Hollywoods valgseier

Hollywoods valgseier

President Obamas valgseier var i stor grad skrevet og finansiert av Hollywood.  

Det demokratiske partiets valgseier er på mange måter det liberale Hollywoods våte drøm: Ikke bare fikk en svart president fornyet tillitt, mot all forventning, men en lang rekke av filmkoloniens hjertesaker oppnådde gjennomslag blant velgerne. To av Hollywoods favorittkandidater, Elisabeth Warren og lesbiske Tammy Baldwin, ble valgt inn i senatet sammen med et historisk høyt antall kvinner. Og det flerkulturelle USA sluttet seg nesten unisont opp om det demokratiske partiet.

Det var som en rekke av de scenene vi har sett i liberale amerikanske filmer og tv-serier paraderte foran oss, fra introduksjonen av en svart president i Deep Impact til en intellektuelt anlagt president i The West Wing og de homofile foreldrene i Modern Family. Ja, til og med legalisering av marijuana fikk Hollywood gjennomslag for i to stater, skrev Sharon Waxman en smule fordomsfullt på nettstedet The Wrap. Som et klimaks på denne euforien brøt nyhetsankeret Rachel Maddow i den liberale tv-kanalen MSNBC ut i en ekstatisk preken etter valgdagen der hun hyllet fornuften og rasjonalitetens comeback i amerikansk politikk. Det var som snytt ut av scenen som West Wing-skaper Aaron Sorkin hadde skrevet et år i forveien, i andre episode av sin nyeste tv-serie The Newsroom, der Jeff Daniels som nyhetsanker appellerer til det han mener er seernes sunne fornuft.

 

Jeff Daniels i The Newsroomhttp

Tv-serier med homofile

Det er kanskje ikke så rart at den ytre høyresiden i amerikansk politikk holder Hollywood ansvarlig for mye av det de mener har gått galt i samfunnet. For filmkolonien har lenge vært premissleverandør for amerikanernes oppfatninger i en rekke verdispørsmål. Nylig gjennomførte Hollywood Reporter en undersøkelse blant amerikanske tv-seere som viste at serier med homofile rollefigurer, som Modern Family, Glee og The New Normal, har bidratt til en historisk stor oppslutning om homofilt ekteskap, særlig blant de unge som har stemt Obama fram. Det er mot denne bakgrunnen at ABC-kommentatoren Matthew Dowd kom med sin beskrivelse av det republikanske partiet som ”a Mad Men-party in a Modern Family-world”. Riktignok er ikke Mitt Romney noen festløve, men de dominerende verdiene i partiet ser ut til å harmonere bedre med en tidlig sekstitallsfilm med Rock Hudson og Doris Day enn de mørkere, komplekse tv-seriene vi ser fra den liberale tv-kanalen HBO.

 

Modern Family – den nye amerikanske storfamilien

Hollywood reddet Obama

Som så mange i det demokratiske partiet var Hollywoods politiske venstreside ganske skuffet etter Obamas første periode i Det hvite hus. Både Robert Redford, Sean Penn og selveste presidenten fra The West Wing, Martin Sheen, har uttrykt misnøye med både miljøpolitikken, interneringene på Guantanamo og den fortsatte bruken av droner i krigsområder. Andre sentrale aktører i Hollywood, som George Clooney og studiomogulene Jeffrey Katzenberg, Harvey Weinstein og David Geffen, har stått last og brast ved presidenten. Da de få støttespillerne Obama hadde på Wall Street forlot ham foran valget, var det bare Hollywood som kunne matche dette frafallet økonomisk. Anført av de fire nevnte aktørene dro Hollywood inn bortimot 180 milioner kroner til Obamas valgkamp, noe pr-bransjen i USA omtaler som helt avgjørende for presidentens seier.

 

Obamas Hollywood-mentor

David Geffen har på typisk ubeskjedent vis tatt på seg æren for at Obama valgte å stille som presidentkandidat. Etter den unge Illinois-senatorens inspirerende tale under Demokratenes landsmøte i 2004, ringte han Obama og ba ham etter eget sigende om følgende: ”Du skal stille som presidentkandidat og jeg skal støtte deg”. Da Obama tok sin beslutning i 2006, ringte han ifølge Geffen tilbake og bekreftet at ”jo, du har visst rett, David, jeg skal stille som kandidat og jeg trenger  din støtte”.

