Steven  Soderbergh er en innovativ filmkunstner som jobber innenfor og utenfor Hollywoodsystemet. For hver mainstreamfilm han lager, som Oceans-filmene, følger en mer eksperimentell film, som The Girlfriend Experience. Hans nyeste film, Haywire (slippes på video denne uken) er ikke like enkel å plassere, men ligger med sin sjanger nærmere mainstreamsfæren. Som i The Good German både gjenskaper og utforsker Soderbergh her en type B-film fra epoken før vi fikk digitale spesialeffekter. Haywire er en ekstremt fysisk actionfilm med kampsport-fenomenet Gina Carano (bl.a fra American Gladiator) i den hardtslående hovedrollen som Mallory. Det er en voldelig film som nesten er blottet for de blodsutgytelsene vi kjenner fra dagens actionfilmer. Carano løper, sparker og slåss på den gode, gammeldagse måten, glitrende koreografert av J.J. Perry.

Filmens plot er av mindre betydning. Den kaotiske åpningsscenen, der Mallory brekker armen på en gammel kjenning, leder tilbake til en mystisk operasjon i Barcelona. Der deltok Mallory i det som kunne se ut som en redningsaksjon for en kinesisk dissident. Hun tar slike oppdrag som en slags privat kommandosoldat, og denne gangen var oppdragsgivernes motiver uklare. Hva handlet egentlig Barcelona-operasjonen om?

Dette svarer filmen aldri tilfredsstillende på, og Soderbergh er nesten demonstrativt tydelig på at det gir han blaffen i. Det er Caranos voldsakrobatikk denne filmen er tilrettelagt for, og det er en forrykende oppvisning hun gir. Men etter den første timen begynte jeg å gå litt lei av hennes manglende register som skuespiller. Hun er en glitrende akrobat og atlet, men ganske uttrykksløs i de øvrige scenene. Soderberghs lille eksperiment i denne filmen er å vise hvordan den moderne actionfilmen har blitt for velsmurt, for drevet av effekter. Haywire representerer motsatsen – et tettere fokus på fysisk spill og en klaustrofobisk håndholdt kamerastil. Det er en interessant stiløvelse som befester Soderberghs ry som en original og eklektisk filmskaper. Og med litt mer erfaring foran kamera vil Carano kunne bli den actionstjernen Soderbergh her legger opp til.

Steven Soderbergh har flere ganger forsøkt å gjenoppvekke fordums stilarter fra filmhistorien. I 2002 var han på sporet av den russiske filmens fornyelse av science fiction-sjangeren da han lagde Solaris (1972) på nytt. Resultatet var en lettere tilgjengelig og respektabel versjon der Tarkovskijs metafysiske fabuleringer ikke veier så tungt. Hans neste gjenskapning ble så en film laget etter malen fra amerikansk realistisk film noir og mainstreamfilmens kanskje fremste klassiker, Casablanca.

The Good German er spilt inn i henhold til de fleste av begrensningene som filmskaperne på 1940-tallet måtte forholde seg til. Et filmstudio ble bygd hos Warner Brothers der Soderberg nedla forbud mot bruk av moderne optikk og lydopptaksteknikker. Regissørens pitch til filmstudioet var som følger: The Good German er en krigsfilm fra Annen verdenskrig med den typen sex og vold som ikke var tillatt på 1940-tallet. Men det finnes ikke en eneste scene med eksplisitt sex eller ekstrem vold i filmen, selv om universet er aldri så kynisk. Stemningen er så fatalistisk og nedslående, alt i henhold til film noir-epokens sjangerkonvensjoner, at den bryter med den romantiske humanismen som preget romanen filmen er basert på (forfatter: Joseph Kanon). Vi følger den amerikanske journalisten Jake (George Clooney) som vender tilbake til Berlin for å dekke Potsdam-konferansen der Truman, Churchill og Stalin møtes for å dele restene av et krigsherjet Europa. Der tar han opp kontakten med tyske Lena (Cate Blanchett), som han hadde et forhold til før krigen. Som Humphrey Bogart i Casablanca skaffer han sin store kjærlighet utreise fra Berlin, og helt til slutt på flyplassen lar Soderbergh en av filmhistoriens mest kjente avslutninger få utspille seg på nytt. Men denne gangen er moralen diffus og nesten usmakelig. Gjenskapingen av scenen blir derfor ikke bare en hommage, men like mye en kilevink til klassikerens sentimentale idealisme.

The Good German er laget for å gjenskape og utforske en klassisk stil, men det blir vanskelig å ta rollefigurene som noe annet enn stiliserte skikkelser. George Clooney synes å spille i en helt annen film enn Cate Blanchett, og den energien som Tobey Maguire avgir i starten forsvinner fort. Blanchett bærer i seg mange minneverdige femme fatales – fra Rita Hayworth i The lady from Shanghai til Barbara Stanwyck i Double Indemnity. Selv om hun ikke er noen Ingrid Bergman, har hun et ansikt som er som skapt for denne typen filmskaping. Men hun har et bortvendt, nostalgisk blikk i hver scene som gjør det umulig å forestille seg at hun kan ha hatt et forhold til Clooneys rollefigur.  Soderberghs motiv for å lage filmen synes å være en nostalgi – en lengsel tilbake til en klassisk form for filmskaping som eksisterte før tv-mediet begynte å styre filmuttrykket. Det var den gangen en kameravinkel representerte et klart og gjennomtenkt fortellerstandpunkt.  Med nye digitale opptaksformater er de nære og halvnære bildene så hyppig i bruk at nærbildet har mistet noe av sin dramatiske kraft. The Good German får deg til å tenke gjennom hva vi har mistet. Men den beviser samtidig en kjensgjerning Soderbergh visste godt fra før: Du kan ikke en gjenskape en klassiker.