Filmen som uttrykk har gjennomgått dramatiske endringer som følge av digital teknologi som vi ennå ikke har sett den fulle rekkevidden av. Du kan sammenlikne det med innføringen av lydfilmen eller fjernsynet, men selv de omveltningene kan ikke måles opp mot den digitale revolusjonens betydning for hele produksjons- og visningskjeden.

I dokumentaren Side by Side, som vises under OIFF denne helgen, slipper filmens store profiler og fagfolk til med sine oppfatninger om det som har skjedd. Med Keanu Reeves som døråpner blir vi introdusert for kjente og ukjente premissleverandører for den digitale utviklingen. Regissør Chris Kenneally har her fått imponerende tilgang til profilerte filmskapere (Cameron, Scorsese, Nolan, Lynch. m.fl) og et knippe ikke så kjente, men likefullt betydningsfulle fagfolk. Å ha Keanu Reeves med på prosjektet som produsent og intervjuer har vært avgjørende for tilgangen, forteller Kenneally. Men temaet var noe de fleste filmskaperne hadde et sterkt forhold til, så det gjorde dem ikke vanskelige å be.

– Vi ønsket å dekke hele spekteret av fagfolk som er involvert i filmproduksjon nå for tiden. Med Keanu som produsent og medvirkende foran kamera, åpnet det seg naturlig nok mange dører, som for eksempel til mediesky personer som Wachowski-brødrene (som regissert Matrix-trilogien. journ.anm.). Det virket som alle var veldig opptatt av å delta i debatten om utviklingen, det var sterke følelser involvert.

Filmprosjektet kom i gang etter at Kenneally og Reeves hadde jobbet sammen på et annen filmprosjekt der de var henholdsvis produsent og post production supervisor.

– Det var under våre faglige diskusjoner under den produksjonen at vi fikk ideen til Side by Side, og det er de samme diskusjonene vi hadde der som har funnet veien til dokumentaren. Keanu visste at jeg hadde laget en dokumentar fra før og foreslo at vi skulle lage en dokumentar om de endringene filmen gjennomgikk.

Det digitale filmuttrykket har vært med oss i et par tiår. Mange vil mene at det er rart at en slik dokumentar ikke er blitt laget før. Det er tross alt 15 år siden de første dogmefilmene kom. Men kanskje reflekterer den holdningen at jeg er norsk og bor i et av de områdene av verden der den digitale utviklingen har kommet lengst, ikke minst i forhold til kinoen. Kenneally gjør oppmerksom på at det har tatt lengre tid andre steder.

-Digital teknologi har funnet veien til mange ulike deler av samfunnslivet, men fortsatt skytes mange filmer analogt rundt om i verden. Den tradisjonelle måten å gjøre det på var den mest utbredte helt fram til 2010 da vi startet med dokumentarprosjektet. Før det valgte mange filmskapere digitale kameraer av kunstneriske årsaker, for å teste ut den nye teknologien eller fordi det var en effektdrevet film. De hadde ikke blitt en del av mainstreamfilmen og regissørene og filmfotografene var stort sett enige om at de tradisjonelle kameraene var overlegne. Men i perioden da vi lagde filmen la vi merke til at stadig flere valgte å skyte digitalt av estetiske årsaker, og det var da vi begynte å skjønne at de tradisjonelle kameraene var på vei ut.

Ikke overraskende framstår George Lucas og James Cameron som ihuga tilhengere av den digitale prosessen. Mer overraskende er det kanskje at Christopher Nolan er såpass skeptisk og avventende til utviklingen. Det hadde ikke Kenneally regnet med.

-Det er hva som gjør det interessant å lage dokumentar, det finnes sjelden noe konsensus. Når jeg snakket med Nolan, opplevde jeg at han hadde rett i det han sa, og når jeg snakket med Cameron opplevde jeg det samme. Begge er store filmskapere som har interessante perspektiver, men legger vekt på forskjellige ting. Og det er hva denne filmen handler om for meg.

Nolans fotograf, Wally Pfister, framstår som veldig lidenskapelig og åpenhjertig. Her er det ikke mye av den tilbakeholdenheten som filmindustrien ofte er preget av når det gjelder stridsspørsmål.