Fram til da hadde Geffen vært Bill Clintons sentrale pengemann i Hollywood, men skulle bryte med ham på grunn av flere uoverenstemmelser. Geffen, som selv er åpent homofil, lobbet iherdig for å få Clinton til å gå inn for ekteskap for homofile, men presidenten vegret seg. Striden mellom dem ble så legendarisk at Aaron Sorkin skrev den inn i første sesongen av The West Wing, episode 16. Der ankommer president Bartlett en fundraiser på sin California-turné, men oppdager at studiomogulen som arrangerer middagen truer med å avlyse det hele om ikke presidenten vil fremme homofiles rettigheter i det militære. Geffen fikk til slutt Obama til å gå inn for det verken Bill eller Hillary Clinton våget – å gi sin åpne støtte til homofilt ekteskap.

Harvey Weinstein så til at filmen om jakten på Osama bin Laden ble sluppet få dager før valget.

 

Den visuelle retorikken

I boken Hollywood left and right beskriver forfatteren Steven Ross hvordan republikanerne ved hjelp av filmskuespillerne Ronald Reagan og George Murphy for alvor tok i bruk den visuelle retorikkens muligheter. Ingen kunne som Reagan avlevere sine argumenter som om de var perfekt timede replikker. Obama har erkjent at han har lært mye av Reagan, og han har selv fått god regihjelp fra Hollywood. Regissøren Davis Guggenheim, som vant Oscar for An Inconvenient Truth sammen med Al Gore, hadde regien på Obamas valgkampfilm, The Road we’ve traveled, der også Tom Hanks lånte sin stemme til budskapet. Harvey Weinstein la ikke bare til rette for at tv-filmen om jakten på Osama bin Laden, SEAL Team Six: The Raid on Osama bin Laden, ble vist prime time to dager før valget – han så til at arkivopptak av presidenten ble klippet inn i filmen for å styrke hans rolle i dramaet.

 

Michelle Obamas rolleprestasjon

Demokratene er blitt mer sofistikerte og kyniske i sin visuelle retorikk. De maktet tidlig med sine valgkampvideoer å ramme Mitt Romney inn som en kynisk forretningsmann, nesten like effektivt som republikanerne nøytraliserte John Kerry under kampanjen i 2004 (husker du flip-flop-videoen med Kerry?).

Det største mesterstykket var det imidlertid Michelle Obama som sto for. Hennes tale under demokratenes landsmøtet var ikke bare god, den var dramatic performance, som John Cassidy i New Yorker formulerte det. Du kan gå talen nærmere i sømmene på hjemmesiden til New York Times, der den analyseres grundig, men det var selve avleveringen av replikkene, selve iscenesettingen som gjorde det en Oscarpris verdig. Om Obama denne gangen hadde problemer med å fortelle sin historie, gav Michelle og taleskriverne ham oneliners Reagan ville nikket anerkjennende til (min favoritt er: ”We were so young, so in love, and so in debt”).

 

Lincoln-film hjelper Obama?

Det var ingen som denne gangen skrev om Obamas uanstrengte stil eller at han har bragt en “new cool” inn i politikken. De fleste ser ham som alvorstynget, sliten og gråhåret. Men kanskje vil han også denne gangen få drahjelp fra Hollywood. Steven Spielbergs biografiske film om Obamas favorittpresident, Abraham Lincoln, er rett rundt hjørnet, og der møter vi en like velartikulert president som står overfor tilsvarende utfordringer: Han er nettopp blitt gjenvalgt, men blir demonisert av en rabiat og splittet opposisjon. Hans store dilemma er om han skal avskaffe slaveriet, selv om det innebærer en forlenget krig. Historien og filmen gir Lincoln rett, selv om samtiden ikke nødvendigvis gjorde det, noe som alltid vil være en trøst for politikere som tar upopulære valg.

 

Spielbergs nye film om Obamas favoritt-president Abraham Lincoln, spilt av Daniel Day-Lewis.

Et siste stridstema

Valget har vist at det amerikanske samfunnet er i endring. Selv de konservative produsentene bak tv-serien 24, som tok pulsen på og pisket fram den paranoiaen som preget det amerikanske samfunnet etter 9/11, har ”evolved”, som det gjerne heter. I deres nye serie Homeland, er frykten for verden der ute erstattet av en mer introspektiv og nyansert utforsking av egen psyke. Det er en serie mer etter Obamas smak, noe han selv har bekreftet.

Nå er premieren på presidentvalget over og investorene fra Hollywood vil ha noe tilbake. Obama slapp katta ut av sekken ved å støtte homofilt ekteskap, men det gjenstår enda et stridstema der Hollywood mener han er for unnvikende: Piratkopiering. Her har Obama tidligere støttet Sillicon Valleys mindre restriktive holdning, men det kan bli vanskelig nå. Det er kanskje den første store kamelen han må svelge i de fire nye årene som Hollywoods president.

          

Kjetil Lismoen er redaktør i RUSHPRINT. 

