanger og egenart, men det innebærer vanligvis at minst tre av de fem største kinoene må ha en ukes kvelds- og helgevisninger av filmen med vanlig billettsalg. Siden kinoene på denne måten sitter med nøkkelen til lanserings- og etterhåndstilskuddet, og på flere måter er veldig viktige for norske filmers liv, er vi spesielt opptatt av hva de mener. Vi opplever at vi har en god dialog med de største kinoene om norske filmer.
NFI gjør i dag en helhetsvurdering av lanseringsplaner, lanseringstidspunkt, publikumspotensial og produsentens egeninvestering når vi vurderer størrelsen på lanseringstilskuddet. Filmer som har mottatt forhåndstilskudd fra NFI har i tillegg en forutsigbarhet i form av en sats på 1.3 millioner dersom det er relativt sannsynlig at filmen kan oppnå 50.000 besøk på kino.
Siste frist for å søke lanserings- og etterhåndstilskudd er så sent som fire uker før premiere. I de tilfellene der NFI mottar søknader som mangler nødvendig dokumentasjon på for eksempel egenkapitalen, begrunnete lanseringsplaner eller bekreftede oppsetningsplaner på kino, kan det dessverre skje at produsenten ikke får bekreftet lanseringstilskudd før premieren. NFI har derfor flere ganger gått ut og oppfordret produsentene om å søke lanserings- og etterhåndstilskudd tidlig. Hvis man søker tidlig, får man også svar tidlig, noe som gir forutsigbarhet. Når det gjelder Med trekkspill til operaen, som er utgangspunktet for Åge Hoffarts trussel om å slutte med dokumentarfilm på kino, ble produsenten gjort særskilt oppmerksom på søknadsfrister og forskrifter den 16. august. Da NFI mottok søknaden fire uker før premieren, manglet det blant annet en bekreftelse fra de største kinoene på at de ville sette opp filmen på ordinære vilkår.
NFI ønsker at norsk dokumentarfilm skal vises og lykkes på kino, og vi har som mål at det skal produseres og distribueres minst fem kinodokumentarer i året. Hvis man ser på tildelingene av lanseringstilskudd til dokumentarfilm på kino de to siste årene, kan man kanskje si seg enig med Åge Hoffart i at nesten alle dokumentarfilmene har fått for høye lanseringstilskudd i forhold til hvor mange som faktisk har sett filmene på kino. Tallene viser faktisk at dokumentarfilmene har fått over syv ganger så mye tilskudd per besøk i forhold til gjennomsnittet for alle kinofilmer. En film senker den gjennomsnittlige lanseringskostnaden for dokumentarfilm betydelig i denne perioden, og det er Folk ved fjorden – som søkte om 150.000 kroner i lanseringstilskudd fra NFI, og fikk det.
Men betyr dette at vi skal gi opp kinodokumentaren? Lansering av dokumentarfilm på kino er krevende og ofte avhengig av stor egeninnsats fra distributør, regissør og andre medvirkende for å nå ut til publikum og lykkes. Dokumentarfilmen utfordrer også forvaltningen fordi den ligger i forkant og utfordrer gamle distribusjonsmønstre og forskrifter. Men det betyr jo bare at vi må skjerpe oss, tenke gjennom vår praksis og gjøre enda bedre valg. For når alt stemmer og dokumentarfilmen virkelig når frem til publikum, kan den både få oss til å synge i kor – og gi klingende mynt i kassen.
Stinge Helgeland
Direktør for Lanseringsavdelingen, Norsk filminstitutt.
Mulig vi har forskjellig virkelighetsoppfatning, men én ting er sikkert: NFI produserer ikke statistikk til å kunne slå fast hvordan det går med norsk dokumentarfilm. http://rushprint.no/2012/12/hva-er-kvalitet-og-hva-er-suksess/
Mulig vi har forskjellig virkelighetsoppfatning, men én ting er sikkert: NFI produserer ikke statistikk til å kunne slå fast hvordan det går med norsk dokumentarfilm. http://rushprint.no/2012/12/hva-er-kvalitet-og-hva-er-suksess/