– Wally Pfisters bidrag er uvurderlig, og jeg er glad for at han kunne dele det med oss. Jeg hadde kanskje forventet at de eldre generasjonene som har jobbet med tradisjonell film i alle år, skulle være mer negative til det digitale. Men det var ikke nødvendigvis slik. Skillelinjene handler mer om personlighet og hvordan man forholder seg til endringer.

Filmfotografene er viktige i denne dokumentaren. Opplevde du at de føler seg truet av utviklingen? Som det kommer fram av filmen er det ingen tvil om at deres innflytelse er blitt redusert.

– Noen føler seg truet, mens andre tilpasser seg og ser mulighetene. Når filmfotografene jobbet på den tradisjonelle måten, hadde de ganske suveren kontroll på bildet. De bildene du skjøt kunne du fargekorrigere og endre litt på, men i forhold til i dag var det du skjøt, det du fikk. Når du skyter digitalt, så følger alle med på bildet mens du skyter, alle kan ha en mening om det og i postproduksjonen kan mange ulike aktører manipulere det.

Ut av den digitale revolusjonen dukker det opp helt nye fagfunksjoner som har beveget seg inn på fotografenes tidligere domene. Som for eksempel koloristene. Kenneally har jobbet med postproduksjon i 14 år og har befunnet seg midt i stormens øye.

– Jeg har sett hvordan disse nye aktørene er blitt stadig viktigere, hvor mye arbeid de legger i en produksjon, også kreativt, men ofte ikke får mer enn en liten og anonym plass på rulleteksten. Det er en helt ny og sentral rolle som vokser fram.

Kenneally legger i filmen stor vekt på Dogme 95 og hva denne bevegelsen har betydd for utviklingen av det digitale filmuttrykket.

-Filmskaperne bak Dogme 95 var de første som testet ut mulighetene de nye kameraene ga, rent estetisk. Det var i den perioden da bl.a dv-kameraene fra Sony ble sluppet på markedet, og Vinterberg og von Trier så muligheten til å lage en ny type independent film. Og her har Anthony Dod Mantle vært instrumentell. En periode kunne det virke som at hver eneste film som ble en milepæl i denne utviklingen, både kunstnerisk og teknologisk, var skutt av Dod Mantle, fra Festen til Slumdog Millionaire.

Side by Side er både et sorgarbeid overfor en era som er iferd med å bli historie og et optimistisk vindu inn til de nye mulighetene.

– Ja, det er slik jeg ser det, rent personlig. Jeg kan bli nostalgisk på vegne av den tradisjonelle, analoge filmen jeg vokste opp med, samtidig som jeg lar meg begeistre av de nye mulighetene. Det er denne dobbelheten som tittelen spiller på, Side by Side.  I likhet med mange andre, har jeg problemer med å se dette bare fra én synsvinkel. Man mister noe, og får noe nytt.

Så hva er den største nyvinningen som digital teknologi har gitt oss – og hva har vi mistet i denne prosessen?

– Den største nyvinningen er demokratiseringen av hele prosessen. I dag er teknologien tilgjengelig for en langt videre krets av mennesker. Du behøver ikke å bo i New York eller i Los Angeles, du behøver ikke være spesielt rik eller ha spesielle kontakter. Prisen å betale for denne friheten er selvsagt flere dårlige filmer, det krever mer av deg å finne fram til de gode tingene. Men med internett har vi fått muligheten til å systematisere denne informasjonen, slik at du fort kan finne fram til den typen filmer du liker og kommunisere med andre om det.

– Hva mister vi? Det er et håndverk som er blitt utviklet over 100 år som forsvinner, en fysisk tilnærming som rommer mye kunnskap om film som uttrykksmiddel.  Det er trist at det går bort.

Du har snakket med fagfolkene og ekspertene. Men hva mener den vanlige kinogjenger om denne utviklingen? Bryr de seg?

– Jeg er sannelig ikke sikker. Det digitale uttrykket kan i dag matche det analoge, og noen filmer skytes på begge formater uten at publikum kan se forskjellen. For ti år siden var det ikke noe problem å se forskjellen. Jeg husker da det var mye snakk om bruken av Viper-kamera på Collateral så fikk det meg til å vurdere filmen i et litt annet lys enn jeg vanligvis ville gjort. Jeg håper at vi med filmen kan få filmfolk og den vanlige kinogjenger til å få mer glede av å se film, at det kanskje får dem til å utvide sine perspektiver på utviklingen, og ikke se på det som et problem.

Sjekk ut visningstidspunktene på Side by Side under OIFF.