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hollywoods valgseier

Hollywoods valgseier

President Obamas valgseier var i stor grad skrevet og finansiert av Hollywood.  

Det demokratiske partiets valgseier er på mange måter det liberale Hollywoods våte drøm: Ikke bare fikk en svart president fornyet tillitt, mot all forventning, men en lang rekke av filmkoloniens hjertesaker oppnådde gjennomslag blant velgerne. To av Hollywoods favorittkandidater, Elisabeth Warren og lesbiske Tammy Baldwin, ble valgt inn i senatet sammen med et historisk høyt antall kvinner. Og det flerkulturelle USA sluttet seg nesten unisont opp om det demokratiske partiet.

Det var som en rekke av de scenene vi har sett i liberale amerikanske filmer og tv-serier paraderte foran oss, fra introduksjonen av en svart president i Deep Impact til en intellektuelt anlagt president i The West Wing og de homofile foreldrene i Modern Family. Ja, til og med legalisering av marijuana fikk Hollywood gjennomslag for i to stater, skrev Sharon Waxman en smule fordomsfullt på nettstedet The Wrap. Som et klimaks på denne euforien brøt nyhetsankeret Rachel Maddow i den liberale tv-kanalen MSNBC ut i en ekstatisk preken etter valgdagen der hun hyllet fornuften og rasjonalitetens comeback i amerikansk politikk. Det var som snytt ut av scenen som West Wing-skaper Aaron Sorkin hadde skrevet et år i forveien, i andre episode av sin nyeste tv-serie The Newsroom, der Jeff Daniels som nyhetsanker appellerer til det han mener er seernes sunne fornuft.

 

Jeff Daniels i The Newsroomhttp

Tv-serier med homofile

Det er kanskje ikke så rart at den ytre høyresiden i amerikansk politikk holder Hollywood ansvarlig for mye av det de mener har gått galt i samfunnet. For filmkolonien har lenge vært premissleverandør for amerikanernes oppfatninger i en rekke verdispørsmål. Nylig gjennomførte Hollywood Reporter en undersøkelse blant amerikanske tv-seere som viste at serier med homofile rollefigurer, som Modern Family, Glee og The New Normal, har bidratt til en historisk stor oppslutning om homofilt ekteskap, særlig blant de unge som har stemt Obama fram. Det er mot denne bakgrunnen at ABC-kommentatoren Matthew Dowd kom med sin beskrivelse av det republikanske partiet som ”a Mad Men-party in a Modern Family-world”. Riktignok er ikke Mitt Romney noen festløve, men de dominerende verdiene i partiet ser ut til å harmonere bedre med en tidlig sekstitallsfilm med Rock Hudson og Doris Day enn de mørkere, komplekse tv-seriene vi ser fra den liberale tv-kanalen HBO.

 

Modern Family – den nye amerikanske storfamilien

Hollywood reddet Obama

Som så mange i det demokratiske partiet var Hollywoods politiske venstreside ganske skuffet etter Obamas første periode i Det hvite hus. Både Robert Redford, Sean Penn og selveste presidenten fra The West Wing, Martin Sheen, har uttrykt misnøye med både miljøpolitikken, interneringene på Guantanamo og den fortsatte bruken av droner i krigsområder. Andre sentrale aktører i Hollywood, som George Clooney og studiomogulene Jeffrey Katzenberg, Harvey Weinstein og David Geffen, har stått last og brast ved presidenten. Da de få støttespillerne Obama hadde på Wall Street forlot ham foran valget, var det bare Hollywood som kunne matche dette frafallet økonomisk. Anført av de fire nevnte aktørene dro Hollywood inn bortimot 180 milioner kroner til Obamas valgkamp, noe pr-bransjen i USA omtaler som helt avgjørende for presidentens seier.

 

Obamas Hollywood-mentor

David Geffen har på typisk ubeskjedent vis tatt på seg æren for at Obama valgte å stille som presidentkandidat. Etter den unge Illinois-senatorens inspirerende tale under Demokratenes landsmøte i 2004, ringte han Obama og ba ham etter eget sigende om følgende: ”Du skal stille som presidentkandidat og jeg skal støtte deg”. Da Obama tok sin beslutning i 2006, ringte han ifølge Geffen tilbake og bekreftet at ”jo, du har visst rett, David, jeg skal stille som kandidat og jeg trenger  din støtte”.

