Back to the Square er nominert til Prix Europa. Prisen deles ut i en rekke klasser til de beste kringkastingsproduksjonene fra hele Europa, både innenfor tv, radio og nett. Utdelingen skjer fredag 26. oktober i Berlin. Her er Rushprints intervju med filmskaperne fra papirutgaven i februar.

Ti måneder etter euforien på Tahrir Square som Mubarak-regimets fall utløste, forblir mye i Egypt ved det samme: Mer enn 12.000 demonstranter har blitt arrestert og dømt i summariske retterganger der tortur ikke er uvanlig. Back to the Square viser hvordan volden og frykten fortsatt gjør seg gjeldende i Kairos gater, snart et år etter etter ”den arabiske våren”.

Regissøren Petr Lom og produsent Torstein Grude i Piraya Film ville først lage en film om Mohamed ElBaradei, som tidlig framsto som en av lederskikkelsene i den egyptiske revolusjonen.

– Jeg hadde kommet i kontakt med ElBaradei et år før revolusjonen, forteller Lom. – Noen hadde tipset meg om hva som kunne være i emning i Egypt. Når revolusjonen var et faktum ble jeg med ham til Egypt. Men jeg forsto etter hvert at filmen ikke skulle handle om ham. Av ulike årsaker ble jeg mer interessert i vanlige menneskers liv i Egypt og hvordan de forholdt seg til det som skjedde rundt dem. Jeg begynte å samle på ulike skjebner og deres historier. Etter et par måneder bestemte vi oss for at temaet burde være urettferdighet. Det var tydelig at grunnleggende menneskerettigheter ikke ble respektert av myndighetene.

Universelle skjebner

Det er fortsatt vanskelig å forutsi hvor den egyptiske revolusjonen vil ende, understreker Lom og Grude. Derfor har det heller ikke vært enkelt å forutsi hvordan filmen vil ende. Mye i Egypt er ved det samme, forteller Lom.

– Mangelen på rettigheter og overgrepene har pågått over så mange år, at det ikke forsvinner uten videre. De historiene vi har valgt å fortelle har noe universelt ved seg, de handler om statlige overgrep mot enkeltindivider. På den måten kan det være en metafor for et hvert lukket og restriktivt samfunn.

– Bare ta skjebnen til bloggeren Maikel Nabil som hans bror i filmen forsøker å få ut av fengsel. Han fikk redusert dommen fra tre til to år, men det er usikkert om de vil ta de 18 månedene han har sittet inne med i betraktning. Hadde Maikel sluppet ut av fengsel i filmen, kunne man få inntrykk av at ting forandrer seg til det bedre. Men det har ikke skjedd.

Dokumentarfilmskaping handler om å lete etter og møte mennesker, mener Lom. Det var da han filmet en pressekonferanse med ElBaradei under den første uken i Egypt at han begynte å orientere seg mot vanlige egypteres skjebne.

– Noen journalister tipset meg om historien til bloggerne Mark og Maikel Nabil, men også om en annen blogger som var fengslet av Mubarak i 2005. Det samme med historien til 15-årige Wally Hosni, som ble kastet inn i den turbulente ”Kamelens dag” da ryttere til hest og på kameler red inn på Tahrir Square og banket opp demonstranter. Et sentralt tema i filmen er politiets brutalitet. Jeg fikk tillatelse av innenriksministeriet til å oppsøke et fengsel – som den første vestlige journalisten. Etter en uke innså jeg at mye var ved det samme. Og det var der vi fant fram til en annen av historiene i filmen.

Lom og Grude jobbet under den kinesiske radaren på On a Tightrope. Men det var på mange måter enklere, mener de.

– Det er alltid en risiko forbundet med å være tilstede under de første dagene av en revolusjon. Man blir fort redd fordi man ikke vet hva som foregår. Det er mye mistenksomhet overfor utlendinger i Egypt, særlig overfor de med kamera, forteller Grude.

– Når vi tidligere har jobbet under totalitære regimer, har motstanderen eller ”fienden” vært tydelig definert. Her var det en omveltning som ingen visste utgangen på, og der trusselbildet var kaotisk.

Fintfølende tøffinger

Grude har produsert en lang rekke prisbelønte dokumentarer om utsatte menneskeskjebner i totalitære regimer. Yodok Stories handler om fangeleirene i Nord-Korea, Belarussian Waltz om mangelen på ytringsfrihet i Hvite-Russland, mens On a Tightrope skildrer livsvilkårene til en forfulgt muslimsk folkegruppe i Kina.

– Jeg har hele mitt voksne liv vært opptatt av menneskerettigheter. Men spesielt samarbeidet med den norske Rafto-stiftelsen, som var med på å finansiere de tre første filmene våre, har vært inspirerende og ansporende.

– Vi utvikler som regel filmene hos oss i Piraya først. Jeg setter meg ned med et emne som jeg utvikler og når prosjektet når et visst nivå, så begynner vi å lete ute i verden etter regissør. Jeg har alltid lyst til å jobbe med folk som er flinkere enn meg, det er en lærerik prosess.

Det å være produsent er ikke noe enkelt yrke i utgangspunktet. Det å lage filmer om og fra totalitære stater, gjør det ikke noe enklere. Denne typen filmprosjekter stiller store krav til menneskekunnskaper og det å kunne bedømme situasjoner, mener Grude.

– Petr har jobbet i farlige områder en rekke ganger. Han måler 2 m og 10 cm på strømpelesten. Så det er ikke noe poeng for ham å forsøke og gjemme seg bort. Når han går inn i farlige områder er det ingen som tror at han er der med skjult agenda, og det kan faktisk virke avvæpnende.

– Regissører på slike prosjekter må kunne dele frykten til sine protagonister og samtidig levere filmatisk innhold på høyt nivå. De kan ikke være så redde at de fryser til, men heller ikke fryktløse og uten kontakt med realitetene rundt seg og teamet. De utgjør en egen liga med fintfølende tøffinger.