Da Ronald Reagan stilte som kandidat til guvernørvalget i California første gangen på 60-tallet, ble hans bakgrunn som skuespiller vurdert som en svakhet. Hans mange roller som sidekick i romantiske komedier gjorde at heller ikke Hollywood hadde troen på ham. ”Ronald Reagan? Han er jo bare kompisen til the leading man”, sa studiosjefen Jack Warner som ikke levnet Reagan en sjanse.

Men det skulle vise seg at denne svakheten kunne vendes til en stor styrke. Reagans evne til å snakke direkte, på en enkel måte som virket genuint oppriktig, skulle bli helt avgjørende for hans politiske karriere. I boken Hollywood left and right beskriver Steven Ross den sentrale rollen filmkoloniens aktører har spilt i det politiske liv i USA. Han beskriver hvordan Reagan som skuespiller og fagforeningsleder tidlig innså hvor viktig det var hvordan man framstår som politiker. Som skuespiller behersket Reagan kunsten å avlevere replikkene med overbevisning og timing. Sammen med en annen skuespiller, George Murphy, revolusjonerte han amerikansk politikk på 1950-tallet ved å introdusere virkemidler han hadde lært foran og bak kamera i Hollywood.

Hollywood oppfattes av mange, både i USA og her hjemme, som en høyborg for liberale demokrater. Men det var republikanerne som først tok i bruk drømmefabrikkens dramaturgi og fikk en filmstjerne innsatt i Det hvite hus. Lenge før han ble politiker reiste Ronald Reagan rundt i USA og holdt taler på arbeidsplasser og var programleder for General Electrics egen filmavis. Det var gjennom slike opptredener at han gradvis begynte å se for seg en karriere som politiker. 

Polarisert kinotilbud

Den amerikanske manusforfatteren James Hart mener den amerikanske drømmen er en oppfinnelse skapt i Hollywood, og at Washingtons politikere vet godt hvor effektiv salgsplakat film er for the american way of life. Derfor har forholdet mellom Washington og Hollywood vært ambivalent, alt ettersom hvilke politiske vinder som har blåst sterkest på begge sider. Som Ross skriver var Hollywoodfilmen politisk lenge før studiosystemet ble en realitet. Fagforeninger og organisasjoner investerte tidlig i filmer de mente kunne influere offentligheten. Allerede i 1915 advarte dramakritiker Walter Eaton om en voksende polarisering av kinotilbudet, mellom filmer om underklassen og filmer om overklassen. Den første filmstjernen som kastet seg inn i kampen for ”the little man” var Charlie Chaplin. Han engasjerte seg i en rekke sosialistiske hjertesaker og skulle i likhet med kollega Edward G Robinson betale en høy pris for det. Ross tilskriver kampen om den politiske agendaen i Hollywood på 1930-tallet den økende frykten for fascismen og nazismen i Europa. Mange av filmarbeiderne hadde flyktet fra Europa, mange av dem var jøder. Det rådet en liberal, kosmopolittisk atmosfære i filmmiljøet man ikke fant ellers i det amerikanske samfunnet.

Etter annen verdenskrig skulle denne flørten med venstresiden slå hardt tilbake på filmkolonien. Nå ble Hollywoodfilmen oppfattet som så viktig i den ideologiske kampen med Sovjetunionen at politikerne i Washington fulgte den med argusøyne. Nesten 90 millioner amerikanere gikk på kino hver uke, mens bare  halvparten stemte ved valgene. Derfor innledet studiosjefene en knallhard selvjustis som ikke tillot filmer som kunne bli anklaget for å være ”uamerikanske”. Mens Chaplin fikk sitt amerikanske pass inndratt og måtte forlate USA, ble Robinson møtt med yrkesforbud som varte langt inn på 1960-tallet. Forfølgelsen skulle effektivt stanse Hollywood som en politisk kraft for venstresiden, og avkrefte myten om ”det liberale Hollywood”. 

”Hanoi-Jane”

Et gjennomgående tema i boken til Ross er at det politiske engasjementet til filmstjernene utenfor kamerabildet sjelden har gjort dem mer populære, snarere tvert imot. Chaplin var mest effektiv rent politisk når han lagde filmer som Diktatoren – som for alvor vekket nazispøkelset for amerikanerne. Når stjernene gikk i bresjen for en politisk sak, var det ofte forbundet med stor personlig risiko. Og ingen tok større sjanser på 1960-tallet enn Harry Belafonte. Gjennom sine sympatiske ”svarte” roller i liberale ”hvite” filmer brøt han ny grunn i filmbyen, og ble så populær at han selv kunne produsere filmer som hadde en klar politisk agenda. Hans popularitet gjorde ham blant annet i stand til å finansiere Martin Luther Kings virksomhet, noe som ergret FBI-sjef Edgar J. Hoover, som mente at filmstjernen trakk King lenger til venstre politisk.

Men den filmstjernen som skulle bli selve symbolet på 1960-tallets venstreside og motkultur, var Jane Fonda. I likhet med Belafonte brukte hun store ressurser og vesentlige år av sitt liv på politiske kampsaker. Belafonte var ganske dreven politisk da han ble med i borgerrettighetsbevegelsen, Fonda var i starten så klønete at hun kunne gjøre mer skade enn nytte for en sak. Hun skulle aldri helt riste av seg stemplet som ”Hanoi-Jane” etter at hun lot seg avbilde sammen med fienden i Vietnam, sittende på en nordvietnamesisk antiluftvern-kanon. Men  gjennom en rekke populære filmer som satte politisk dagsorden på 70-tallet, skulle hun bli en politisk kraft å regne med. Et flertall av amerikanerne kunne ikke fordra hennes politiske stunts, men mange elsket filmene hennes: Kinasyndromet, Klute og Coming Home satte aktuelle problemstillinger om atomkraft, prostitusjon og Vietnamkrigen på dagsorden, og Fonda høstet Oscarpriser og kritikerros. Hun ble så toneangivende at FBI-sjef Hoover i desperasjon brøt loven for å kunne overvåke henne mer effektivt. Hennes sensasjonelle dannelsesreise, fra å være Hollywoods fremste bimbo til å bli den mest kontroversielle politiske aktøren i Amerika, er fascinerende nok i seg selv til å være en bok verdig.

”The Governator”

Reagan var ikke den eneste som bygde en politisk karriere på sine filmroller. Charlton Heston og Arnold Schwarzenegger skulle begge profitere på sine macho rollefigurer i sine politiske liv. ”Jeg antar at jeg ble valgt fordi jeg fikk alle de menneskene over rødehavet (i De ti bud)”, vedgikk Heston, som i likhet med Reagan var en ung liberal demokrat før han meldte overgang til republikanerne. Jane Fonda ble radikalisert av 60-tallet, Heston ble på sin side så rystet av tiårets omveltninger at hans konservativisme ble enda mer rotfestet.

Et av bokens mest fascinerende kapitler er den bemerkelsesverdige karrieren til Schwarzenegger. I likhet med Fonda ble han tidlig latterliggjort for sine politiske ambisjoner, men han maktet som Reagan å vende dette til sin fordel. Schwarzeneggers eksempel framstår som det store unntaket: Hvordan maktet han å bli ”the governator”, uten noe tradisjonelt partiapparat i ryggen og med en uklar ideologisk profil? Blant annet ved å spille maksimalt på sin kjendisstatus og delta i underholdningsprogrammer istedenfor debattprogrammer. Ross viser dessuten hvordan filmstjernen på kløktig vis hadde manøvrert sin star persona gjennom en tidsånd i stadig endring, fra pompøse figurer som Conan på 80-tallet til mer selvironiske og familievennlige figurer på 90-tallet og etter årtusenskiftet. Da han omsider stilte som kandidat til guvernørvalget, viste valgundersøkelser at et flertall av velgerne oppfattet hans image som både macho og medfølende. 

Den visuelle retorikken

Schwarzenegger understreker at en kandidat må tilby velgerne en fortelling om seg selv. Den moderne amerikanske politikkens mest fascinerende fortelling, om Barack Obamas vei til Det hvite hus, rekker ikke Ross over i boken. Men han påpeker at Obama er den kandidaten siden Kennedy og Reagan som med størst hell har dratt nytte av Hollywoods virkemidler. Flere motemagasiner beskrev Obamas inntog som en slags «birth of cool» i amerikansk politikk som gjenoppvekket glamouren fra Kennedy-æraen. ”Hjertet i Obamas image er en potent kombinasjon av tilsiktet, lærd klassisisme, oppdatert med modernitet og ungdom,” skrev The Guardian.  Esquire mente at Obama ”er en av de få offentlige personene som har forstått den nye trenden i amerikansk kleskodeks som kan ses i tv-serien Mad Men”. Her åpner det seg utvilsomt et nytt kapittel i forholdet mellom Hollywood og Washington, om den visuelle retorikken som oppstår i samspillet, og kanskje er Ross også den beste kandidaten til å skrive det.

Denne artikkelen har stått på trykk i Aftenposten.

Les mer om boken ”Hollywood – left and right”.

Les også:

• Hollywood vs Washington