Fram til da hadde Geffen vært Bill Clintons sentrale pengemann i Hollywood, men skulle bryte med ham på grunn av flere uoverenstemmelser. Geffen, som selv er åpent homofil, lobbet iherdig for å få Clinton til å gå inn for ekteskap for homofile, men presidenten vegret seg. Striden mellom dem ble så legendarisk at Aaron Sorkin skrev den inn i første sesongen av The West Wing, episode 16. Der ankommer president Bartlett en fundraiser på sin California-turné, men oppdager at studiomogulen som arrangerer middagen truer med å avlyse det hele om ikke presidenten vil fremme homofiles rettigheter i det militære. Geffen fikk til slutt Obama til å gå inn for det verken Bill eller Hillary Clinton våget – å gi sin åpne støtte til homofilt ekteskap.

Harvey Weinstein så til at filmen om jakten på Osama bin Laden ble sluppet få dager før valget.

 

Den visuelle retorikken

I boken Hollywood left and right beskriver forfatteren Steven Ross hvordan republikanerne ved hjelp av filmskuespillerne Ronald Reagan og George Murphy for alvor tok i bruk den visuelle retorikkens muligheter. Ingen kunne som Reagan avlevere sine argumenter som om de var perfekt timede replikker. Obama har erkjent at han har lært mye av Reagan, og han har selv fått god regihjelp fra Hollywood. Regissøren Davis Guggenheim, som vant Oscar for An Inconvenient Truth sammen med Al Gore, hadde regien på Obamas valgkampfilm, The Road we’ve traveled, der også Tom Hanks lånte sin stemme til budskapet. Harvey Weinstein la ikke bare til rette for at tv-filmen om jakten på Osama bin Laden, SEAL Team Six: The Raid on Osama bin Laden, ble vist prime time to dager før valget – han så til at arkivopptak av presidenten ble klippet inn i filmen for å styrke hans rolle i dramaet.

 

Michelle Obamas rolleprestasjon

Demokratene er blitt mer sofistikerte og kyniske i sin visuelle retorikk. De maktet tidlig med sine valgkampvideoer å ramme Mitt Romney inn som en kynisk forretningsmann, nesten like effektivt som republikanerne nøytraliserte John Kerry under kampanjen i 2004 (husker du flip-flop-videoen med Kerry?).

Det største mesterstykket var det imidlertid Michelle Obama som sto for. Hennes tale under demokratenes landsmøtet var ikke bare god, den var dramatic performance, som John Cassidy i New Yorker formulerte det. Du kan gå talen nærmere i sømmene på hjemmesiden til New York Times, der den analyseres grundig, men det var selve avleveringen av replikkene, selve iscenesettingen som gjorde det en Oscarpris verdig. Om Obama denne gangen hadde problemer med å fortelle sin historie, gav Michelle og taleskriverne ham oneliners Reagan ville nikket anerkjennende til (min favoritt er: ”We were so young, so in love, and so in debt”).

 

Lincoln-film hjelper Obama?

Det var ingen som denne gangen skrev om Obamas uanstrengte stil eller at han har bragt en “new cool” inn i politikken. De fleste ser ham som alvorstynget, sliten og gråhåret. Men kanskje vil han også denne gangen få drahjelp fra Hollywood. Steven Spielbergs biografiske film om Obamas favorittpresident, Abraham Lincoln, er rett rundt hjørnet, og der møter vi en like velartikulert president som står overfor tilsvarende utfordringer: Han er nettopp blitt gjenvalgt, men blir demonisert av en rabiat og splittet opposisjon. Hans store dilemma er om han skal avskaffe slaveriet, selv om det innebærer en forlenget krig. Historien og filmen gir Lincoln rett, selv om samtiden ikke nødvendigvis gjorde det, noe som alltid vil være en trøst for politikere som tar upopulære valg.

 

Spielbergs nye film om Obamas favoritt-president Abraham Lincoln, spilt av Daniel Day-Lewis.

Et siste stridstema

Valget har vist at det amerikanske samfunnet er i endring. Selv de konservative produsentene bak tv-serien 24, som tok pulsen på og pisket fram den paranoiaen som preget det amerikanske samfunnet etter 9/11, har ”evolved”, som det gjerne heter. I deres nye serie Homeland, er frykten for verden der ute erstattet av en mer introspektiv og nyansert utforsking av egen psyke. Det er en serie mer etter Obamas smak, noe han selv har bekreftet.

Nå er premieren på presidentvalget over og investorene fra Hollywood vil ha noe tilbake. Obama slapp katta ut av sekken ved å støtte homofilt ekteskap, men det gjenstår enda et stridstema der Hollywood mener han er for unnvikende: Piratkopiering. Her har Obama tidligere støttet Sillicon Valleys mindre restriktive holdning, men det kan bli vanskelig nå. Det er kanskje den første store kamelen han må svelge i de fire nye årene som Hollywoods president.

          

Kjetil Lismoen er redaktør i RUSHPRINT. 

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY